Utsettes for blondinerasisme

Gunhild Anker Stordalen er utdannet lege og er miljøvernforkjemper. Hun er engasjert i klimaendringsspørsmål, helse og dyrevelferd. Hun har siden 2010 vært gift med forretningsmannen Petter Stordalen, som hun grunnla The Stordalen Foundation sammen med i 2011.

Tidligere i januar lanserte Stordalen EAT-Lancet-kommisjonens ferske rapport som konkluderte med at vi spiste for mye kjøtt. Dette har de siste ukene skapt sterke reaksjoner i både tradisjonelle medier og sosiale medier.

En ting er at det skaper konstruktive og faglige debatter, en annen ting er hån, spydige kommentarer og nedlatende karakteristikker. “Gunhilds karneval” heter det i en overskrift i Nationen. Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness kritiserer EAT og Stordalen i en Facebookpost, og det samme gjorde han i 2015 da den første EAT konferansen ble til.

I diskrimineringshierarkiet har kjønn mye mer å si enn andre faktorer.

“Budskapet blir ikke tatt alvorlig når det kommer fra Gunhild Stordalen,” skriver statsviter Trond R. Hole med rette i Dagbladet. Og han har et poeng. Men hvorfor ble det slik? Hvorfor så nedlatende til akkurat Stordalen?

Svaret ligger i at hun er kvinne. Og kanskje også fordi hun er blond?

For det er ikke bare Stordalen som har fått gjennomgå, det samme gjelder bloggeren Sophie Elise som han nylig mente “ikke var mentalt moden for å få barn”.

Kritikken mot Sophie Elise eller Stordalen alene er ikke nok til å si noe om Rolness sin holdning til kvinner, men det føyer seg inn i rekken av menns nedlatende tone overfor kvinner i samfunnet.

Nettstedet Document.no har vært kritisk til EAT og Stordalen og kommet med tvilsomme kritikk og karakteristikker.

Også  Resetts redaktør Helge Lurås skrev denne høsten en nedrig artikkel om kvinner i Forsvaret (13. november) i etterkant av forliset av KNM Helge Ingstad. Kollisjonen mellom tankeren og fregatten Helge Ingstad er utgangspunkt for en totalt spekulativ antagelse om at denne skyldes kvinnelige navigatører. 

De krefter som vanligvis er kritiske til innvandrere, viser seg også å ha nedlatende holdninger til kvinner. Og manglende kjønnslikestilling ellers i samfunnet er et reelt problem.

Senest for et par dager siden posterte journalist i Dagsavisen Hege Ulstein et bilde fra Stortingets presselosje, og skrev følgende i Facebook-statusen: “Dette er litt spinnvilt, men Kari Elisabeth Kaski har fotobevis: 15 menn, én dame i presselosjen. Vi skriver januar, 2019.”

Den som husker godt, vil huske Mona Høiness-saken flere år tilbake – fra en tid da advokat Mona Høiness ofte ble omtalt i Trygve Hegnars medier, Finansavisen, Kapital og Hegnar Online. Omtalene hadde karakter av å være konsekvent forfølgende og nedlatende, noe som også smittet over på andre medier. Høiness gikk til sak mot Hegnar Online, men tapte både i tingretten, lagmannsretten, videre anke ble forkastet. Høiness tok saken videre til EMD, og i fjor sommer ble det kjent at EMD-klagen hadde passert nåløyet til Strasbourg.

At Høiness var kvinne og blond, hadde nok mye å si. Like mye som at samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali er kvinne og svart og ble utsatt for hets og trusler fra blanet annet Resett. En annen person som også omtales med hånlig fnising i medine, er forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland. Dette gjaldt særlig i bokomtalene der det blant saklige argumenter også snek seg inn nedlatende holdninger, slik at leseren satt igjen med inntrykk av at teksten var skrevet av en dum blondine. Ja, Herland er også blond.

Hets og seksuelt ladet sjikane er ikke noe nytt, det har alltid forekommet mot kvinner som deltar i offentligheten, uavhengig av hudfarge. Men i diskrimineringshierarkiet har kjønn mye mer å si enn andre faktorer.