– Det er interessant å dvele litt ved begrepene løgn og sannhet. Verdien av dem, altså.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Det er en besnærende tanke å visualisere et fiktivt asylintervju av Erna Solberg og mannen hennes. Hvordan ville dette sett ut hvis det kom for en dag at de to hadde vært litt uklare med detaljene til myndigheter?
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Habilitetssaken rundt Erna Solberg bekrefter nok en gang at verdien av sannhet og løgner avhenger av hvem som fremmer dem.

Den 31. august – før valget den 11. september – brakte næringslivsavisen E24 den første urovekkende nyheten om at tidligere statsminister Erna Solbergs mann, aksjehandler Sindre Finnes, hadde investert store summer i flere selskaper på Oslo børs – også mens Solberg var statsminister i landet mellom 2013 og 2021.

Blant selskapene Finnes hadde aksjer i er Hydro, et selskap der den norske staten er største eier. Solberg skal da ha mottatt en liste over selskaper ektemannen hadde aksjer i, og forklarte først at hun hadde vært «tilstrekkelig informert til å vurdere sin egen habilitet». Det skal dog ha stått flere selskaper på listen som Solberg og Statsministerens kontor (SMK) burde hevet øyenbrynene over. Dette innrømmer Solberg også delvis ved en pressekonferanse den 15. september: «Sindre har skjult omfanget for meg».

Og herfra blir hele saken bare ytterligere tåkete. Solberg er fortsatt Høyres leder, og er, inntil videre, partiets statsministerkandidat til stortingsvalget i 2025, og har slik en viktig posisjon i partiet. Og enda viktigere, hun har hatt, og har, en avgjørende posisjon i det norske samfunnet, for alle oss som bor i Norge.

Verdien av en løgn avhenger av hvem som fremmer den

Og jeg vil ikke gå mer inn i tekniske detaljer her. Detaljer om hvem som avslørte hva for hvem og når og på hvilken måte. For ikke å snakke om hvem som løy – og ikke. For vi har sett fra USA at ingen mengde korrupsjon og løgn kan overbevise de som allerede er overbevist. Om Solberg velger å fratre, enten av eget ønske eller press fra partiet, enn si at hun blir tvunget til det via rettslige prosesser, får bli hennes sak. Saken har trolig liten eller ingen verdi som pressmiddel for å sette Høyre ut av spill, for de som måtte ønske det.

Da er det betydelig mer interessant å dvele litt ved begrepene løgn og sannhet. Verdien av dem. Og hvordan de, etter alt å dømme, har ulik verdi avhengig av hvem som er arkitekten bak løgnene eller sannhetene – alt etter som. Slik forfatter og stortingsrepresentant for Rødt i Rogaland, Mimir Kristjánsson, presist formulerer det i et mye delt Facebook-innlegg: «I Norge møter vi rike og mektige mennesker med tillit og naivitet. Syke og fattige mennesker møtes derimot med mistillit og forfølgelse. Det er det virkelige samfunnsproblemet her.»

Den 24-årige opprinnelig eritreiske nordmannen Kokobay Emun kan bli kastet ut av Norge etter 10 år, eller tvunget til å fortsette livet på et asylmottak, ten mulighet for å arbeide eller ta utdannelse. Utkastelse eller et liv på asylmottak uten jobbmuligheter er høyst inngripende straff for påstått løgn. Detaljene rundt Kokobays historie er ikke poenget her. Det er måten begrepet løgn tydeligvis har en annen verdi når den, angivelig, fremmes fra en livredd eritreisk familie, enn når den kommer fra en hvit, etnisk norsk kvinne i maktposisjon. Det er en besnærende tanke å visualisere et fiktivt asylintervju av Erna Solberg og mannen hennes. Hvordan ville dette sett ut hvis det kom for en dag at de to hadde vært litt uklare med detaljene?

Nå er det jo ikke klart ennå hvilke konsekvenser saken vil få får Solberg, men det er betimelig å gjøre disse sammenligningene allerede nå. Så det gjør jeg. For det ville være grenseløst stygt om Solbergs-familiens antatte løgner fikk passere med en liten skulderheising og et «alle kan gjøre feil», mens asylsøkere med tungtveiende grunner for å lyve – eller med mangelfull viten om egen bakgrunn – straffes med evig lediggang på asylmottak eller deportering til en krigssone.

Det norske rettsvesenet frifinner BARE UNNTAKSVIS mennesker som hevder å ha vært i rettslig villfarelse

Det burde generelt bekymre Erna Solberg at det norske rettsvesenet bare unntaksvis frifinner mennesker som hevder å ha vært i rettslig villfarelse – uvitenhet om en lov, på godt norsk. Det er, med andre ord, ingen tradisjon i Norge på å frifinne mennesker som har kjørt på rødt lys fordi de ikke var klar over at det var forbudt. Bor man i et demokrati, plikter man å sette seg inn i dertil hørende regler. Å komme til Norge på falske papirer er, til sammenligning, helt lovlig, og ofte eneste vei for de som søker asyl.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger norske myndigheter har sunget på refrenget om de løgnaktige asylsøkerne som burde hatt vett til å snakke sant. Asylsøkere som kommer fra land der det så snakke sant til myndighetene kan bety den visse død. Som kommer fra land der fødsler ikke registreres. Som kommer fra folkegrupper som opererer i flere land. Som er livredde for ikke å få være i Norge.

Denne elendige jakten på sannheten har vi vært vitne til i mange tiår nå. Illusjonen om en klippefast sannhet som liksom overgår alt annet. En sannhet som åpner en snarvei inn i kongeriket. Der oss som snakker sant bor. Denne jakten har aldri gitt mening.

Kanskje har Erna Solbergs siste eskapader allikevel noe positivt ved seg. Dersom det er sånn at det er lettere å relatere til Erna Solberg som «begikk en liten brøler vi alle kan kjenne oss igjen i», så ønsker jeg dette fenomenet velkommen, vel å merke hvis det kan bidra til å fremme empati med dem som ikke har andre muligheter enn å fortelle historien de selv kjenner – kall den løgn eller sannhet.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER