- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Gunaratnam la opp til et foredrags- og disusjonsturne i ulike deler av den tamilsktalende delen av Sri Lanka. I følge sin egen Facebook status snakket hun med kvinneorganisasjoner og var særlig opptatt av etterlatte kvinnene etter krigen.
I Sri Lanka bor det to folkegrupper, singalesere som er majoriteten og tamiler som er en minoritet. De fleste fra Sri Lanka som bor i Norge snakker tamil. I omtrent 30 år har det vært borgerkrig mellom partene, og denne ble brått avsluttet i 2009 da tamilenes militære representant, LTTE ble nedkjempet.
De fleste tamiler som kom til Norge er asylsøkere, det samme gjelder Kamzy som var to år gammel da hun kom til Norge.
På sitt offisielle besøk hilste Kamzy på presidenten i Colombo, så var hun i den østlige delen av landet, og deretter reiste hun nordover. Det var da hun kom til Jaffna, helt nord i landet, at det begynte å storme rundt henne.
Da hun holdt møte med en rekke kvinneorganisasjoner og feminister i Jaffna, som er å betrakte som tamilenes hovedstad, skal Kamzy ha vært opptatt av å snakke om sosial kontroll, abort og kvinnens rettigheter.
I følge kilder Utrop snakket med, tok hun opp kvinnens stilling i det tamilske samfunnet, som hun mente ikke var likestilte nok. I et fjernsynsintervju skal hun ha uttalt at LTTE ikke inkluderte kvinnene godt nok under fredsprosessen.
Kritikk av tamilene og ikke minst LTTE, førte til at det stormet rundt henne i sosiale medier. Flere av deltakerne mente at Kamzy var nedlatende, at hun ikke hadde fått med seg utviklingen i hjemlandet de siste årene, og at de hadde forventet å lære noe om Norge og hvordan hun kom seg frem der.
Enkelte aktivister hentet bilder fra Facebook-profilen til Kamzy hvor hun poserer med en champagneflaske og miniskjørt og anklaget henne for både dårlig moral, og det ene og andre. En av de største lokalavisene trykket et av bildene sammen med et leserinnlegg som kritiserte Kamzy i sterke ordelag. Det var en klar melding til Kamzy: Du er en utlending som prøver å belære oss om kvinnerettigheter, du er ikke en av oss.
De usaklige og sjikanerende innleggene og spredning av private bilder fra Facebook i lokalpresse vitner om tamilenes manglende vilje til å lytte og lære. Det er trist.
Kamzy forsøkte genuint å bidra med “empowerment” som hun kalte det, overfor svake kvinnegrupper som var berørt av krigen. “Kvinner kan”, var mottoet.
Kamzy, som er oppvokst i Oslo, er så å si helnorsk. At en kvinne av hennes kaliber viser interesse for hjemlandet er beundringsverdig. At hun til tross for sitt gebrokne tamil, forsøker å bidra til kjønnslikestilling er bemerkelsesverdig. Det er det ikke mange i Jaffna som skjønte.
Dessuten er ikke Kamzy hvem som helst. Hun kom inn i Oslo bystyre som 18-åring, takket være Oslotamiler som kumulerte henne inn i 2007. Svært få i Jaffna visste vel at det var LTTEs støtteorganisasjon i Oslo, “Det Tamilske samordningsutvalget” som hadde koordinert dette arbeidet. Og at Kamzy spilte en viktig rolle overfor norske myndigheter da Norge meglet i krigen på Sri Lanka.
Og dessuten har Kamzy selv, gjennom sin oppvekst i Oslo, også fått med seg hvordan tamilske jenter utsettes for sosial kontroll. Som kvinne er det naturlig at hun engasjerer seg i dette spørsmålet også i hjemlandet. Men det er bare trist at hun selv ble utsatt for sosial kontroll der.
I et intervju i Colombo var hun varsom med å kommentere stormen: “Det er ulike perspektiver, og det er ytringsfrihet,” uttalte hun i en pressekonferanse før hun reise tilbake til Oslo.
Kamzy ble altså skapt, oppdratt og forventet å bidra til bedre livs- og levekår for menneskene i hjemlandet. I dag er Kamzy en uavhengig, sterk kvinne med fokus på et bredt temaspekter. Hun er kontroversiell også i Norge hvor hun f. eks har tatt til orde for å tillate staten å selge cannabis.
Det må uansett være vondt å ha fått de tilbakemeldingene fra folk i hjembyen sin. Og som vi alle opplever når vi reiser til våre hjemland, vi ikke er en av dem lengre. Vi er norske.
Og i Norge føler enkelte av oss ikke helt inkludert. Dette er noe vi bare må leve med.