Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Et gammelt slagord fra Arbeiderpartiet fra 30-tallet het By og land, hand i hand. Ved å lykkes å koble sammen arbeidere, bønder og en voksende administrativ middelklasse fikk man til en valgallianse som vant valg på valg på flere tiår.
Denne velgerblokken ga Arbeiderpartiet og det norske sosialdemokratiet politisk hegemoni. 1. mai gikk fra å være en ren kampdag for arbeiderklassen til å bli en samfunnsbærende dato. By og land gikk sammen gjennom flere tiår, og rendyrket en særegen norsk (og nordisk) modell for sosial rettferdighet.
Nå har ting endret seg.
Mange sosialdemokratiske partier har også gått vekk fra verdiene som disse arbeiderklassene representerer.
Globaliseringen og overgangen fra industriell kapitalisme til finanskapitalisme har utvannet de tradisjonelle etniske arbeiderklassene i Vesten. Mange sosialdemokratiske partier har også gått vekk fra verdiene som disse arbeiderklassene representerer. Folk, land og jord er byttet ut. Istedet omfavner man nye verdier som interseksjonelle identiteter, åpne grenser, tredjebølge-feminisme og en ny form for global internasjonalisme. Verdier som i stor grad også deles av sentrum-høyre partier, og regnes som del av det nye konsensuset.
Folket som faller ut
Når denne samfunnsalliansen endres gjennom globaliseringen, får det også konsekvenser for den nevnte velgerblokken. I Norge har vi hittil vært spart for de store politiske konsekvensene. Slik er det ikke i resten av verden, hvor støtten til nasjonalistiske og populistiske partier på ytre høyre vokser i de majoritetsetniske arbeiderklassene.
Her er de såkalte somewheres, de som føler seg steds- og identitetsbundne, og føler at verden raser ifra i rekordfart. Vi snakker om de som føler seg forbigått i denne nye globaliserte konsensusen. Somewheres, gutta på gulvet, de som en amerikansk presidentkandidat brukte stygge betegnelser på. Men de vi nå kaller somewheres, er også de som for mange tiår tilbake kjempet frem rettigheter vi i dag kan nyte, Som blant annet fri på 1. mai, om man da ikke går i tog. Som at de fleste av oss kan ta en god utdanning, og bli en anywhere. En som kan gjøre hele verden til sin tumleplass.
Konsekvensene av denne fragmenteringen har ikke kommet til Norge for fullt. Ennå. Men vi ser hva dette har ført til andre steder. Front National, Sverigedemokraterna og Alternative für Deutschland er gode eksempler på dette.
Det nye globale samfunnet har skapt et skarpt skille mellom vinnere og tapere. Storbritannias Brexit, og Trumps valgseier kan spores til overbevisningen vi finner i store deler av arbeiderklassene om innvandring som hovedårsak til nedgraderte sosiale rettigheter og økt kriminalitet.
Kreftene på ytre høyre har lykkes i å kombinere økonomisk nasjonalisme, tradisjonelle verdier og motstand mot globalisme. Sosialdemokratiet, som mange mener har solgt sin sjel til denne nye konsesusen sammen med den liberalistiske høyresiden, mister definisjonsmakt og lekker velgere.
Endret innhold
1. mai, parolene og innholdet endrer seg, noe som er naturlig. Samfunnet er i endring. Oslo Aps varaordfører har tamilsk familiebakgrunn og Aps partileder er fra Oslo Vest. Flytende identiteter gjør seg gjeldende, også i politikken.
Likevel, hva skjer om 10-20 år, om det moderne sosialdemokratiet fortsetter å rykke fra somewheres-arbeiderklassen? Når det ikke er saker som Norges tilknytning til ACER (EU-byrå for energisamarbeid), men langt tøffere problemstillinger man krangler om?
Når vi kommer så langt, kan vi lett se for oss at mange av 1. mai-parolene går mot det etablerte sosialdemokratiet, som for mange år tilbake satte premissene for denne dagen, kampsakene og alt det som følger med. Vi vil uansett få nye og hardere konfliktlinjer, hvor klasse erstattes med ulike identiteter.
Formelen
Her har det etablerte sosialdemokratiet en klar utfordring. I en identitetspolitikkdominert offentlighet er det vanskelig å få tilbake velgere og grupper man har støtt fra seg.
Men dette kan vise seg å være formelen for å stoppe den høyrepopulistiske bølgen vi nå ser i Vesten.
