- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Uttalelsen kom Gharahkhani med i et intervju med Nettavisen for noen dager siden, i kjølvannet av partiets landsmøte.
Under landsmøtet, avholdt sist helg, ble man enige om en ny flyktning-, asyl- og integreringspolitikk. Rebrandingen går under navnet “konsekvent, rettferdig og human”, og utvalget har utelatt formuleringen “streng”.
Strenghet i rausheten
Gharahkhani avviser imidlertid at Aps asylpolitikk ikke lenger skal være streng, men at det skal være en strenghet i rausheten. Strengheten tolkes dithet at man ikke skal ta for mange, slik at det går utover kvaliteten på integrering. Hvis folk ikke har tro på integreringspolitikken og at den fungerer, så vil dette gi mindre tilslutning til asylinstituttet. Her har vi en form for holistisk metode i innvandringspolitikken, hvor ulike bestanddeler er del av en helhet.
Gharakhani og Sylo Taraku, hovedarkitektene i partiets migrasjonsutvalg, har i lang tid stått i motvind mot to åpne-grenser-faksjoner i partiet: en grasrotfraksjon i distrikts-Ap og en i AUF. Før landsmøtet gikk blant annet Trøndelag AUF inn for å ta 35.000 kvoteflyktninger. Men etter landsmøtet gikk migrasjonsutvalget seirende ut av den interne maktkampen om asylpolitikk.
Nye stemmer?
Helhet og klarhet er viktig. Men tilslutning til et fellesprosjekt betyr like mye, kanskje mer. I en Utrop-kommentar i høst har vi påpekt at Ap en gang var et innstramningsparti på innvandringspolitikken, før åpne grenser-tankegangen grep tak i store deler av partiet.
Nå blåser nye vinder hos egen og potensiell velgermasse. Innstramningsmodeller som likner innvandringsstoppen i 1975 er ikke lenger så ideologisk ukorrekte. I Danmark går Socialdemokraterne og Mette Fredriksen til valg på virkemidler og språkbruk som ville vært utenkelige for ti år siden. Norske partikamerater følger nøye med i utviklingen, og lurer på om man skal adoptere samme modell.
Først og fremst viser dette at hva som er definisjonen av “klassisk sosialdemokrati” er flytende. For ti år siden var dette å legge munnkurv på seg selv om multikultur og ha åpne grenser. I 1975 handlet det om å hjelpe sine egne først, før man utøvde solidaritet med resten av verden.
Balanse
Nå har Gharakhani og utvalget funnet en holistisk balanse mellom solidaritet og det viktige, men vanskelige spørsmålet knyttet til land, identitet, folk, miljø og fremtiden til velferdsstaten.
Om to år kan dette vise seg å være et valgvinner-tema som Ap vil profilere seg på. Og det midt i tidenes høyrepopulistiske bølge.