Foto: Sara Prestianni/Noborder Network, Flickr.com
- Å være eller ikke være, det er spørsmålet - 08.07.2019
Felles for dem alle er at det som regel går ut over noen. I de aller fleste tilfellene bør likevel hjelp til mennesker i nød være hovedprioritet.
Forrige uke ble vi vitne til nok et migrasjonsdrama i Middelhavet. Den tyske kapteinen Carola Rackete på Sea Watch 3, en tysk humanitær redningsskøyte, presset skipet med makt inn til havn i Lampedusa. 42 migranter sto i fare for å miste livet etter over fjorten dager på dekk i hetebølge. For denne handlingen risikerer hun fengselsstraff og høye bøter, og migrantene blir mest sannsynlig returnert.
Historien har en tendens til å repetere seg selv. Hendelsen i Middelhavet kunne like gjerne vært en scene hentet fra en Shakespeare-tragedie, både gjennom prøvelsene til ofrene og handlingen til kapteinen. Shakespeare var nemlig en mester i å vise frem mennesker i alvorlige situasjoner uten en åpenbar løsning. Dette kommer ofte til uttrykk i de mange monologene, der hovedpersonene tenker høyt og er i tvil om neste trekk. Som regel dreier det seg om liv eller død, noe som også sto på spill i Lampedusa.
Etter å ha forsøkt i fjorten dager på å finne en utvei, var det forpliktelsen til migrantenes liv som var og ble det viktigste.
Den mest kjente monologen i verden sies ofte å befinne seg i Hamlet i akt 3, scene 1. Gjennomgangstemaet i stykket er hevn mot Claudius for at han drepte sin bror, Hamlets far. «Å være eller ikke være: det er spørsmålet», undrer Hamlet seg. Han finner ikke løsningen på dilemmaet, og vurderer om han skal velge livet, som er viljeløst og passivt, eller døden. Å ta sitt eget liv er nemlig en aktiv handling og dermed en styrke. Hamlet klarer hverken å ta sitt eget liv eller onkelens, fordi dette vil automatisk åpne opp for et nytt dilemma om synd.
Mot slutten av monologen blir vi vitne til en løsning, og den kommer ved å sette ord på hvordan mennesker tenker og handler. «Det er altså samvittigheten som gjør oss alle til feiginger», utbryter Hamlet. Det han peker på er lammelsen som kan oppstå i møte med et vanskelig valg. Dramaet i Middelhavet handler om akkurat dette. Etter å ha forsøkt i fjorten dager på å finne en utvei, var det forpliktelsen til migrantenes liv som var og ble det viktigste.
Det virker som kapteinen på Sea Watch har hatt et «Å være eller ikke være»-øyeblikk. Et sitat fra change.org viser nettopp dette, da hun sier at «Jeg er ansvarlig for 42 menneskeliv, ikke et politisk spill». Hun tok affære, som Hamlet etter hvert gjorde. Til forskjell fra tragediene til Shakespeare, der alle dør en ofte horribel død, valgte hun heldigvis å følge sin egen samvittighet overfor mennesker i nød.
