Foto: PIA – Pakistan International Airlines
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
Utrop eksisterer fordi det finnes mennesker som er interesserte i andre mennesker – uansett hvor de måtte komme fra, eller enda bedre: spesielt på grunn av hvor de kommer fra. Det er jo en stund siden vi rotet rundt med teorier om fargeblindhet nå, og godt er det.
Liten eller feilslått interesse for landene nordmenn kommer fra
Vi i Utrop bringer ikke rene utenriksreportasjer, men vi gjør koblingene til verden – gjennom menneskene i Norge som utgjør disse koblingene. Forhåpentligvis bidrar vi litt til å fortelle disse menneskenes historier, og vi jobber generelt bredt for å belyse alt som angår mennesker som bor i Norge og som enten selv har startet livet i et annet land, har familie som har det, eller de som bare synes at temaer som angår dette segmentet av samfunnet er interessante.
Sistnevnte gruppe kan også være de som gjennom generasjoner har tråkket sine barnesko i Norge, det være seg i Oslo, Elverum, Kirkenes eller i Gudbrandsdalen, på Fauske eller i Halden. Til felles har de at de opplever relevans, og kanskje noen ganger viktig symbolikk, i spørsmål rundt asylpolitikk, flyktningpolitikk, språkundervisning, mangfoldig sammensatte kulturbegivenheter og ikke minst kritikk av norske myndigheter der det oppleves nødvendig.
Alt dette høres jo rosenrødt og hyggelig ut. Det er dog verdt å merke seg et hurtig voksende antall leserinnlegg vi nå mottar i Utrop, alle forfattet av mennesker med familiebakgrunn fra en lang rekke land, som alle opplever at norske myndigheter viser liten interesse – eller feilslått interesse – for landene disse menneskenes foreldre, eller dem selv, en gang kom fra. Mange av skribentene hinter om at interessen norske myndigheter viser gjerne er styrt av økonomiske interesser fremfor interessene til folket i sin alminnelighet.
Skribenter etterlyser engasjement
Og ja, det er begynt å bli noe av en klisjé å hevde at Norge er en fredsnasjon. En nasjon som stepper inn og redder verden fra bunnløse kriser og ødeleggelser, uten tanker om økonomisk vinning. Dette med «fredsnasjon» er vel et begrep det etter hvert har gått inflasjon i, og mange styrer nå utenom den utslitte frasen. Med rette. For i verste fall er det ikke sant lenger, og i beste fall er det en påstand som ikke kan kastes ut uten at det stilles visse spørsmål.
Og for å holde fast ved min innledende informasjon om Utrops mandat som en avis som i all hovedsak bringer norske nyheter, vil jeg her rette søkelyset på hvordan mennesker som bor i Norge opplever livet i det som etter alt å dømme er en noe falmet fredsnasjon.
For skal vi tro en rekke leserinnlegg mottatt av Utrop de siste årene – og det synes jeg vi skal – opplever nemlig mange seg ignorert hva norske myndigheters ivaretakelse av deres interesser angår. Og det er vel ikke helt urimelig å ønske seg ting som at ens egne familiemedlemmer i for eksempel Kurdistan, Tyrkia, Sri Lanka, Pakistan, Colombia eller Somalia skal kunne leve verdige og trygge liv, og at norske myndigheter demonstrerer en viss interesse for dette prosjektet.
Skribent Saman Darbandi er lei av at nordmenn med kurdisk bakgrunn roper til norske myndigheter for døve ører; Avin Rostami forteller om egen flyktningbakgrunn og hvordan de som aldri kom seg til Norge av mange nå er glemt; Sambavi Vethananthan har undret seg over at norske myndigheter overser norske tamilers interesser; og Assad Nasir har etterlyst engasjement for landene mange nordmenn er kommet fra, så som Pakistan.
Nordmenn med sterke internasjonale bånd
Og ovennevnte skribenter snakker ikke om storslagen forsvarspolitikk og engasjement i kriger. De snakker kanskje bare, slik jeg opplever det, om å forsøke å praktisere den utslitte klisjeen – trolig født under Norges engasjement i fredsmekling i Sri Lanka omkring år 2000 – om at Norge er et fredens land. Og kanskje tenker de på den type fredelighet som utspinner seg i Norge når mennesker blir hørt – herunder mennesker som ikke har hatt norske familier siden tidenes morgen.
Jeg har fått inntrykk av at det gjøres en viss innsats for å sikre såkalte norske interesser i verden. Det er jo fint. Men de mange leserinnleggene vi mottar kan altså tyde på at ikke absolutt alle nordmenn føler at deres interesser ivaretas – eller at de i det hele tatt lyttes til. Og dette er gjerne mennesker som har sterkere internasjonale bånd enn mange andre.
Og det gir jo mening: Har du venner og familie som du bryr deg om i Pakistan, har du sikkert ett og annet å melde om hvordan vi kan styrke båndene mellom Norge og Pakistan. Bånd som gjør din egen manøvrering i landskapet mellom de to landene litt lettere.
De som en gang kom fra landene norske myndigheter skal kommunisere med
Utenrikspolitikk er et enormt tema, og på de fleste områder vil jeg ikke en gang forsøke meg på å gi utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) råd om hvordan hun skal te seg.
Det finnes likevel et område der jeg vil mene at hennes departement har et stort potensial for forbedring. For i første omgang ber ikke de tidligere nevnte Utrop-skribentene om så veldig mye annet enn å bli lyttet til. Og hva kan være bedre? I Norge bor altså mennesker med bakgrunn fra en lang rekke land, og alle sitter på kompetanse om landene de en gang kom fra.
I tillegg, og mer viktig, er også disse menneskene nordmenn. Nordmenn hvis interesser skal representeres av politikerne i Norge. Er du nordmann med kurdisk bakgrunn, vil du naturligvis være over gjennomsnittet interessert i hvordan dine familiemedlemmer i Kurdistan har det. Men du er fortsatt nordmann.
Og når nordmenns interesser i verden skal ivaretas gjennom handelsavtaler, transport, forskning, humanitært arbeid og mye annet, bør jo også interessene til de som en gang selv kom fra landene norske myndigheter skal kommunisere med lyttes til.
Grunnlaget for et fredelig Norge
Utrop har under sittende regjering ved åtte tilfeller bedt om utenriksministerens respons på skribenter som etterlyser ministerens engasjement i saker som betyr mye for dem. Huitfeldt har ikke ønsket å kommentere noen av disse.
Jeg vil anbefale på det sterkeste at norske myndigheter, både for å skaffe seg verdifull kompetanse og for å beskytte egne borgeres interesser, tar seg tid til å lytte til de som selv har levd i landene de skal forsøke å samarbeide med. Glade nordmenn – uansett familiebakgrunn – legger grunnlaget for et fredelig Norge.
Hvis vi kan bli enige om dette, kan vi kanskje, med relativt stødig stemme, igjen kalle Norge en fredsnasjon.
