Foto: Ringsaker bibliotek
- Hjemlandsferie eller Granka? - 11.07.2019
- Midlertidig lavere lønn vil fremme integrering - 24.06.2019
- Hvorfor er vi besatt av lys hud? - 11.06.2019
FN-avtalen om migrasjon, Global Compact for Migration, skaper stor debatt. Mer enn et dusin land på verdensbasis sagt at de ikke vil signere sluttdokumentet, som skal vedtas med fanfare 10. desember i Marrakech.
Tilhengerne av avtalen mener dokumentet vil avklare mange, om ikke alle, juridiske dilemmaer og usikkerheter rundt migrasjon. Avtalen er den første globale avtalen som er ment å gi en felles tilnærming til alle sider ved internasjonal migrasjon. De fremhever også at avtalen ikke er juridisk bindende.
Motstandere mener avtalen i verste fall vil legalisere samtlige former for migrasjon, og undergrave nasjonalstatetenes suverenitet, og spesielt retten til beskyttelse av egne grenser.
I iveren etter å fremme en tolerant diskurs om migrasjon, kan man risikere å legge lokk på kritisk debatt på andre områder.
Kan påvirke innvandringsdekning
Her hjemme har statsminister Erna Solberg ivret for avtalen, blant annet via et innlegg på sin egen statsministerblogg. Blant partiene er Fremskrittspartiet det eneste som er mot avtalen.
Men også Norsk Redaktørforening har gått inn i debatten. Grunnen er enkel, og det har å gjøre med et av punktene i avtalen. Her står det (oversatt):
Målsetting 17: Eliminere alle former for diskriminering og fremme en faktabasert offentlig diskurs for å forme oppfatninger av migrasjon.
I seg selv høres dette ukontroversielt ut, og noe de fleste kan si seg enige i. Så står det videre:
Fremme uavhengig, objektiv og kvalitetsbasert rapportering, inkludert internettbasert informasjon, blant annet ved å sensitivisere og utdanne mediefagfolk om migrasjonsrelaterte problemer og terminologi, investere i etiske standarder for journalistikk og reklame, og stoppe tildeling av offentlig finansiering og materiell støtte til medier som systematisk fremmer intoleranse, fremmedhat, rasisme og andre former for diskriminering mot innvandrere, i full respekt for pressefriheten.
Kan temme kritisk journalistikk
Redaktørforeningens kritikk fremsettes ut fra en forståelse av at avtalen forutsetter dette som en offentlig oppgave.
Overfor Dagsavisen har assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun K. Nybø, sett formuleringene som problematiske. Hun forutsetter at norske myndigheter ikke tar formuleringene bokstavelig.
– Offentlige myndigheter skal ikke instruere mediene, det er ikke deres oppgave å drive opplæring av journalister i sensitiv språkbruk. Det er stor forskjell på å informere og å instruere, og denne teksten går for langt i retning av det siste, mener hun.
Hvis dette er en forventet standard, så er det helt klart problematisk. Instruering forutsetter offentlige føringer for hvordan og etterhvert hva pressen kan skrive. Misbrukspotensialet er rett og slett for stort.
I iveren etter å fremme en tolerant diskurs om migrasjon, kan man risikere å legge lokk på kritisk debatt på andre områder. Fra å ikke kunne skrive kritisk om migrasjon, kan man i verste fall gå videre til å ikke kunne skrive kritisk om korrupsjon eller maktmisbruk.
Kan gi motsatt effekt
Målsetting 17 går også inn for finansiell no-platforming av de mediekanalene som ikke vil godta direktivene. Slike tiltak vil ha både lite og motsatt effekt.
Lite effekt økonomisk, ettersom mange alternative medier i Norge og Vesten som skriver kritisk på migrasjonsfeltet allerede ordner seg økonomisk gjennom crowdfunding og/eller rike sympatiserende investorer.
Motsatt effekt, fordi dette vil sees på som en bekreftelse på antagelsen om den politisk korrekte sensuren, og at eliten ikke vil ta opp de viktige og riktige spørsmålene. Sympatisører vil slå ring, og radikaliseres, med en enda mer polarisert innvandringsdebatt som mulig utfall. Vi ser allerede tendensene, hvor flere og flere ser på alternative medier som de ekte forsvarerne av ytrings- og pressefriheten.
Målsetting 17 kan ende opp som en uønsket inngripen i pressefriheten, uansett hvilken side av innvandringsdebatten man står på.
Solberg-regjeringen kan gjerne signere Marrakech-avtalen, men må samtidig ta avstand fra å instruere pressen. I et fungerende demokrati er det ordskiftet, debatten og pressens egen selvregulering som har disse naturlige rollene.
—
Kommentarer skrives av redaksjonens medlemmer. Teksten står for forfatterens egen regning og reflekterer ikke nødvendigvis Utrops synspunkter.
