Foto: Mihi84 @ flickr.com
- Hjemlandsferie eller Granka? - 11.07.2019
- Midlertidig lavere lønn vil fremme integrering - 24.06.2019
- Hvorfor er vi besatt av lys hud? - 11.06.2019
Ifølge rapporten Integrating immigrants into the Nordic labour markets øker utfordringene med å få innvandrere i arbeid, spesielt hos flyktninger og familieinnvandrere. Utfordringen er større jo lavere kompetanse de har.
Et av hovedproblemene i det norske arbeidsmarkedet, er det høye kravet til kompetanse for å få jobb, som igjen ekskluderer de lavestutdannede nyankomne. Selv renholdsbransjen, en jobb som i utgangspunktet betyr mopp og bøtte, krever utdanning i form av et fagbrev.
En av løsningene som foreslås for skaffe jobb til disse gruppene, er å innføre lavere lønn enn minstetariff. Samtidig skal bedriftene få tilskudd til å ansette folk.
Et av hovedproblemene med det norske arbeidsmarkedet er det høye kravet til kompetanse for å få jobb, som igjen ekskluderer de lavestutdannede nyankomne.
Forskerne Calmfors, Sanchez-Gassen og Nilsson viser til ulikhetene i kompetansenivået blant innvandrere i en artikkel i Aftenposten.
– Her står det å beherske det lokale språket sentralt. Sammenligner man mennesker med samme ferdigheter, utjevnes ulikhetene i sysselsetting blant innvandrere og ikke-innvandrere nesten fullstendig.
Hvorfor jobbpraksis er viktig
I utgangspunktet kan man som leser få klump i halsen når man leser ordene “lavere lønn”, men det er ikke hovedpoenget her. Hovedpoenget er at stat og yrkesliv samarbeider om å få flest mulig i jobb, inkludert de nyankomne med de laveste kvalifikasjonene. Alternativet er så mye verre.
Jobbpraksis fører folk ut i en aktiv språksituasjon, og har ofte bedre effekt enn å kun få norskopplæringen i et klasserom. Jobb gjør at folk føler seg verdsatt, og at de oppnår mestringsfølelse og verdighet i møtet med et nytt samfunn. Jobb hjelper rett og slett folk til å bli bedre integrert i Norge. Lediggang fører til det motsatte, til mer sårbarhet, mindre følelse av tilhørighet og psykiske problemer. Ofte kan også et ønske om raske penger, kombinert med svak integrering og samfunnstilhørighet, være foranledningen til at folk prøver seg med kriminalitet.
Det ligger altså en generell samfunnsnytte i å ha flest mulig i jobb.
Subsidierings-vegring
I rapportdelen skrevet av forsker ved Stockholms Universitet, Pernilla Andersson Joona, går det frem at Norge og Danmark er landene med sterkest vegring for å gjennomføre overnevnte tiltak. Hun viser til at subsidiert sysselsetting kun brukes i relativt begrenset grad i introduksjonsprogrammene i disse landene.
Her ligger det et tankekors. Hvorfor er ikke man i Norge mer proaktivt? For det ligger en langsiktig gevinst når man får flere lavkvalifiserte nyankomne ute i kortsiktige jobbtiltak. Jobb fører til kvalifisering, som igjen fører til nye jobber. Om regjeringen skulle bli rødgrønn etter valget i 2021, eller forbli blåblå, er ikke poenget. For det ligger en tverrpolitisk enighet om en “arbeidslinje” i den norske samfunnskontrakten. Om at lediggang skal være så lav som mulig.
Men da må både arbeidsgiversektoren og myndighetene sette i gang, og ikke se dette bare som kortsiktige tiltak, men også som en god langsiktig samfunnsinvestering. Her må de nyakomne ansatte få praktisk basert opplæring, gjerne i kombinasjon med det eksisterende introduksjonsprogrammet.
God samfunnsinvestering
Potensielle arbeidsgivere må også i samråd med myndighetene finne gode strategier for å få dette til å fungere. For det holder ikke bare med subsidier. Spesifisert kompetanse (blant annet på håndtering av mangfold) må inn i bedriftene. Forskerne i Aftenposten-artikkelen foreslår også tiltak som å øke mulighetene for prøveperioder eller at arbeidsgiveransvaret legges til myndighetene eller et bemanningsforetak.
Gode virkemidler er i seg selv ikke nok. For at de skal ha ønsket effekt, må tiltakene formes og forberedes godt. Gevinsten av ta denne kostnaden er viktig å påpeke. Hvis dette går veien, har Norge gjort en god samfunnsinvestering som man kommer til å dra nytte av i lang tid fremover.
