Foto: United Nations
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
- Id mubarak! - 10.04.2024
Der enkelte hevder å ha patent på begrepet nordmann, velger jeg bevisst å bruke det i ingressen her for å beskrive absolutt alle som måtte føle seg som en eller annen versjon av «nordmann».
Stygg behandling blir greit hvis man bare dehumaniserer først
For det er her vi må starte. Debatten om hvem som skal ha lov til å kalle seg nordmenn havner gjerne langt ute i periferien som et slags biprodukt av langt viktigere saker, så som spørsmål om hvordan de som mangler dokumentasjon på sin egen eksistens på jorda skal behandles.
Da må vi snu på det, og starte med å fastslå at alle mennesker – bortsett fra i saker der «nordmann» er ment å beskrive statsborgerskap – må få lov til selv å definere om de er nordmenn eller ikke. Det er en øvelse som, med språkets makt, kunne bidra enormt med å gjøre andre spørsmål betydelig lettere å svare på.
For ved å gjøre begrepet romsligere, blir det straks mer ubehagelig å ekskludere en av «våre egne», for å si det med et rasistisk men megetsigende begrep. I det øyeblikket vi kan legge vekk dehumaniserende terminologi, blir det – beviselig – vanskeligere å praktisere umenneskelig behandling av, ja nettopp, andre nordmenn.
Og når jeg tillater meg å skyte inn «beviselig» uten å hekte på en lenke til en forskningsartikkel, så er det fordi jeg formoder at de fleste kjenner til annen verdenskrig og opptakten til denne, for å nevne ett av mange eksempler. Det ble jobbet systematisk gjennom mange år med å dehumanisere og ekskludere jødene – og slik ble det etter hvert ikke noe nevneverdig galt i å drepe dem systematisk: De var jo ikke humane, de var ikke mennesker. Millioner av mennesker sverget til denne logikken, og historien har vist at metodene brukt i opptakten til andre verdenskrig lever i beste velgående.
Tilbake til hvor?
Tilbake til menneskene jeg nå – for å starte med fundamentet – har gitt grønt lyst for å kalle nordmenn. Altså de av oss som ikke kan dokumentere vår egen fødsel, og som på mystisk vis da synker betraktelig i verdi i norske myndigheters rangordning.
De som ikke en gang kan tvangsreturneres – en praksis politiet snakker varmt om på sine nettsider. Der nevnes for øvrig faren for at de som ikke har identitetspapirer, og som derfor snarest, og litt som en pakke som ikke er blitt hentet på postkontoret, kan rote seg bort i det ulovlige arbeidsmarkedet og blir utnyttet. En edel tanke, men en annen vei å gå kunne jo være å innvilge arbeidstillatelser til disse menneskene. Jeg kan ikke komme på en bedre nordmann enn én som ønsker å være her, ønsker å jobbe og ønsker å være synlig.
Men altså, enkelte av menneskene som utlendingsmyndighetene, og senere politiet, egentlig gjerne vil tvangsreturnere, er i tillegg ureturnerbare. Bare ordet… ureturnerbar? Ordet peker i retning av at ett eller annet skal tilbake til ett eller annet opprinnelig. Altså, ikke noe de involverte nødvendigvis selv opplever som opprinnelig, men noe norske myndigheter og politikere har definert som «der vedkommende hører hjemme».
Urimelige krav om ID-papirer
Kokobay Emun og moren Tsehay Gebremikael som Utrop skriver denne uken har samme sjebne. I ti år har de levd på asylmottak med uvisshet om fremtiden.
Disse menneskene har ikke nok dokumentasjon for å kunne ha glede av de samme tjenestene som andre nordmenn, men de kan heller ikke settes på et fly ut av landet, fordi det da hersker usikkerhet om hva destinasjonen skulle være. Menneskene det handler om opplever dog i de aller fleste tilfeller at de allerede befinner seg på sin ønskede destinasjon: i Norge.
Og her er vi ved sakens kjerne. Har ikke mennesker som lever i denne limboen samme verdi som andre nordmenn? Mye kan tyde på nettopp dét. For i kraft av fraværet av dokumentasjon på egen eksistens, i hvert fall dokumentasjon som lever opp til norske myndigheters standard, kan ikke disse menneskene åpne bankkonto, gå på skole, ha jobb, benytte helsetjenester, kjøpe telefonabonnement og ellers alt tenkelig man trenger identitetspapirer for å kunne ha glede av.
Dette i seg selv er en umenneskelig behandling, og det er vel nærmest et åpent spørsmål om ikke nettopp disse menneskene har ørlite mer verdi enn andre mennesker – ikke mindre. For de har overlevd halsbrekkende reiser i vaklevorne båter som får en tur med 21-bussen i rushtida til å fremstå som den reneste spabehandling.
Og uansett hvilke motiver de må ha hatt for å legge ut på reisen til Norge, kan intet endre på at reisen har vært tøff, har kostet og har ført til store følelsesmessige tap – kanskje tap av relasjoner, familie. Det vet alle som har flyttet land, om det så var på business class med SAS fra Oslo til Stockholm. Å flytte er opprivende nok i seg selv. Å rive opp røtter, slå nye røtter.
Å flytte, for så å bli møtt med krav om å kunne legitimere seg med digitale eller EU-autoriserte identitetspapirer er, for de av oss som har opplevd Kafka-universet man må forsere for å erverve seg et ID-kort i enkelte land, ikke alene umenneskelig, men urimelig.
Støtter du et amnesti for papirløse? Hva med å sette en frist for hvor lenge mennesker skal måtte gå uten permanent opphold i Norge?
Valg 2023: Hvor står dere, politikere?
For om lag en tredjedel av jordas befolkning har fortsatt ikke dokumentasjon på egen fødsel, viser tall fra Unicef. Er det rett og slett med viten og vilje at norske myndigheter setter så høye krav til dokumentasjon på egen identitet for å få komme inn i varmen at det for mange blir umulig? Dette kan jeg selvfølgelig ikke vite, men tanken er besnærende.
I noe som ved første øyekast kan fremstå som en gledelig nyhet, melder regjeringen om at de ved hjelp av et avklaringsprogram nå enklere kan få klarhet i hvem som i virkeligheten er irakere. Vel og bra, men gjør dette egentlig noe ved den tidligere nevnte kjernen: at vi er mennesker med grunnleggende rettigheter, mennesker som kjenner på en kjærlighet til livene vi enten er født inn i eller har valgt å leve i Norge?
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter er så spekket med punkter som fastslår at vi både har rett til integritet, rett til å bevege oss, rett til privatliv, rett til familieliv, og en lang rekke andre ting den norske staten hindrer noen av oss i, at det i prinsippet ikke er noen tvil.
Menneskene – nordmennene – som bor i Norge og kalles ureturnerbare, lider enormt. Og de har gjort det i mange tiår. Det gjør også de som er klassifiserte som returnerbare, men de ureturnerbare kjenner, om mulig, på en enda større håpløshet. De lever på umenneskelige betingelser i Norge, uten rett til arbeid, inntekst og helsetjenester, og de kan ikke «sendes» andre steder heller. Ikke at jeg tror de vil det, men det gir næring til ny håpløshet.
Nå i opptakten til valget, har det vært snakk om enkelte segmenter av befolkningen som har en hang til å begå flere kriminelle handlinger enn andre. Vel, en del av meg kan forstå at et liv så til de grader på utsiden av samfunnet kan legge grunnlag for å fristes til å ta noen snarveier til velstand.
Politikere, ta nå tak i dette en gang for alle: Hvis det ikke er mulig å sende enkelte mennesker dit pepper’n gror, slik enkelte ønsker, vel så la vær! La nordmenn som gjerne vil være nordmenn bli en del av det samme Norge som alle andre. Landets politikere har i stor grad lagt grunnlaget for normalisering av at enkelte nordmenn skal måtte lide. Det er ikke greit. Bruk litt valgflesk på å fortelle oss hvor dere står hva de såkalt ureturnerbare angår!
Støtter du et amnesti for papirløse? Hva med å sette en frist for hvor lenge mennesker skal måtte gå uten permanent opphold i Norge eller hvor lenge de skal bli boende på asylmottak? Dette er forslag som NOAS støtter. Generalsekretær Pål Nesse i NOAS forteller til Utrop at andre land i Europa setter en grense for hvor lenge man kan ha returnerbare asylsøkere.
Vi trenger ikke «sende», ei heller «returnere» våre medmennesker noe som helst sted. Det prøvde vi under annen verdenskrig. Vi er ferdige med det nå. Og er vi ikke helt sikre på akkurat hvor og når du er født, så er det greit, det også.
