Valentinsdagen er et hyggelig innslag i kalenderen. Det er dagen for å gi en oppmerksomhet til noen du er glad i eller liker litt ekstra. En blomst, et kort, kanskje et hemmelig hjerte til den kjekke gutten i klassen.
En søt og uproblematisk skikk, skulle vi tro. Men så enkelt er det ikke.
I flere land ser folk på Valentinsdagen med mistro. De mener at skikken er en umoralsk, vestlig praksis.
Du kan sende et hjerte til hvem du vil.
Noen steder er det til og med forbudt. Andre steder prøver myndighetene å styre oppmerksomheten vekk fra kjærlighet og forelskelse ved å finne opp nye skikker. I India, for eksempel, har lokale myndigheter et sted bestemt at 14. februar skal være foreldrenes dag. I Ghana er datoen utropt til nasjonal sjokoladedag.
Vi kan synes dette virker merkelig og autoritært. Trøsten får være at dette er langt borte og har lite med oss å gjøre.
Men Valentinsdagen aktualiserer at noe av det samme skjer i Norge også, hele året.
Det er et trist faktum at mange ungdommer med innvandrerbakgrunn ikke uten videre får lov å vise følelser for en de liker litt ekstra. For mange er det ingen selvfølge å kunne gå på date, ikke minst hvis du vil treffe noen med en annen kulturell bakgrunn enn din egen familie.
Dette gjelder særlig for jenter.
Holdningen begrunnes i at slike aktiviteter er mot vår religion eller at de ødelegger vår kultur. Men dette er dårlige unnskyldninger. I virkeligheten er det snakk om kvinnekontroll.
Det skal understrekes at dette er en utfordring som ikke bare rammer ungdommer med islamsk bakgrunn. Negativ sosial kontroll har ingen religion.
Valentinsdagen er kjærlighetsdagen. Men dypest sett handler dagen om at det er du og ingen andre som bestemmer hvem du kan dele dine følelser med.
Du kan sende et hjerte til hvem du vil.
