Behn, banksjefer og blasfemi

I likhet med de fleste land rammes også
Norge stadig hardere av økonomisk krise. Børsen og
bankene er i krise. Det er rett og slett lavkonjunktur og
arbeidsløsheten øker. Det finnes ikke krisehealing mot
dette, selv ikke i et land hvor helseministeren tror på og
forteller åpenhjertelig om sønnenes telefonhelberedelse,
og SV-politikeren som er lege tror på religiøse vers mot
blødninger. Personer som har kontakt med overnaturlige makter
og mennesker som tror på disse kan ikke helbrede økonomisk
krise. Den er visst nok menneskeskapt. Selv snåsamannen kan
ikke helbrede krisen som rammer flere bransjer, og det stadig
hardere.

Derfor må regjeringen utforme stadige
krisepakker for noen og redningspakker for andre bransjer. For meg er
det nå blitt vanskeligere å finne ut om det er noe
forskjell på krise- og redningspakker fra regjeringen. Skal
noen bransjer oppleve ytterligere krise og andre skal reddes fra
krise?

Byggebransjen har fått krisepakke og bankene får
redningspakke. Det skal bygges og repareres veier og broer. Det er
visst nok lys i enden av tunnelen i bransjen etter at regjeringen la
fram første krisepakke for det nye året.

Bankene
er i krise, ikke bare på grunn av lite penger i omløp,
men tvilsomme spareprodukter, manipulert rådgivning til
sparekundene og elendig bankhåndverk. Likevel forventer bankene
redningspakke fra staten og det er myndighetene villige til. Men
banksjefene vil ha seg frabedt at finansministeren bestemmer hva som
er bankenes viktigste ansvar i disse krisetider. Frekt nok gikk flere
ledere i banknæringen inn for å skjerme lederlønninger
og aksjonærenes profitt.

Bankene har lenge bedt staten
om økonomisk hjelp, og det har de stadig fått. Men noen
krav fra myndighetene vil de ikke være med på. Slikt
skaper politisk storm. Selv om noen bankledere besinnet seg og
modererte kravene, har jeg liten tro på at bankene selv er i
stand til å stramme egne lederlønninger og avskaffe
opsjonsavtaler for udugelige ledere. Finansministeren må ikke
bare kreve at bankene fryser lederlønningene, men rett og
slett redusere disse, da banklederne har vært medansvarlige for
elendigheten i banknæringen.

Det er krise mellom
politiet og ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn: Tillittskrise. En
ny undersøkelse viser at ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn
har mindre tillitt til politiet enn resten av befolkningen. Det er
visst nok første gang en har undersøkt noe slikt, og
endelig kan vi si at fagfolk bekrefter det ungdommene har visst og
sagt i flere år.

Noen krisepakke mot en slik krise er
det ikke blitt laget enda, og vi kan jo bare spekulere i hvorfor. Den
rammer nemlig bare noen få. I lengden kan tillitskrise mellom
ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn og politiet vise seg å
være fatalt. Noe som er blitt en realitet i flere europeiske
byer. Kan Norge redde seg selv – i så fall når?

En
annen krise som det enda ikke finnes noe pakke mot er stadige
offentlige debatter med såkalte rikskjendiser. Det være
seg populistiske politikere, selvhøytidelige forfattere eller
overflatiske intellektuelle. Tabloidmedier koser seg visst nok hver
gang noe slikt skjer i offentligheten, eller rettere sagt, de selv
bidrar til slikt.

Det er i slike situasjoner jeg ønsker
å ringe til Snåsammanen for å bli helbredet mot
dovenskap og meningsløs intellektuell onani. Men det er visst
blasfemisk å uttale noe slikt om medlemmer av kongehuset i
Norge, eller?