Foto: Privat
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
Den 25. januar i år, dagen før dagen da det var 23 år siden femtenåringen Benjamin Labaran Hermansen ble knivdrept av nynazister på Holmlia, brakte lokalavisen Nordstrands Blad et innslag om at vi ikke må glemme drapet, samt at det skal lages tv-serie om tiden rundt drapet i 2001. Greit nok. Eller med litt godvilje: Bra at saken fortsatt omtales, markeres og deles ut priser. Bedre med den gamle, utslitte klisjeen om at vi ikke må glemme enn ingen ting i det hele tatt. Kanskje.
Fra gigantisk fakkeltog til ett avisinnslag
Jeg lukket siden med Nordstrands Blad, lente meg tilbake med et litt trist smil om munnen og tenkte at ja, ja, nå er det den uka av året der avisene bugner over av de gamle skolebildene av Benjamin og ett og annet mer tidsriktig bilde av statuen som er oppført på Holmlia, til minne om gutten hvis eneste forbrytelse var å ha en pappa som var født i Afrika.
Og jeg tenkte også på de gråtkvalte uttalelsene fra politikerne, fra lokalmiljøet, den lokale barneskolen. Løftene om ikke å glemme. Alt fjaset som nå kom til å komme, for å si det rett ut.
Jeg tenkte videre at jeg ville la folket få utløp, nå som tidligere, og så formulere noe med Utrop-brillene på når den kollektive følelsesonanien hadde lagt seg: – Jeg gir dem til over helga, liksom.
Vel, helga gikk, søndag kveld kom, og jeg satte meg, litt skadefro, foran laptop-en og googlet «Benjamin» sammen med ordet «drap», hvorpå jeg valgte «Nyheter» for å begrense søket i det jeg formodet ville være et hav av innslag. Og der fikk jeg opp ett, altså tallet «ett», innslag fra 2024 som inneholdt de to søkeordene, altså det tidligere nevnte innslaget fra Nordstrands Blad som jeg jo allerede hadde lest den 25. januar.
Hadde jeg stavet navnet feil? Var det egentlig dobbel ‘s’ i Hermansen? Jeg forsøkte å søke med kun «Benjamin» og «drap», og fikk da opp en rekke saker som involverte Israels statsminister, Benjamin Netanyahu. Vel og bra, men konklusjonen var altså at dette ene innslaget i lokalavisen var det eneste som var å oppdrive om tenåringen hvis død genererte en av tidenes største fakkeltog i Oslo i 2001. Jeg hadde altså tatt grundig feil hva norske mediers skvalder angikk.
Dehumanisering gjør det lettere å drepe et barn
Og her kunne man kanskje forestille seg at jeg rent ut sagt ble glad. Glad for at folk endelig har skjønt at alle klisjeene om en lang rekke begivenheter som vi angivelig ikke skal glemme bare er tull. At rosetogene – konkrete eller metaforiske – og fakkeltogene og de tente lysene til tider er en hån.
At rosetogene – konkrete eller metaforiske – og fakkeltogene og de tente lysene til tider er en hån.
En hån mot jødene som mistet sine liv i konsentrasjonsleirene. En hån mot bosnierne som ble drept i slående like konsentrasjonsleirer femti år senere. En hån mot barna som døde på Utøya. Og en hån mot Benjamin. For jeg formoder at alle som måtte bøte med livet i disse begivenhetene hadde ønsket seg litt mer endring enn taler, stearinlys, fakler og rosetog.
Jeg kjente dog ikke på noen nevneverdige positive følelser ved oppdagelsen av at Benjamin i all hovedsak ikke var omtalt i det hele tatt. For det var ikke dit jeg ville. Det jeg ønsket meg var at omtalen kunne være mer fremadrettet. Endringsorientert. Eventuelt ingen omtale i det hele tatt, og bare endring. Dét ville ære Benjamins minne på en verdig måte, og det ville bidra til å bringe oss videre. Bidra til å forebygge at andre barn mister livet alene på grunn av sin høyst medfødte hudfarge.
