Foto: Claudio Castello
Som en romersk eller middelalderkronikør har Utrop vært sentrale i beskrive fenomener rundt endringene i et norsk samfunn, som har gått fra være nesten helt majoritetspreget til å bli mer mangfoldig.
For 20 år siden var Norge et annet land. Gjennom disse årene har vi sett folk stige frem og vokse fra anonymiteten. Stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam var en ung tenåringsjente fra Groruddalen. Abid Raja var en ung og lovende jurist som hadde gjort noen TV-opptredener. I dag har han vært en av få nordmenn med familiebakgrunn utenfra som har blitt statsråd. Lubna Jaffery har også gjort den samme klassereisen.
Noman Mubashir var kanskje Norges mest eksponerte norsk-pakistaner, som programleder i Migrapolis. Sistnevnte var også dengang norsk TVs eneste vindu inn i “det nye”.
Vi kan nevne sikkert et flere titalls, til nesten hundretalls personer, som har preget sidene våre, og som kommer til å prege fremover.
Før rasismedebatt og polarisering
Norge for 20 år siden var et “roligere” og kanskje kjeldeligere land. Globaliseringens følger hadde ikke nådd oss. Rasismedebatten var noe som skjedde i ymse leserinnlegg og ytringer, men var ikke i samme grad som nå en så viktig del av den offentlige samtalen.
Her handler det om en ting: nemlig kjøttvekt. Med en større andel flerkulturell befolkning kommer det større forventninger til likebehandling. Førstegenerasjonen bet i seg kommentarer, og enda verre aggresjoner. Yngre i dag sier klart ifra.
Samtidig har også diskusjonen om et innsnevret rasismebegrep gitt mer polarisering. Importeringen av radikale ideologier fra USA, den islamske verden og andre vestlige land inn i den norske debatten har ført til steilere fronter. Identitetspolitikken seiler opp, og vil i større grad prege både majoritet i minoritet i resten av tiåret og langt inn i neste tiår.
I stadig flere land i Vesten (og utover dette kulturomårdet) går man også i langt mer innvandringsskeptisk retning. Antallet som kommer debatteres, og ikke minst hvordan antallet som kommer vil endre de ulike landene. Noen politikere går så langt som å snakke om innreisestopp eller remigrasjon.
Brobyggerrollen
Utrop ser denne utviklingen, og kan ikke gjøre annet enn å skrive, rapportere og debattere. For med en åpen og fri debatt kan man skape en god ytringstone, og bidra til mer brobygging.
For det er ikke tvil om at temaet innvandring og migrasjon skaper sterke fronter. Utrop kunne se utviklingen allerede for 20 år siden. 20 år senere er Norge og mange andre samfunn blitt også langt mer komplekse. Vi har vært gjennom en pandemi, og går gjennom ulike utenrikspolitiske konflikter som skaper sterke skillelinjer. Tilliten til institusjonene, til hovedstrømsmediene er heller ikke den sammen som før. Unge, uansett hudfarge eller etternavn, velger heller nettplattformer enn redaksjonelle medier for nyhetskonsum. Her har både små og store en klar utfordring om å kapre denne målgruppen.
For her kan Utrop se fremover, og i tillegg være en brobygger på ulike nivåer. Vi registrerer allerede at et segment av de yngste ser på seg selv som kun norske, og henviser ikke til en flerkulturell identitet. Her ligger også kimen til hvordan den identitetspolitiske konflikten eventuelt kan løses: At folk i større grad ser på seg som individer med muligheter, og ikke som del av et offerhierarki grunnet etnisitet og religion. Får man også inn forståelse og aksept, faller avstanden og mistilliten som også muliggjør rasisme og forskjellsbehandling.
Om 20 år har vi troligvis fått den første flerkulturelle statsminister. Norge har allerede fått sin første utenlandskfødte stortingspresident. Og det vitner at Norge fortsatt er tillitens og mulighetenes land, midt i et verdenskart av ustabilitet, konflikter og politisk polarisering. Tillit og muligheter som bør brukes til å skape mindre avstand mellom folk.
God jubileum, og god ferd videre!
