– Verken politi eller politikere har gjort noen nevneverdig innsats for å få bukte med SIANs koranbrenning hvor også utvetydig hatefulle ytringer fremkommer.
Foto: Screenshot, Rumble: SIAN
Tafatte politikere, lite handlekraftig politi og ytringsfrihetseksperter som sprer forvirring er tre årsaker til at SIANs koranbrenning i Oslo ennå ikke er stoppet.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Med jevne mellomrom har organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) brent muslimenes hellige bok, Koranen. Det skal de i dag også, fredag, midt under fredagsbønnen. Politiet flyttet nylig en fotballkamp hvor sikkerhet var oppgitt som årsak, men SIAN-demo tillater de der. Lokalmiljøet reagerer kraftig. Men politikerne og politiet ser ut til å gi blaffen.

«Vi kan ikke beskytte en gruppe som sprer dette hatet»

Enkelte ganger er SIAN blitt politianmeldt og dømt, men dette har til nå ikke sett ut til å sette en stopper for fenomenet. Ei heller etter at Oslo-politiet i februar i år gikk ut i mediene og forklarte at SIAN ikke fikk lov til å brenne koranen utenfor Tyrkias ambassade. Politiet forsikret nemlig befolkningen om at når SIAN ikke fikk lov til å brenne koranen, var dette av sikkerhetsmessige årsaker. Og det skal vel ikke så mye kullsort fantasi til for å forstå at det hadde med friksjonen mellom Nato og Tyrkia å gjøre. Hver gang SIAN brenner koranen oppstår det konfrontasjoner, og demonstrasjonen er fare for individer og grupper. Spesielt når dette foregår på boligområder, slik det skal skje i dag. Men politiet lar det skje.

De to tilfellene i Sandefjord og Fredrikstad i fjor, hører en politianmeldelse som det muligens er litt mer krutt i enn vi har sett tidligere. Bevisene blir noe sterkere enn vi er vant til når foreningen Samfunnsengasjerte Norsk-Pakistanere (SNP) tar SIANs eget videomateriale i bruk som bevis i saken. Å samle bevis og reise tiltale er politiets jobb, en jobb de ikke viet ressurser til. Politiet og politikerne i hovedstaden burde for lengst prioritert å etterforske, samle beviser og sørget for tiltale.

Det er liten tvil om at SIAN beskriver muslimer med begreper som «tomskaller», «voldsaper», «psykopater», «terrorister» og «usiviliserte barbarer» og så videre fra samme retoriske skuffe, og at dette er hatytring. Ikke bare rasismeparagrafen men også paragraf 266 i straffeloven om hensynsløs atferd kan ramme noen av disse ytringene. Dessuten har vi en høyesterettsdom fra 2020 som slår fast at ytringer som en svært grov krenkelse, og som en betydelig nedvurdering av noens menneskeverd ved for eksempel å kalle noen kakerlakk eller skadedyr er ulovlig.

Raja i SNP sier i sammenheng med anmeldelsen: «Vi skal beskytte ytringsfriheten, men vi kan ikke beskytte en gruppe som sprer dette hatet.»

Politiet kunne for lengst ha henvist SIAN til mindre sårbare områder av hensyn til innbyggernes sikkerhet

Og med sistnevnte setning oppsummerer i grunnen Raja essensen i denne konflikten ganske presist. For i grove trekk er partene i konflikten gjerne de som hevder å beskytte ytringsfriheten – og de som mener ytringsfriheten ikke gir dekning for å spre hat, verbalt eller ved handlinger.

Konteksten avgjør

Så hva sier egentlig loven på dette området? Overordnet har Norge jo ikke en helt betingelsesløs ytringsfrihet. Hovedsakelig ved at vi har den såkalte rasismeparagrafen, paragraf § 185, som, i forenklet versjon, forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning. Men hvor faller så å sette fyr på Koranen inn i alt dette?

Hva svaret på ovennevnte angår, kommer både den norske statens tolkninger og mer overordnede menneskerettigheter inn i bildet. Da Høyres Mahmoud Farahmand i sommer stilte skriftlig spørsmål til justis- og beredskapsminister Emilie Mehl om hvorvidt koranbrenning er å anse som hatkriminalitet, fikk han blant annet følgende til svar:

«Koranbrenning kan i noen tilfeller anses som hatkriminalitet – dette avhenger av konteksten. […] Ved koranbrenning beror det på sammenhengen dette skjer i, om handlingen skal forstås som kritikk av islam eller en ulovlig hatefull ytring.»

Å brenne en bok i seg selv er altså ikke et lovbrudd, men i gitte sammenhenger kan det bli et lovbrudd, skal vi tro Mehl og mange med henne, hvis slike handlinger følger med hatretorikk slik som i Sandefjord og Fredrikstad i fjor.

