I nyhetsbildet er fokus på somalisk ungdom gjerne negativt og unyansert. Mye positivt som skjer kommer sjelden frem.
Jamal Ahmed er lærer på elektrolinjen på Bjørnholt Videregående skole, hvor mange elever har somalisk bakgrunn.
Etter to år på skolens elektrolinje, må man være lærling i 2 1/2 år for å få fagbrev, og da oppstår det problemer. Lærlingplasser er nesten ikke å oppdrive, for å få en plass er man avhengig av å ha et nettverk. Hverken guttene eller de fleste foreldrene har det relevante nettverket, og det er kjempevanskelig å finne lærlingplass selv.
Finner læreplasser
Jamal bruker mye tid på å kontakte firmaer som kan være aktuelle, noen ganger lykkes han, men mange av hans elever blir stående uten lærlingplass, og det er lett å miste motivasjonen. Han er en av to lærere med somalisk bakgrunn på skolen, og opplever at det er lett for dem å få kontakt med foreldrene, som har store forventninger til hva de kan utrette. Lærlingplasser kan de dessverre ikke trylle fram.
Fra tid til annen kan vi lese om barn som har blitt sendt til koranskoler i Somalia eller Kenya, der noen av dem blir mishandlet. Dette er rystende historier, og selv om det heldigvis blir færre av dem, er det ikke mer akseptabelt. Det kan være mange grunner til at somaliske foreldre i Norge velger å sende barn til et land der de selv har røtter, men som oftest er helt fremmede for barna. Noen tror nok at det er en løsning på problemer de unge har, noen gjør det ‘i beste mening’. De færreste koranskoler har forhold som de vi har lest om. Oppdragelsen som gis her er likevel enormt forskjellig fra det vi er vant til i Norge. Disiplin vektlegges, og fysisk avstraffelse er nok ikke uvanlig, om enn i mindre grad.
Når barn oppholder seg i utlandet, noen ganger i flere år,’ for å lære om sin kultur’, og går glipp av skolegang i Norge, stiller de svakt når de kommer tilbake og skal tilpasse seg. Attenåringer, som er født her, og er norske statsborgere, har språkproblemer og blir i mange tilfeller plassert i mottaksklasser, sammen med nyankomne.
Viktig foreldreveiledning
Jamal har i ti år drevet ICDP (International Child Development Program), foreldreveiledningsgrupper. Han har hatt grupper i bydeler, og i moskeer, i og utenfor Oslo, blant annet i Drammen.
Han sier det er stor forskjell fra da han begynte for ti år siden. Towfiq Islamske Senter har totalt endret seg i måten barna får koranundervisning på. Lærerne får pedagogisk utdanning, de fleste er unge som er født eller oppvokst i Norge, og barna har et mer respektfullt forhold til dem enn til en som kanskje snakket lite eller dårlig norsk og ikke selv var integrert i samfunnet.
Samtidig med koranundervisningen, som varer i et par timer, har Jamal foreldregrupper der det kurses og deles erfaringer om oppdragelse av barn og ungdom, skolesystemet osv. Dette bidrar til forståelse mellom foreldre og barn, når de samtidig ‘går på skole’, og motiverer og oppmuntrer de unge.
Etter at Somalias regjering kollapset for 33 år siden, med påfølgende år med borgerkrig og uro, har mange i foreldregenerasjonen som flyktet hit hatt lite eller ingen skolegang, og har ikke kunnet stille tilstrekkelig opp for barna sine og gi dem den støtten og nettverk de fleste norske barn har.
Med store barnefamilier og mange eneforsørgere, har foreldre, og særlig mødre, hatt strevsomme, oftest ufaglærte jobber, og gjort det mulig for neste generasjon å oppnå den utdanning de selv ikke har fått.
At barn i familier med sosioøkonomiske ressurser gjør det bedre på skolen, er godt dokumentert. Sammenliknet med majoritetselever har somaliske, i likhet med andre innvandrergrupper, mindre tilgang til disse ressursene, og det har tatt tid før den oppmuntrende nyheten er at stadig flere fullfører utdanning og kommer i arbeid.
Mange reelle problemer
Somaliere er representert på mange arenaer; i lokalpolitikk, som ungdomspolitikere, på Stortinget, som NAV-ansatte, tolker, leger, tannleger, jurister, forskere, på Posten, i media, som komikere, skuespillere, buss- og drosjesjåfører, håndverkere, elektrikere m.m.
At ‘Ali-yrkene’ er det eneste saliggjørende, og det foreldrene presser barna for å få, mener Jamal er ‘gammeldags’, og et tilbakelagt stadium.
Mens utviklingen er positiv, er problemene for altfor mange reelle. Særlig er han bekymret for ungdom som ikke har noe meningsfylt å ta seg til, som et resultat av lange fravær fra skolen, eller fordi de ikke får fullført utdanning, blant annet på grunn av manglende lærlingplasser.
Det er lett å falle utenfor og komme inn i kriminalitet, og det er dette han, og andre som han, forsøker å motvirke.
Det er lett å falle utenfor og komme inn i kriminalitet, og det er dette han, og andre som han, forsøker å motvirke. Forskjellige frivillige organisasjoner og enkeltpersoner driver prosjekter der integrering er målet. Somaliere selv hjelper andre somaliere, og deler sine egne erfaringer og samfunnskunnskap.
Norge trenger kvalifiserte folk i alle jobber, og det gir mening å motivere ungdom til å ta utdannelse innen yrkesfag, og utføre jobbene som vi i dag i alt for stor grad er avhengig av utenlandske arbeidere for å fylle.
Det fremheves i økende grad, blant annet av politikere, at det må satses på allsidighet, at ikke akademiske fag må være de eneste som gir prestisje. Samfunnet trenger kompetanse på alle felt, og det bør legges til rette slik at flere kan se mening i å tilegne seg kompetansen og være sikre på mulighetene på arbeidsmarkedet.
