Foto: Anna Aronsen Oftedal
- Oslo World UNG: BRITZ, Malik, Adama Janlo - 01.11.2024
- Færre flerkulturelle til Stortinget etter valget? - 01.11.2024
- Norge tar fortsatt imot flest ukrainske flyktninger i Norden - 31.10.2024
SVs Marian Hussein, Rødts Sofia Rana, Venstres Abid Q. Raja, samt Ap-kvinnene Kamzy Gunaratnam og Hadia Tajik, er blant politikerne her i hovedstaden som kjemper for topplassering, og (for de det gjelder) gjenvalg til neste års stortingsvalg.
Noen av navnene er halvveis bekreftet, siden enkelte av partiene såvidt har kommet i gang med nominasjonsprosessen.
En annen er Telemark Høyres norsk-iranske Mahmoud Faramand, som mest sannsynlig får topplassering, og nyter nok velgergunst til å gå løs på en ny periode. Hans partikollega i Høyre, Mudassar Kapur, tar også gjenvalg.
Et nytt innslag er den unge norsk-bosnieren Una Pasovic, som er født og oppvokst på Tinn, og som skal kjempe om førsteplassen i Telemark SV. Les mer om henne i Utrop.
Litt mer tvil er det rundt Rødts Seher Aydar, Aps Mani Hussaini, Lan Marie Berg fra Miljøpartiet De Grønne og Frps Himanshu Gulati.
Inntil videre får Masud Gharakhani også beholde jobben som Norgeshistoriens første flerkulturelle stortingspresident. Likevel må nok Ap og de rødgrønne vinne neste valg om han skal kunne vinke til 17. mai-toget i 2026.
Kan gjennombruddet vedlikeholdes?
2021 ble et slags gjennombrudd, hvor hele elleve stortingsrepresentanter hadde en eller annen form for flerkulturell bakgrunn. Veien har vært lang siden Afshan Rafiq var Norges første faste stortingsrepresentant med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i årene 2001-2005. Før henne hadde Athar Ali vært vararepresentant for RV (nå Rødt) for Erling Folkvord i mars 1994.
Nominasjonsprosessene har såvidt kommet i gang, og i de neste ukene vil vi kunne beregne om neste Storting (2025-2029) blir like mangfoldig som nåværende.
Elleve stykker ut av en befolkningsandel på 18 prosent med innvandrerbefolkning kan sies å være “grei uttelling”. Spørsmålet er om hvordan nominasjonsprosessene går sin gang, og om antallet blir flere eller færre. Hvis sistnevnte blir tilfellet vil det helt klart være et tilbakeslag.
Kamzy kan ryke
Nominasjonsprosessen i Oslo Ap har nesten vært en “telenovela”. Tvekampen mellom Hadia Tajik og Kamzy Gunaratnam om en av de fire sikre plassene har skapt sterke følelser, særlig på sosiale medier. Grasroten i Oslo-partiet vil ha Kamzy, og ser på henne som en sikker kandidat, som kan dra stemmer fra Oslo øst.
Nominasjonskomitéen går heller for Hadia, som er en mer “politisk mainstream”-kandidat, klar til politisk gjenoppreising etter såkalte pendlerboligsaken (hvor hun var en flere involverte politikere). Kamzy har levert på antirasisme og kvinnehelse, men skyves ut, og vil mest sannsynligvis ikke kunne gå løs på en ny stortingsperiode.
Kamzy og Tajik er begge kvinner og flerkulturelle, noe som har identitetspolitisk betydning det i flerkulturelle Oslo. Å ha dem på sikker tredje- og fjerdeplass ville vært sikre velgerkort. Men Kamzy takket nei til fjerdeplassen. Velgermassen frem mot de neste stortingsvalgene (2025, 2029, 2033, osv.) vil også bli stadig mer mangfoldig.
I skrivende stund kjemper også Sofia Rana en tvekamp mot Bjørnar Moxnes. Sistnevnte er fortsatt svekket etter brilletyverisaken på Gardermoen. Flesteparten av Rødt-velgere, også i hovedstaden, tenker tenker at Moxnes, tross overnevnte sak, har levert politisk. I så fall ligger det an til strid mellom et knapt velgerflertall, og nominasjonskomitéen, som vil vrake han.
Oslo-benk
Alle flerkulturelle politikere som nomineres til faste plasser er fra Oslo. Unntakene er vel Faramand, og muligens Pasovic.
Her ligger det også et tankekors. Hvordan skal man få bedre regional spredning på rikspolitikere med innvandrerbakgrunn? Lokalpolitikken får jo dette til hvor til og med Kystpartiet i flere år hadde en kommunepolitiker med somalisk bakgrunn, og en nordlandskommune hadde tamilsk varaordfører. Eller norsk-tamilske Parabaran Rajalingam som ble valgt som varaordfører i Karlsøy i 2019.
Skal antallet minoritetspolitikere på riksnivå øke fremfor å synke, så bør flere gjøre som Telemark SV, som satser på Una Pasovic, slik at hun kan gå hele veien til en sikker plass i vår øverste folkeforsamling.
For de 18 prosentene av minoritetsbefolkningen gjelder hele landet, ikke bare hovedstaden.
