Foto: Unsplash
Asylpolitikken i EU og Norge styres av ulike, og til tider motstridende, hensyn. Opinionen i mange vest-europeiske land er svært delt i denne saken.
På den ene siden er både Norge og EU forpliktet til å motta mennesker som søker beskyttelse, i henhold til flyktningkonvensjonen og artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.
Samtidig tar både Norge og EU sikte på å forhindre at mennesker flykter til Europa. EU er spesielt opptatt av å stoppe “ulovlige grensepasseringer”, gjennom både patruljering og press på transittland som Tyrkia og Nord-Afrikanske land.
For Norges del er det begrenset hva som kan gjøres ved yttergrensene, unntatt mot Russland, der man i praksis er avhengig av samarbeidet med nabostaten styrt av Vladimir Putin. Norske myndigheter er også opptatt av at ytelser til flyktninger ikke skal være mer generøse enn i nabolandene.
Begrenset suksess
Til tross for innsatsen har man hatt begrenset suksess. At ikke flere asylsøkere ender opp i Norge skyldes ofte at de blir stoppet og må søke om opphold i andre land før de når Norge.
Norges avhengighet er todelt:
- At EUs yttergrenser forblir lukket. Dette har ikke fungert i 2023. 264.000 asylsøkere kom til Europa dette året, det høyeste tallet siden flyktningkrisen i 2016. Minst 2,571 mennesker mistet livet mens de forsøkte å krysse Middelhavet – et av de dødeligste årene noensinne.
- At EU identifiserer og registrerer alle som ankommer Europa, lovlig eller ulovlig. Målet er å forhindre at flyktninger og asylsøkere reiser videre til nordlige europeiske land, hvor boforhold og sosiale ytelser ofte er bedre enn i sør.
Med EUs nye asylpakt, står mye på spill. Ankomster fra ikke-vestlige land økte sterkt i 2023 og forventes å fortsette å øke i 2024, i tillegg til flyktninger fra krigen i Ukraina.
Under det nye systemet vil flyktningenes bevegelsesfrihet bli innskrenket fra det øyeblikket de befinner seg på europeisk jord. Mange som ankommer uregelmessig, inkludert de som blir reddet til sjøs, vil bli satt i varetekt og vil ikke ha samme rett til juridisk bistand som tidligere.
Setter individer i fare for alvorlige brudd på menneskerettighetene
Kritikere hevder at EU nærmer seg å fjerne retten til å søke asyl.
Amnesty International mener EU risikerer å bryte internasjonale forpliktelser under flyktning- og menneskerettighetslover. Dette underminerer et felles, humanitært svar på mennesker i nød, setter individer i fare for alvorlige brudd på menneskerettighetene, og risikerer å normalisere uforholdsmessige tiltak ved Europas grenser, samt setter en farlig presedens for asylretten globalt.
Hvis pakten fungerer, vil det etter all sannsynlighet komme færre asylsøkere til Norge.
Raske vurderinger ved grensene vil avgjøre om en person kvalifiserer for asyl, noe som vil gjøre det vanskeligere for asylsøkere å reise videre fra ankomstlandet.
Men en “solidaritetsmekanisme” vil innebære at land som mottar færre asylsøkere, hjelper land som Hellas og Italia, som mottar flere, enten ved å ta inn noen av deres asylsøkere eller ved å tilby økonomisk kompensasjon. Norge er ikke omfattet av denne mekanismen, men justisminister Emilie Mehl (Sp) har tidligere sagt at det kan være aktuelt å delta frivillig.
EU mangler returavtaler med mange land
Gjennomføringen av disse prosessene ved grensene, og hvordan de som ikke kvalifiserer for asyl vil bli deportert, forblir uklart. EU mangler returavtaler med mange land og har hatt problemer med å overbevise enkelte asiatiske og afrikanske land om å akseptere deporterte personer.
Selv om EU-landene også er enige om økt patruljering og tiltak mot menneskesmugling, skjer det viktigste arbeidet gjennom diplomatiske kanaler overfor land som Tunisia, Libya og Tyrkia, der menneskerettighetene ikke alltid prioriteres. Flyktningkrisen i 2016 viste at slike land kan bruke asylsøkere som forhandlingsbrikker i samtaler med EU.
Flere land innfører strengere regler enn Norge. Frankrikes nye innvandringslov innfører strengere tiltak og migrasjonskvoter, og gjør familiegjenforening vanskeligere. Storbritannia vurderer asylsøknader fra uregelmessige ankomster som “uakseptable” og har inngått en avtale med Rwanda for behandling av slike krav. Tyskland og andre land opplever lignende politiske endringer.
Italia var også på vei til å få signert en tilsvarende avtale som Storbritannia. Albania hadde gått med på å behandle asylsøknader i to anlegg drevet av italienske tjenestemenn under italiensk jurisdiksjon. Den femårige avtalen, som ble kunngjort i november, ble blokkert av Balkan-landets forfatningsdomstol for å bryte med grunnloven og internasjonale konvensjoner.
Samtidig er det flere EU-land som forhandler om tilsvarende type avtaler, ifølge Al Jazeera.
Dette er helt uaktuelt i Norge, slik situasjonen er nå. Her har lovene forblitt relativt uendret siden 2016. De fleste som søker asyl og får sakene realitetsbehandlet, får opphold. I 2022 fikk 4110 personer opphold, mens 252 fikk avslag. Mange avslag blir omgjort av Utlendingsnemnda.
Norge er liberal
Flyktningene fra Ukraina får kollektiv beskyttelse og er ikke inkludert i denne statistikken.
Norge er altså blant landene i Europa med en relativt liberal asylpolitikk.
Norge er altså blant landene i Europa med en relativt liberal asylpolitikk. Men grunnen til dette er at ndre land håndterer grensekontrollen.
I 2023 økte antallet uregelmessige grensepasseringer med 17% i løpet av de første 11 månedene, til over 355 300, det høyeste tallet siden 2016. Denne bølgen har ennå ikke nådd Norge, men situasjonen kan endre seg raskt.
Selv om EU lykkes med grensebehandling av asylsaker, kan Norge bli presset til å motta en andel av de som får beskyttelse og opphold.
I en slik situasjon vil retten til å søke asyl i Norge, som i andre vest-europeiske land, bli satt på prøve.