Og la oss ikke bli forvirret av den såkalte «ytringsfrihetseksperten» Anine Kierulf som forvirrer oss enn forklarer. Hun har fungert som ekspert på jussen rundt ytringsfrihetsområdet, men i realiteten vært ensidig i sine uttalelser fordi hun lar være å peke på vilkårene, unntakene og begrensningene på dette området.

Da et arrangement med ytre høyre på Deichmann i Oslo ble avlyst av sikkerhetshensyn advarte Kjerulf mot å bruke dette argumentet for å avlyse arrangementet ettersom dette ga demonstranter vetorett. Altså beveget hun seg fra det juridiske og inn i det normative. Men samme normative holdning viste hun ikke mot koranbrenning. Dette er det vi mildt sagt kan kalle kampanjejuss. Og var det ikke samme Kjerulf som ville fjerne rasismeparagrafen på lik linje med FrP?

Kommer politi og politikere i forkjøpet

For slik Raja sylskarpt presiserer, så er det ikke snakk om å dyrke ytringsfrihet når SIAN stiller med koran og bensin midt i et boligområde på Mortensrud, i Fredrikstad eller på Gjøvik og forklarer tilhørerne at koranen befaler muslimer å slakte ikke-muslimer inntil islam har verdensherredømme. – Det er en nedgradering av muslimer som gruppe og av deres menneskeverd, sier Raja til Nettavisen. Og når SIAN samtidig bruker begrepet «voldsaper», må dette vel være dekning nok for å klassifisere koranbrenningen som en av «kontekstene» der justisministeren mener det «kan» være snakk om en hatefull ytring.

Politiet har i det hele tatt demonstrert en usedvanlig lite handlekraftig stil de siste mange årene. De kunne for eksempel ha henvist SIAN til mindre sårbare områder av hensyn til innbyggernes sikkerhet – om ikke annet.

Politikernes redaktøransvar

Sikkerhetskravet de fleste aktører praktiserer ved arrangementer av alle slag er tungtveiende, og det har, blant annet ved Deichman-bibliotekene vært lagt til grunn for å avlyse arrangementer orkestrert av høyreekstreme organisasjoner. Bibliotekets besøkende føler seg utrygge i sitt eget folkebibliotek, samt at varslede demonstrasjoner potensielt kan føre til regelrette slagsmål. Deichman-tilfellene var ikke uten kontroverser, men de har allikevel vist at det å «snakke mer om trygghet og sikkerhet for lånere og ansatte» er viktigere enn å la ekstreme få komme til ordet.

Hvorfor har ikke politikerne vært tydeligere rundt hvem som kan bruke kommunal grunn og på hvilken måte?

I motsetning til de tidligere nevnte samfunnsengasjerte norskpakistanerne, har altså også politikerne vært enormt passive i å bidra til å gjøre noe med den bevisbart hatefulle som fremkommer sammen med koranbrenningen. Hvorfor har ikke politikerne vært tydeligere rundt hvem som kan bruke kommunal grunn og på hvilken måte? Der har rent faktisk Deichman, om enn under en slags tvang, også kommet kommunen i forkjøpet og tatt sitt redaktøransvar alvorlig, om man vil.

De som har vært tydelige

Og skal ikke politirådet fungere som formalisert samarbeide mellom kommunens ledelse og politiet? Lite tyder på at kommunene har brukt denne instansen nevneverdig for å prioritere hatkriminalitet og hatytringer.

Unntaket er Partiet Sentrum. De har vært utenom det vanlige tydelige i sin kritikk av koranbrenning. Slik har de riktig nok terget på seg en del kritiske stemmer som mener det store fokuset på koranbrenning var et stunt for å fange muslimske velgere. Det kan så være, og jeg vil ikke gå ytterligere inn på den biten her, men fakta er at de har vært tydelige på å fordømme koranbrenning. Det står det i alle tilfeller respekt av.

Når spurt i et intervju med Klassekampen om han tror han via bystyret kan påvirke politiet til å håndheve forbud mot koranbrenning slik den ofte foregår i dag, svarer partiets leder Geir Lippestad:

– Ja, det kan vi. Fordi i en kommune som Oslo, så har vi politirådet, og der sitter kommunen med folkevalgte. Der diskuterer vi hva slags utfordringer med kriminaliteten i Oslo det er vi skal satse på. Der kan de folkevalgte og politiet bli enige om hva som er viktig å prioritere. Der vil vi være tydelige på at dette med hatkriminalitet. Det må politiet etterforske mye mer enn i dag. Enten det er mot skeive, etniske minoriteter eller andre.

At ikke flere politikere, enn si politiet, har gjort mer for å stoppe koranbrenning, ved hjelp av eksisterende lovverk, er en skam. Foreningen Samfunnsengasjerte Norsk-Pakistanere, samt Partiet Sentrum – om enn med omdiskutert agenda – har dog tatt dette på alvor. Det gir håp.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER