- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Stortinget vedtok 10. juni en rekke forslag til innstramninger i utlendingsloven, som i praksis gjør at Norge får en av de strengeste asyl- og flyktningpolitikk på kontinentet.
Vedtakets forarbeid går helt tilbake til 2020, da under et Norge i pandemi og med en borgerlig regjering. Stortingsflertallet var på det tidspunktet bestående av Ap, Sp og Frp, og gikk inn for en ny stram linje.
Også i 2016 kom det tydelige signaler fra daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug angående en stram linje. Flere år senere ser hun og Frp ut til å slå inn åpne dører i innvandringsdebatten, ved å vise til de “svenske tilstandene” som har nådd frem til Norge, med blant annet mer kriminalitet tilknyttet innvandring, og basert på utenforskap. Som hun og Frp pent velger å fokusere bort fra.
Likevel ser ikke dette ut til å gå utover oppslutningen, og Frp er nå landets nest største parti. Også takket være innvandringsfokus.
Får ikke integrert fort nok
En av grunnene til innstramningspolitikken er ifølge den nåværende rødgrønne regjeringen er at integreringen ikke går fort nok, eller at man ikke får hjulpet mange nok.
Som justisminister Emilie Enger Mehl nylig redegjorde for i et innlegg hun holdt i en pressekonferanse om nye innstramninger for ukrainske flyktninger.
– I dag gjør vi innstramminger for å kunne hjelpe de som faktisk har behov for det. Vi gjør det for å opprettholde den brede støtten som har vært til den ukrainske flykningstrømmen i befolkningen i Norge. I flere land ser vi at denne støtten slår sprekker fordi presset blir for stort. Med endringene i dag vil ukrainere og asylsøkere fra Ukraina i større grad likebehandles med andre asylsøkere.
Videre skrev hun at innvandringspolitikken må være streng og rettferdig.
– Vi kan ikke motta en uforholdsmessig stor andel fordrevne enn andre land som det er naturlig at vi sammenligner oss med, som de nordiske landene. Regjeringen har tidligere gjort flere innstramminger som har fått ned ankomstene til Norge. Vi har strammet inn på trygd og ytelser, på tilbudet om innkvartering og registrering, og vi har stilt strengere krav til botid før man får nye rettigheter.
Siden 2022 har ukrainere vært nærmest unntatt innstrammingene. Så kan man nesten tenke seg hvor stramt politikk det blir. En gruppe som libanesere sendes i retur, til tross for at sørdelen av landet mer eller mindre er blitt en krigssone mellom Hizbollah-militsen og Israel.
Følger EU-politikken
En annen viktig grunn er også EUs nylige innstramningspolitikk, som også påvirker Norge.
Statsministeren i Danmark, Mette Frederiksen, har lenge stått på for en strammere asylpolitikk i EU. Hun har også fremmet en hard linje på innvandring og integrering i den hjemlige politikken. Ap og Frp-politikere, som ellers står langt unna i mange politiske saker, har vært på studieturer i vårt naboland, og konkludert med at danskene har en mer effektiv politikk. At man integrerer fortere, og strammer inn ordentlig.
Frederiksen fikk kopiert den danske linjen over på EU. Tidligere innvandringsliberale EU-land som Tyskland og Sverige har snudd kraftig om. Og da vil Norge følgelig kommer etter. Slik vi ellers gjør som lydige EØS-medlemmer.
Ut mot innstramningene
Reaksjonene har ikke uteblitt. Landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO) skriver blant annet:
– I løpet av de første fem månedene er det kommet 1407 asylsøkere til Norge, det er det laveste tallet siden 1997. Samtidig har det ikke siden andre verdenskrig vært flere mennesker på flukt i verden. Regjeringens uttalte hovedmål i asylpolitikken er å redusere innvandringen til Norge. Det har de lyktes med og signalene har nådd fram om at Norge ikke er et land som ønsker mennesker på flukt velkommen. Dette mener FO er skammelig.
Særlig er det forslagene rundt økt bruk av midlertidig opphold, endringer i reglene for enslige mindreårige asylsøkere, og endringer i regler om familiegjenforeninger som bekymrer.
Forsker ved NIBR, Anne Balke Staver, kaller innstramningene, blant annet på familieinnvandringen som del av en “kombinert politisk linje”.
– Vi har en form for selektiv og restriktiv oppdeling. For mens flukt- og familieinnvandring strammes inn, fasiliteres arbeidsinnvandring fra utenfor EØS, sa hun til Utrop i et intervju i 2021.
En kan altså konkludere at de fleste partiene står for innstramningslinjen.
Hvordan vil dette kunne implementeres?
Et viktig spørsmål her er om hvordan EU-linjen, som Norge også etter all sannsynlighet følger etter, skal implementeres. Ikke minst ettersom vi neste år har et stortingsvalg, hvor innvandring vil bli et viktig spørsmål i valgkampen.
Samtlige partier lager sine programutkast. Hos flertallspartiene er det innvandringsrestriktiv linje som gjelder. Høyre vil ha det enda strammere enn dagens praksis, og kan omsette dette som praktisk politikk hvis man ender opp med å danne regjering sammen med Frp.
Konsekvensen blir enda strammere regler for blant annet asyl- og familieinnvandring. Hvis libanesere sendes tilbake til et land i konflikt, så tør man nesten ikke tenke på hvor mange flere grupper som rammes, som papirløse og folk på MUF-status.
