Foto: Kaho Suzuki
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
I månedene like etter Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 påpekte enkelte debattanter i Norge hvordan flyktninger fra Ukraina ble ønsket velkommen til landet med en ganske annen varme enn de som kom fra for eksempel Afghanistan, Somalia eller Sudan.
Ikke at engasjementet var veldig imponerende. Mange aviser og debattanter i sosiale medier konkluderte relativt fort med at det jo «er naturlig» at man hjelper de som ligner «oss selv» mer enn de som ikke gjør det. Jeg satt da igjen med inntrykket av at skremmende mange nikket på hodet til denne konklusjonen. En konklusjon som, hvis man studerer den nærmere, er hardbarket rasisme. Verken mer eller mindre.
Å forklare dette med at det jo «er naturlig», må sies å være et ekstremt eksempel på et sirkulært resonnement: «Det er naturlig at vi er snillere mot ukrainere enn somaliere fordi det er naturlig».
At dette bunner i at relativt mange føler seg tryggere på å hjelpe de som ligner en selv i stedet for de som ikke gjør det, uansett om det måtte være sistnevnte gruppe som har det største behovet, fikk lite oppmerksomhet. Det var kanskje en litt i overkant ubehagelig tanke for mange å erkjenne dette.
Gjennomslag for åpenbar diskriminering
Men fred være med 2022. Nå er vi, som kjent, i 2024, og vi har nå en gylden mulighet for å endre praksis på dette feltet. En mulighet mye tyder på at vi på ingen måte har benyttet oss av. Vi har snarere sementert den sleivete debatten og den stygge praksisen fra 2022. Satt den i system. Institusjonalisert den.
At rasismen i behandlingen av flyktninger i landet nå er institusjonalisert, ble, i et nytt lavmål, banket fast tirsdag den 13. februar, da kommunestyret i Drammen vedtok at de kun skal ta imot ukrainske flyktninger. Det er Høyre, FrP og KrF som dominerer i kommunen.
NRK melder dog i sakens anledning at Statsforvalteren har varslet en såkalt lovlighetskontroll av vedtaket og at statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt at vedtaket er ulovlig. Videre melder rikskanalen om at lokalpolitiker fra Senterpartiet, Simon Nordanger, allerede dagen etter det skjebnesvangre vedtaket, politianmeldte kommunen for en handling han mener både er i strid med diskrimineringsloven og Grunnloven.
Til tross for nevneverdige protester, er det allikevel påfallende at en relativt stor norsk kommune kan få gjennomslag for en slik åpenbar diskriminering. Til tross for at kommuneadvokaten – kvelden før – redegjorde for at vedtaket er etnisk profilering.
Håndplukker de vi vil hjelpe
Og før jeg sier mer, bør vi kanskje ta turen innom debatten fra 2022 igjen og presisere at det selvfølgelig er positivt at ukrainske flyktninger får en verdig behandling, av Drammen kommune og andre. Problemet ligger i at andre flyktninger ikke bli møtt med den samme åpenheten. Og en god forklaring på hvordan dette kan rettferdiggjøres – ut over «fordi det er naturlig» – er fortsatt ikke å oppdrive.
Andre kommuner gjør rent faktisk som Drammen, og ønsker seg kun ukrainske flyktninger. Mørenytt kunne allerede før vedtaket i Drammen bringe nyheten om FrP i Ørsta som har bestilt 90 flyktninger: De forventer nok pene, hvite flyktninger, rett fra Ukraina.
Også i Ørsta har ønsket om å få velge hvilke flyktninger kommunen skal ta imot vakt sterke reaksjoner. Det er allikevel urovekkende at vi i det hele tatt befinner oss i et scenario der dette er en gangbar diskusjon. En diskusjon man kunne håpe var blitt begravet i kjølvannet av annen verdenskrig. Og at diskusjonen nå ikke bare er forbeholdt sinte nett-troll, men at det er institusjonalisert rasisme vi nå kjemper med.
Det er våre politiske institusjoner, rammeverkene rundt hele vår eksistens, som nå leker med ideen om å åpne for en ny æra med diskriminering etter nasjonalitet.
Det er våre politiske institusjoner, rammeverkene rundt hele vår eksistens, som nå leker med ideen om å åpne for en ny æra med diskriminering etter nasjonalitet. En tid der vi skal kunne håndplukke hvilke lidende mennesker vi vil hjelpe. Ikke etter hvem av disse som lider mest, men etter hvor i verden de lider.
Lider du, skal du hjelpes – uansett hvor du kommer fra
Og for å komme alle dere i forkjøpet, som mener at det ikke handler om hudfarge, men om kulturell nærhet til hverandre: Nei, det handler ikke om kultur. Lidelse har ingen kultur. Lider man, så trenger man hjelp. Uansett hvilken kultur man måtte praktisere. Basta.
Og vedtaket i Drammen er dessverre bare et symptom på et mye større problem. For den institusjonaliserte diskrimineringen lever i beste velgående – nå styrket av Drammen kommune.
Eksempelvis har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) en utmerket side med informasjon om alle tenkelige ting en flyktning kan ha bruk for å vite ved ankomst til Norge. Denne ble lansert 16. februar. Det er bare det at når man trykker på jordkloden der leseren skal kunne velge språket informasjonen skal leses på, så finner man bare oversettelser til engelsk, russisk og ukrainsk. Informasjonen virker i det hele tatt skreddersydd for ukrainere.
Utrop brakte også for nylig saken om at regjeringen med arbeids- og inkluderingsminister, Tonje Brenna i spissen, ønsker å gjøre unntak, kun for ukrainere, for regelen om at borgere fra utenfor EU må ha bodd i Norge i fire år før de kan jobbe som bussjåfører. Ukraina er ikke et EU-land, men det er selvfølgelig flott at regjeringen ønsker å gå i store sko og gi jobbmuligheter til flyktninger.
Men igjen er problemet at det her bare er snakk om ukrainske flyktninger. Hva med tusenvis av andre godt kvalifiserte flyktninger som mer enn noen annet hadde ønsket seg en mulighet for å jobbe lovlig? Brenna forklarer til forslaget om forenklede rutiner for Ukrainere at dette er «et spesielt tiltak for ukrainere». Vel, akkurat dette sier seg jo selv, men det forklarer ikke hva som gjør at det er greit å hjelpe ukrainere mer enn andre.
Vi ser altså en økende tendens til institusjonalisert diskriminering, og det bør få alarmklokkene til å ringe hos alle som lever i troen på at alle menneskeliv er av samme verdi.
Jeg har fått evig nok av sirkulærresonnementer – pizza er godt fordi det er så godt – nå. Og i fravær av andre forklaringer, velger jeg å tro at grunnen til at ingen helt klarer å forklare hvorfor flyktninger fra Asia og Afrika ikke har gjort seg fortjent til samme velkomst som dem fra Ukraina, er at det ikke eksisterer noen god forklaring.
De som lider i krig og fattigdom skal hjelpes – uansett hvor i verden de lider.
