Foto: May-Kristin Reitan
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
På slutten av 1960-tallet, for over 50 år siden, kom de første større gruppene av arbeidsinnvandrere til Norge, mange med bakgrunn fra Pakistan. Det skapte selvfølgelig avisoverskrifter – av alle slag. Noen var glade for de nye nordmennenes vilje til å komme til Norge og bidra med sin arbeidskraft, andre beskyldte dem for å stjele de selvsamme jobbene fra de som allerede bodde i Norge, og andre igjen la seg på rasebasert argumentasjon om hvordan de som kom fra andre land enn Norge hadde lavere intelligens, «formerte seg som rotter» og så videre fra samme retoriske skuffe.
Skoler fikk mye stødig kunnskap på 1970- og 1980-tallet
Etter hvert som de som først hadde kommet til Norge også hentet familiene og barna sine fra fødelandet sitt, eller fikk egne norskfødte barn, begynte norske skoler, især i de største byene å få en mer internasjonal elevgruppe. Med dette kom selvfølgelig både gleder og utfordringer mange ikke hadde kompetanse til å forholde seg til. På starten av 1980-tallet fikk Oslo landets første tokulturelle klasse – ett av flere konsepter som ble avprøvd for å forsøke å skape harmoni i skolen. Skolen der klassen hadde tilhold, Sagene skole, fikk både bombetrusler og priser for sitt arbeid med det relativt nye segmentet av elever.
Igjen var avisene fylt med artikler og leserinnlegg om situasjoner som oppsto i skolen: Kunne muslimske jenter dusje med norske gutter etter gymtimene? Kunne norsk-pakistanerne spise pølser på 17. mai? Kunne «fremmedarbeidernes» barn gå i 17. maitoget? Kunne pakistanske jenter gå med hijab på skolen? Kunne pakistanske pappaer håndhilse på kvinnelige lærere på utviklingssamtaler? Kunne muslimske jenter være med gutter på leirskole i skogen? – Alle vanskelige spørsmål. Men det gikk nå sin skeive gang. Lærere jobbet med elevene og med foreldrene – og ble knakende gode til å finne løsninger. «Vi har lært oss», for å bruke et ikke-relatert, men godt, Karpe-sitat. Og arbeidet lærere og skoleledere gjorde på starten av 1980-tallet ga stødig og uvurderlig kunnskap.
Han er ikke voksen, men det er hun
Dette er 40 år siden nå. Det er altså et sted mellom 40 og 50 år siden pedagoger og rektorer i Oslo gjorde seg disse erfaringene, jobbet med dem, gjorde endringer, ervervet kunnskap som på mange måter har bidratt til å skape større harmoni, eller mer konkret: har skapt større grad av inkludering av absolutt alle elever, især ved skoler i Oslo som har ekstra lang erfaring med dette.
Og derfor er det sjokkerende og vondt å være vitne til Oslo-rektoren som nå, 50 år etter at andre i hennes posisjon fant redskapene til å arbeide med elever med bakgrunn fra alle verdenshjørner, går i en felle hun på ingen måte hadde trengt å gå i hvis hun hadde studert historiebøker og avisutklipp fra et halvt århundre tilbake – eller bare snakket med noen som for lengst har gjort seg nyttige erfaringer om hvordan en får elever ved en skole til å føle seg som del av et fellesskap. Et fellesskap de selv får lyst til å bidra positivt til.
Og nei, det finnes ingen oppførsel fra ustabile tenåringer som kan rettferdiggjøre rektorens dødsstøt til den aktuelle eleven. Han som ikke ville ta henne i hånda da han, slik dokumentert i en kort video, skulle motta sitt vitnemål. Kanskje var han barnslig. Kanskje ville han provosere. Kanskje ville han tøffe seg for vennegjengen. Kanskje hadde han religiøse motiver. Kanskje ikke. Om han så, med vilje og viten, ville ydmyke skolens leder ved å avvise et håndtrykk fra henne, kan ingen ting rettferdiggjøre rektorens utbrudd like etter. Han er ikke voksen. Det er hun.
Historieløst
For i stedet for å vise seg som trygg voksenperson – eventuelt gjøre som kronprins Håkon, med stor suksess, gjorde ved en delvis sammenlignbar episode i 2019 – velger hun, hvis den til historien hørende videoen er genuin, å fysisk forsøke å trekke elven mot seg, akkompagnert av følgende tale til salen fylt med stolte, og nå trolig også sjokkerte foreldre:
« – Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det.»
Og her går det så forferdelig galt på så mange plan, at jeg bare kan plukke ut et par av høydepunktene, snarere lavmålene. Og en av de mer åpenbare er: – Hvem er «vi», og hvem er «dere»? Og hvem er de «norske» kvinnene «dere» skal jobbe med?
Her er det også verdt å merke seg noen gode ledetråder jeg ofte selv forsøker å følge i denne type saker: Hvem er mest sårbar? Hvem har mange i ryggen? Hvem risikerer mest? I dette tilfellet er det snakk om en norsk tiendeklassing, muligens med én eller flere former for minoritetsbakgrunn, trolig en kombinasjon av synlig/etnisk minoritet og religiøs minoritet. Hvem har han i ryggen? På en god dag har han kanskje et par jevnaldrende, bevæpnet med tannregulering og…, ja, ikke så mye annet. Den voksne, rektoren, har en hel etat og en rekke politikere i ryggen. Hun har Eivor Evenrud, leder i utdanningsutvalget i Oslo, som i Nettavisen deklarerer sin støtte til rektoren, og det er grunnskoledirektør Wenche Natasja Savalov i Utdanningsetaten som, for å bruke hennes egne ord, «stiller seg bak» rektoren. Den som risikerer å miste mest her er barnet.
Og igjen: Historieløsheten! Dette er vi for lengst ferdige med. Vi vet hva som virker. Bygg relasjoner med elevene. Vær der for dem. Vis at du er glad i dem. Respekter dem. Vis dem omsorg. Snakk med foreldrene om hva de synes er vanskelig. Spør elevene om hva de liker. Spør elevene om hva de misliker. Lista er lang – og den har eksistert i enormt mange år nå. Det er ingen grunn til å gå i denne fella om og om igjen. Og det er ekstra påfallende at en voksen leder tillater seg å ytre noe så sårende og stygt i en måned der hele byen har fokus på menneskelig mangfold – enten man er homofil, lesbisk, muslim, kristen, kvinne, mann, tykk eller tynn. Hvis rektoren i det hele tatt stiller seg bak ovennevnte, viser hun selv et utrolig dårlig eksempel.
Rektorer plikter å sette seg inn i historien
På slutten av 1990-tallet hørte jeg en tale under et Pride-arrangement i København. To gutter med tyrkiske foreldre – altså to danske gutter – hadde kastet småstein mot Pride-paraden. Taleren bedyret for flere titusen Pride-deltakere at «Sånn gjør vi ikke i Danmark!» Igjen: Dette er mer enn 25 år siden. Verden har gått videre. Det bør man, især som rektor for unge mennesker, vite.
Jeg klarer heller ikke helt å la være med å tenke at den aktuelle elevens beslutning om ikke å ville håndhilse også kan ha hatt noe med rektorens grunnholdning til han som menneske å gjøre. Hvilket jo beviselig stemmer. For den aktuelle rektoren demonstrerte jo tydelig sitt menneskesyn når hun, bare brøkdelen av et sekund senere, forklarte elevene og tilskuerne om hvordan «dere» må «lære dere» å oppføre dere skikkelig når «dere» er på besøk «her hos oss».
Jeg har mange ganger vært vitne til høylytte muslimske tenåringer som både håndhilser, gråter og klemmer på både rektor og lærere – inkludert de kvinnelige – på den følelsesladde vitnemålsseremonien.
Jeg kan kun spekulere, men noe sier meg at den aktuelle eleven følte et ubehag ved rektoren som person – ikke nødvendigvis fordi det var snakk om en kvinnelig rektor, men fordi hun – som hun selv avslørte – ikke hadde en grunnleggende respekt for en nevneverdig del av elevene ved skolen hun leder.
Jeg har for mange år siden selv vært vitne til en lærer som, i beste mening, men blottet for genuin forståelse av menneskelig integritet, starter en undervisningsøkt i samfunnsfag med å deklarere at «Nå må dere muslimske gutta følge ekstra godt med, for i dag skal vi snakke om kvinners rettigheter, og det kan være vanskelig å forstå for dere». Vel, en av «dem» avsluttet timen med å kaste en stol etter samfunnsfaglæreren. Jeg vil nødig romantisere vold, men stolen gjennom lufta var i grunnen ikke så vanskelig å forstå.
Vi vet alt dette nå. Kanskje har vi ikke vært flinke nok til å samle all kunnskapen vi bygde opp for femti år siden. Men som rektor for unge mennesker har man en plikt til å søke etter denne kunnskapen.
Det er vondt å ydmykende å bli kalt «dere» i sitt eget hjemland.
