Foto: Firuz Kutal
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
For en ukes tid siden, den 16. januar, publiserte Bufetat en anbefaling om midlertidig stans av utenlandsadopsjoner, etter forsterket fokus på denne tematikken gjennom den siste tiden. Synd, egentlig. Altså, med tanke på de edle intensjonene om å gi foreldreløse barn de foreldrene de absolutt har bruk for. Et prosjekt som ofte er blitt beskrevet som vinn-vinn. Men som enkelte av oss har visst lenge, er det selvfølgelig mer komplisert enn som så.
Debatt med 60 års forsinkelse
Det er i det hele tatt flott at utenlandsadopsjon til Norge, nå det siste året, virkelig er blitt plukket fra hverandre og lagt under lupen – og det er befriende at avislesere i Norge nå får sin horisont utvidet hva opplevelser rundt adopsjon angår. Det være seg for mennesket som adopteres, dets biologiske foreldre eller for de nye foreldrene i Norge.
Men det er skuffende at det er først nå denne debatten åpenbarer seg, 60 år etter at den burde preget forsidene i Norge. For de utenlandsadoptertes opplevelser av livene sine i Norge har, den norske medietradisjonen tro, alt for lenge måttet vike for forsinkelser på Østfoldbanen, utvidelser av E18, og diskusjoner for- og imot hijab-bruk.
Men nå – nytt av det siste året – sitter altså også resten av befolkningen gråtkvalte og fremoverlent over tv-en og konsumerer store mengder Kleenex mens de undrer seg over om det virkelig kan være sant, alt det vonde de utenlandsadopterte mener å ha opplevd.
I vår avis, Utrop, er det dog gammelt nytt at det kan være en komplisert affære å bli adoptert fra et annet land til Norge. Vi har gjennom mange år brakt innlegg forfattet av de som selv har denne opplevelsen.
Så, om enn oppløftende å se at resten av mediene nå har oppdaget utenlandsadopsjon, og at flere får tilgang til informasjon om fenomenet, så er det også noe litt ufint – lite hygienisk, om man vil, over at oppvasken først tas nå, snart 60 år etter at de første koreanske, nå høyst norske, barna traff rullebanen på Fornebu med et brak.
Hvorfor har ingen engasjert de som sitter på den største kompetansen?
Og noe sier meg at de selvsamme barna – som ikke lenger er barn – nå smaker på en slags velkommen etter-fornemmelse ved synet av både dagens avisforsider og av ulike menneskers komme-ut-av-adoptivskapet-historier på landets talkshow og i tv-dokumentarer.
Det er en skam at landets medier, og derfor også det norske samfunnet, ikke har vist større interesse for adopsjon før nå.
Altså, viktig at historiene fortelles. Men det er en skam at landets medier, og derfor også det norske samfunnet, ikke har vist større interesse for dette før nå. Dette burde jo vært uttalt og skrevet om for flere generasjoner siden.
Å studere landets medier det siste året har vært litt som å befinne seg på et jobbmøte, når en kollega ivrig rekker opp hånda og sier: «Jeg tenkte kanskje vi kunne begynne med sånn samarbeid og sånn». Knakende godt forslag, men enkelte av oss har allerede vært inne på tanken, liksom.
Og i en muligens forhastet, men ganske åpenbar konklusjon, deklarerer jeg herved at norske myndigheter, norske medier – og derfor også en stor del av en relativt godtroende norsk befolkning – igjen har ignorert at det finnes mye kompetanse på dette området i landets befolkning.
Hvorfor har ingen engasjert – eller enda bedre: ansatt – de som sitter på den aller største kompetansen og spurt disse til råds, de som lever et helt liv i dette landskapet, de som selv er kommet til Norge under ulike omstendigheter en gang mellom den annen verdenskrig og i dag?
Vi som lenge har vært klar over alt dette
Det er, ifølge tall fra Bufetat, cirka 20 000 av dem i Norge akkurat nå – og de er kommet til verden hele 37 ulike land. Og i tillegg har vi de mange tusen som har levd voksenlivene sine i enda flere land, herunder land i det globale sør som praktiserer andre systemer enn det norske hva ID-dokumenter og annet papirarbeid angår. Den globale kompetansen i Norge er rent ut sagt fenomenal.
