Sagene skole for 40 år siden: Elever og lærere samlet om felles kamp mot rasisme. I dag, som for 40 år siden, bør skoleledere har fokus på å samle elevene om felles prosjekter – fra dag én.
Foto: Kim Ericsson
Etter en ganske uhellsvanger avslutning på forrige skoleår, bør skoleledere nå gi inkluderingen vi har øvd oss på i 60 år sin rettmessige plass.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Det er 1. august i dag, og i Utrop-debatten begynner hjulene sakte, men sikkert å dreie fortere igjen etter en julimåned på lavbluss. Med august kommer skolestart. Og like sikkert som at vi nå får oppleve bokhandlernes tilbud på skolesekker, skoleklær, skolesko, matbokser, notisbøker, viskelær med jordbærlukt, termoser og fanden og hans oldemor, får vi også oppleve landets foreldre og deres frenetiske jakt på den hviteste skolen for gullungen.

Den unike skoletida

Dette med «de hvite skolene» er selvfølgelig blitt noe av en klisje, og de antirasistiske akademikerne som selv gjerne fronter denne jakten, har lagt mye energi de siste årene i å poengtere at det ikke er fargen på barnas medelever de går etter.

For det handler angivelig om tilgangen på pølser med svinekjøtt i barnebursdager, muligheten for at barna kan overnatte hos hverandre på tvers av kjønn og åpning for å drikke øl med de andre foreldrene. For ikke å glemme en generelt, og litt vagere, mumling om at de vil at barna skal omgi seg med mennesker de sosialt ikke befinner seg så langt vekk ifra hva sosioøkonomiske ett-eller-annet angår.

I sin klippetro på at hudfarge her er helt irrelevant, retter de gjerne en dirrende pekefinger, mot familier med indisk, somalisk og pakistansk bakgrunn som selv ikke ønsker at barna skal gå på de mer kulørte skolene, type: «Der kan dere se, de er sånn selv, de også! De vil ikke selv ha barna på de skolene!»

Sistnevnte er selvfølgelig helt irrelevant i denne ligningen. Enten tror man at nærvær av minoriteter, også når de utgjør majoriteten, gir verdifull kunnskap som for norske elever – det være seg Imran, Ayub, Ola eller Nivisha – er verdifull, eller så gjør man det ikke.

Og fra et Utrop-ståsted, vil jeg selvfølgelig argumentere for at tilstedeværelsen av mennesker med ulik bakgrunn og ulik kompetanse og livserfaringer fra en selv er en ressurs som bringer styrke, også til barn i skolealder. Rent faktisk ekstra mye til barn i skolealder. For til tross for friksjon enkelte ganger, vil jeg mene at skolen fortsatt er et helt unikt sted hva mulighet for å jobbe sammen på tvers av hudfarger, religioner, kjønn og en lang rekke andre faktorer angår. Den muligheten er det mange som aldri får igjen.

De homogene skolers tapte kompetanse

Vel, jeg vil ikke kjede leseren med dette oppgulpet som i disse tider snart feirer 60 år. For i omkring 60 år har skoler i Norge hatt et nevneverdig antall elever som synlig ikke har sine tippoldeforeldre i Norge. Og i, tja, kanskje 58 av disse årene har pedagoger og skoleledere funnet gode løsninger og i all hovedsak hatt suksess med å skape en skole der det er god plass til alle.

Og bare så det er sagt: Konflikter i skoletiden er ikke forbeholdt skoler der et flertall av elevene har somaliske foreldre. Konflikter finnes på alle skoler. Tilstedeværelsen av svinepølsespisende Ola-er og Karier – eventuelt Imran-er med samme interesse – gir ingen garanti for friksjonsfri oppvekst.

Kanskje mister barna til og med verdifull kompetanse av å gå på skoler der alle har samme sosioøkonomiske bakgrunn som dem selv, for å bruke de tidligere nevnte akademikernes eget språk.

Nytt skoleår – ny sjanse

Men det er altså ikke den gamle august-visa, om hvorvidt det er legitimt å klikke seg rundt i Aftenpostens skolekart for å finne den mest homogene skolen, jeg vil synge på i dag. Den visa er kjedelig og utdatert. Jeg vil til skolestart 2023 – nytt skoleår, nye muligheter!

For etter avslutningen på forrige skoleår, trenger vi en ny og frisk vind i seilene nå. Det var så uendelig trist den siste skoledagen, å oppleve rektor Anne Merete Laache ved Linderud skole. Som hentet ut av et litt kornete opptak tatt med Super 8-kamera på Møllergata skole i 1973, lot hun all historie fare og slo seg fram, rett inn i den for lengst utdaterte «de-må-bli-som-oss»-leksa.

Men fred være med henne. Nå har landets skoleledere en ny sjanse. En ny mulighet for å legge grunnmuren for opplevelsen landets førsteklassinger får av sin skolegang. La nå elevene hilse som de vil: Kyss, klapp, klem, bukking, neiing, high-fives, vennlige blikk eller hånda på hjertet. Vis at dere respekterer dem for dem de er. At dere respekterer barnas integritet.

Og hvem vet: Hvis skolelederne lykkes med dette, ville det ikke overraske meg om rektor, ved utdelinga av vitnemålene til årets førsteklassinger, i juni 2033, får seg et skikkelig smellkyss av Mohamed og Ahmad – midt på truten.

God inkluderende skolestart!

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER