- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Hyperpolitiseringen og kulturkrigstankegangen har i snart flere år preget fotballsporten. En sport som egentlig skal samle folk og bringe glede mister sin egentlige verdi.
Fotball er i seg selv tribalistisk, og definerer “inn- og utgrupper”. Liverpool og Manchester er som olje og vann. Oslo “hater” Bergen by. Å gå med feil klubbfarger i Buenos Aires under en byderby kan være nesten livsfarlig. “Hatforholdet” har ligget et sted mellom sterk rivalitet og irrasjonell hooliganisme.
Fotballen har samtidig også en sterk intern funksjon når man heier på samme klubb. Folk kan ha ulik syn på verden, være dørgende uenige om politikk, ha ulik religion, ha ingen religion. Men hver lørdag og søndag viskes disse forskjellene ut, når man går på stadion, jubler over seire, eller klager høylytt på dommeren.
Samtidig kan man se en uheldig utvikling i de siste årene. Sporten som mange av oss har lært å elske, og se på som et samlingspunkt, har blitt et speilbilde av overpolitiseringen, rasismen og polariseringen i store deler av verden.
Hijab, kjønn og kneling
I 2020 var det kneling og sympati med BLM-bevegelsen i etterkant av antirasisme-protestene i USA som førte til kontrovers. Aksjonen førte til pipekonsert på europeiske fotballbaner. Ungarske og polske supportere mente man kun måtte knele i religiøs sammenheng. Noen kommentatorer hevder på sin side store kommersielle og offentlige aktører fremmer dette som en “moralsk korrekt aksjonsform”.
I VM i 2022 i Qatar ble landet et skueplass for en ny kapittel i den vestlige kulturkrigen. Kritikken av landets behandling av migranter, kvinner og LHBT-folk var korrekt, i tillegg til fokuset på den korrupte prosessen som tildelte landet VM-sluttspillet. Kritikken gikk så etter hvert over i full demonisering av landet fra en stor del av det vestlig pressekorpset. Landet ble portrettert som utrygt for kvinner, til tross for at kvinnelige fotballfans rapporterte om et mesterskap nærmest fritt for ruspåvirket trakassering. Hvor var nyanseringen?
Nå under kvinnenes VM i Australia og New Zealand har kjønnsproblematikken sneket seg inn. USAs landslag har frontet likelønn, som i seg skulle bare mangle. Men også den politiske hyperpolariseringen fant veien. Konservative amerikanere jublet da sitt eget landslag, som de ser som bærere av “ultraliberale og samfunnsnedbrytende verdier”, røk ut i åttendelsfinalen. Her hjemme har redaktør Trygve Hegnars omtale av kvinnelige fotballspillere som “pinglete” blitt sett av enkelte som “kvinnefiendtlig og forraktfullt”.
Senest nå har en fransk TV-journalist blitt trigget av marokkanske Nouhaila Benzina, som den første kvinnen med hijab i fotball-VM. Journalisten har overfokusert på hodeplagget, istedenfor å snakke om spillerens kvaliteter. Lite oppmerksomhet ble gitt til at Marokko, i sin VM-debut, overraskende gikk videre fra gruppespillet, og slo ut Tyskland, som har vært to ganger verdensmestere i kvinnefotball.
Skuldertrekk og andre stoppmeldinger
Her hjemme har ulike kommentatorer bitt på agnet, og kalt fransk offentlighet for “muslimfiendtlig”.
Selvsagt har Frankrike store integreringsproblemer, og ikke minst kulturelle utfordringer med hensyn til religion og sekularisme. Under opptøyene i Frankrike i etterkant av politidrapet på en unggutt med muslimsk innvandrerbakgrunn levde også fotballikoner som Kylian Mbappe opp til sin heltestatus, da han oppfordret til fredelige protester, og var med på å roe ned gemyttene når ting kokte over.
Egentlig bør kommentaren fra denne franske journalisten møtes med skuldertrekk. Jeg tviler på om Benzina egentlig bryr seg. Hijaben er hennes hodeplagg, men det definerer ikke henne som fotballspiller. For henne er det viktigere å trene, spille og vinne kamper når hun tar på seg fotballdrakten. Vi må skille mellom tro og privatliv. Men det sliter man med under dagens hyperpolitiserte debattklima.
Kylian Mbappes strategi overfor kulturkrigerne som forsøker å infiltrere sporten kan troligvis være det som vil bærer frukter. Avradikalisering, samtidig som man peker ut problemene der de finnes. For det er viktig at kulturkrigsretorikk av ymse slag ikke skal ødelegge en sport som har som fremste å samle folk, spesielt nå i disse splittelsestidene.
Folk vil ha idretten de elsker som en frisone og en grønn oase, midt i all polariseringen i samfunnet.