At menneskeheten slutter med å begå drap, ville vel være en urealistisk forventning, men at drapet på Benjamin kunne sette i gang endringer i hvordan vi opplever hverandres forskjellighet – det hadde gått an.
I et litt konservativt forsøk på å være positiv, velger jeg å tro at de siste årenes fravær av medieomtaler på Benjamins dødsdag er et slags intermesso og at vi ikke er ferdige med Benjamin enda. Og hvis jeg, som jeg frykter, tar helt feil, håper jeg herved at det er slik det blir: At vi ikke er ferdige med Benjamin, og at veien herfra blir preget av handling. Konkrete endringer der vi alle bidrar til å bruke alle fordelene som ligger i det faktum at mennesker har forskjellige bakgrunner og erfaringer.
Dehumanisering er forløperen til folkemord
For å skjære det ut i papp: Folkemordstudier har vist at dehumanisering er forløperen til folkemord. Nå kan ikke drapet på en tenåring i Oslo defineres som et folkemord, men hvis vi ikke evner å trekke paralleller og se sammenhenger, er vi ferdige: Mekanismene rundt hvordan vi prosesserer drapet på Benjamin er akkurat de samme. Det er i tiden etter et drap av dette slaget at vi har mulighet for å røske opp det gamle og legge et nytt fundament for hva vi ønsker oss.
Liten hjelp i å «huske» Benjamin
Lar vi for eksempel drape passere som litt trist, synd eller vondt å tenke på, noe vi må «huske», har vi samtidig sagt at drapet «er dét det er», men heller ikke mer. Litt som en frontkollisjon på E6. Noe som kan skje. Noe som kommer til å skje igjen. Uansett hva vi gjør.
Og ja, ettertiden har jo vist at dette absolutt «kan skje igjen». Vi kan, filosofisk sett, ikke helgardere oss mot denne type begivenheter, men da bør vi til gjengjeld bruke dem for alt de er verdt. Drapet på Benjamin kunne vært den perfekte anledning til, med hjertet på riktig sted, å gjøre lovendringer, for eksempel endringer som gjør det til den forbrytelsen det burde være å trakassere andre mennesker verbalt.
Lar vi, slik en nevneverdig del av befolkningen gir uttrykk for at de ønsker, hatefulle ytringer passere som ytringsfrihet, legger vi også fundamentet for nye Benjamin-drap.
Kortversjonen: Dersom vi normaliserer, skriver og sier at forakt for mennesker basert på ytre kvaliteter er legitimt, og at enkelte mennesker ikke er «humane», blir det også en bagatell å ta livet av dem. De er jo uansett bare avfall.
Og nesten like ille: Dersom vi reduserer reaksjonene på grusomheter begått mot uskyldige mennesker til rosetog, fakkeltog, blomster og taler, signaliserer vi nettopp at det eneste vi trenger å gjøre er å huske ofrene. Og vi har jo sett at å huske Benjamin ikke har gitt nevneverdige resultater. Stemmene til de som mener å beskytte ytringsfriheten er for eksempel blitt tydeligere enn noen gang. Grensene for hvor mye de tillates å såre andre utvides stadig.
Må jobbe systematisk
Vel, når vi nå i år ikke en gang har evnet å grave frem de mest utslitte klisjeene fra de siste mange årene, vil jeg altså be om at vi bruker stillheten til å jobbe systematisk, både politisk, i organisasjoner, nærmiljø og personlig, med å innføre et lovverk og en dertil hørende praksis der vi for eksempel ikke avviser arbeidssøkere avbildet i hijab på søknaden, eventuelt med et navn som for enkelte ikke klinger norsk nok – ett av flere eksempler på at nevneverdige styrker i samfunnet fortsatt ikke vet at det gjennom forskning er bevist at det ligger økonomisk vinning i å ansette et bredt spekter av mennesker. Vi kan nå, med Benjamin i bakhodet, begynne med å bruke og sette pris på den ufattelige styrken som ligger i menneskelig forskjellighet.
Den dagen dette fokuset blir den nye normalen, kan vi muligens endelig la Benjamin hvile i fred.