Så da kan jeg ikke annet enn å klø meg litt i hodet over innslaget i Aftenposten den 12. desember 2023, der journalisten kan fortelle at «Avsløringer om kidnappinger og falske ID-kort gjorde at norske myndigheter slo full alarm», etterfulgt av spørsmålet: «Er adopsjonene ikke en hjelp til forlatte barn i fattige kår, men i stedet del av menneskehandel?»
Vi som er kommet til verden i Asia, Afrika eller Sør-Amerika – og har tilbrakt nevneverdig tid der – er nemlig veldig klar over at å etterspørre dokumentasjon på alt fra utdannelse, adresse, egen fødsel eller ferdigheter i å kjøre bil er noe ganske annet enn i Norge. Dette finnes ofte ikke i det hele tatt, og blir det livsnødvendig å oppdrive denne dokumentasjonen, er eneste utvei ofte å ta i bruk saks, lim og kopimaskin – eller å betale noen andre for å gjøre det.
Slik er det ikke noe sjokk for oss som sitter på denne kunnskapen at det også hersker stor tvil om adoptivbarns identitet, deres påståtte biologiske foreldres identitet og om hele legaliteten i å bringe et relativt nytt menneskeliv fra ett land til et annet – om enn med de beste intensjoner hos barnets nye foreldre i Norge.
Vi som lenge har vært klar over alt dette, og som kanskje selv har levd en stor del av livet som synlig minoritet i Norge, – kanskje adoptert fra et land vi senere aldri har vært i – er aldri blitt spurt til råds.
Et helt liv, slik vi kjenner det, levd i dette til tider selsomme landskapet. Men ingen spørsmål. Bortsett fra ett og annet spørsmål i «hvor-kommer-du-egentlig-fra»-kategorien. Men ingen inkludering hos beslutningstakere, hos Bufetat eller andre aktører involvert.
Bruk den globale kompetansen
Det er med en viss tilfredshet at jeg nå trygt kan se i bakspeilet og si at vi i Utrop hele tiden har brakt utenlandsadoptertes egne historier:
Kristian Mateo Norheim har fortalt om hvordan det i mange år av livet hans var sårt å snakke om rasisme. Sofie Andelic har delt sine tanker om uavhengig granskning av adopsjoner med Utrops lesere. Natalie Montaño har fortalt oss om hvordan hun selv i 34 år, på én side av kloden, var å regne som død. Claudia Yaneth Ramirez har delt med oss at adoptivbarn lever med sorg over tapt opprinnelsesfamilie. Priyangika Samanthie Kraggerud har i på vårparten i 2020 skrevet om hvordan norske myndigheter ofte svikter i deres lovfestede plikt til å følge opp barn som er adoptert til Norge.
Sistnevnte provoserte, interessant nok, avdelingsdirektør i Bufdir, Kristin Ugstad Steinrem, til å skrive tilsvar, der hun kontant slår fast at det er trygt å adoptere barn til Norge. Dette svaret lot ikke Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve seg imponere over, og svarte Bufdir med et tilsvar – hvorpå Bufdir igjen avviste at det var utrygt å adoptere barn til Norge, nå også forarget over at de to adopterte kvinnene kom med «sterke påstander».
Jeg fremhever sistnevnte utveksling fordi det er påfallende å observere at det, for bare få år siden, åpenbart var legitimt for statlige organer i Norge å hevde seg angrepet av sinte, unge utenlandsadopterte som burde klage mindre og heller være «glade for å ha blitt reddet». Siste anførselstegn er resultat av min egen kreativitet, men tanken på at det kanskje er akkurat sånn det hang sammen er besnærende.
Når vi nå – dog med 60 års forsinkelse – igjen har møtt oss selv i døra hva ignorering av mangfoldskompetanse angår, foreslår jeg følgende:
Før det dannes flere utvalg og skrives flere rapporter om dette temaet, av mennesker som har tilbrakt hele livet i relativ norsk trygghet, iført en behagelig hvit hud, foreslår jeg at vi nå legger sosiologibøkene til side et øyeblikk og lytter til de som kan dette best. De som har levd dette.
Og da snakker jeg ikke om flere innslag på Lindmo. Jeg snakker om at ledergrupper i Bufdir og de andre aktørene aktivt rekrutterer, ansetter, arbeider med og lytter til alle de som har akkurat denne kompetansen – den vi har ignorert i 60 år. Vi trenger ikke finne opp kruttet enda en gang. Det er nok nå.
Bufetat: Bruk den globale kompetansen tusenvis av nordmenn sitter på. De har brent inne med denne lenge nok nå.
