Norsk asylpolitikk er kunnskapsløs og hjerteløs: Tafatthet fra FrP til Rødt

Få dager etter at vi feiret inngangen til 2025 ble en årsmelding som det var liten grunn til å feire offentliggjort. Jeg snakker om årsmeldingen til Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet. Der forteller Tilsynsrådet om sin gjøren og laden i 2024.

Selv-tilsyn?

Selve årsmeldingen er dét den er: en ganske dyster redegjørelse for hvordan menneskeheten behandler hverandre, eller mer spesifikt: hvordan mennesker som holder hus på utlendingsinternatet på Trandum blir behandlet. Men innholdet er selvfølgelig ikke overraskende. Vi vet det jo, at mennesker som har sin opprinnelse fra land utenfor Norge blir møtt med mye urett både før, under og etter et opphold i oljelandet. 

Så før jeg sier mer om årsmeldingen, vil jeg heller pirke litt i at det hviler noe ganske uhellsvangert over hele denne geskjeften, Tilsynsrådet, altså. For et hurtig Google-søk avslører at rådet er underlagt det som heter Statens sivilrettsforvaltning. Eller Sivilrettsforvaltningen som de heter i hverdagstale. Og allerede her er det noe som skurrer, for når noe heter noe med «Staten» formoder man liksom at det er snakk om en eller annen gren av det statlige systemet. Ikke at dét i seg selv gjør noe, men jeg må jo innrømme at jeg hever det høyre øyenbrynet en smule ved tanken på organer som mer eller mindre skal føre tilsyn med seg selv.

I et kort øyeblikk tenker jeg at det jo kan være at Statens sivilrettsforvaltning på et eller annet tidspunkt har blitt et uavhengig organ, men har beholdt det fjonge navnet fra fortiden. Men nei, det fremgår relativt raskt at organet er underlagt Det kongelige justis- og beredskapsdepartement. 

Nå har jeg ingen hang til konspirasjoner, og for alt jeg vet, kan det være relativt vanlig at det under et departement også befinner seg grener med organisasjoner som har som oppgave å føre tilsyn med departementet de er underlagt. Det fremgår også av nettsidene til Sivilrettsforvaltningen at de er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, så her er det altså ingen grunn til å ty til konspiratoriske tanker. Det er tydelig uttalt at et organ underlagt Justis- og beredskapsdepartementet fører tilsyn med Justis- og beredskapsdepartementet.

Heller ikke medarbeiderne i Tilsynsrådet legger skjul på at de fører tilsyn med sin egen sjef. De påpeker til og med, i ovennevnte årsmelding, at det er «prinsipielt problematisk at rådets medlemmer oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet.» Så alle er klar over dette, og Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet holder heller ikke selv tilbake med å kritisere departementet de opererer under, om enn i teorien uavhengig. Rådet bruker rent faktisk en god del plass på å kritisere justisminister Emilie Enger Mehl, blant annet i en kronikk i Aftenposten den 6. Januar, der de karakteriserer forholdene på Trandum med begrepet «menneskerettslig kollaps» og spør hvor justisministeren er når beboerne på Trandum lider. 

Alt dette bare for å si at uavhengig av om alle er klar over det, og uavhengig av rådets ramsalte kritikk av justisministeren, så forblir det for meg noe litt besynderlig med at justisdepartementet selv utnevner de som skal holde øye med dem – slik rådet selv påpeker. 

Livsfarlig kunnskapsmangel

Men, tilbake til innholdet i årsmeldingen. Og her er det mye å ta av, men for å nevne noe, så vedvarer praksisen med rutinemessig innlåsing av beboerne, et klart brudd på norsk lov, samt – og denne er interessant – en delegasjon fra etiopiske myndigheter var på besøk, hvorpå beboere fra Etiopia ble pålagt å snakke med disse, uten tilgang på advokat eller nærvær av norsk politi. Dette kan være beboere som har flyktet fra Etiopia nettopp fordi de er forfulgt av landets myndigheter. 

Og selv om årsmeldingen inneholder en lang rekke andre eksempler på menneskerettighetsbrudd og psykisk og fysisk belastende forhold på Trandum, så vil jeg heller gå i kjøttet på sistnevnte tildragelse, de dypt ulovlige avhørene utført av etiopiske myndigheter – i Norge! 

For dette illustrerer på mange måter alt det andre i den samme årsmeldingen: Hjerteløs og hodeløs behandling av andre mennesker. Punktum. 

Denne hendelsen tegner et tydelig bilde av hva som skjer når ren dumskap får fritt utløp hos norske myndigheter. Det er selvfølgelig også mulig at det ikke er snakk om dumskap, men om sylskarp kalkulativ klarhet – eller begge deler.

Men for å ta på meg de diplomatiske brillene akkurat i dette tilfellet, tenker jeg at det i alle tilfeller – også der det kalkuleres med å behandle allerede lidende mennesker dårlig – må være snakk om dumskap og/eller en radikal mangel på relevant livskunnskap. For hvis man tar initiativ til å invitere myndighetene i det landet et menneske har stukket av fra til avhør med de selvsamme menneskene, nå i Norge, så kan man umulig ha opplevd å være på flukt fra myndigheter selv. 

At ikke Emilie Enger Mehl selv tråkket sine første bredbente bleieskritt i for eksempel Somalia, får så være. Men at hun, og hennes departement, ikke innhenter kompetanse fra de som har denne livsopplevelsen – dét er betenkelig. 

Og for noen er det livsfarlig, slik det er blitt for Ezana, som etter 23 år i Norge måtte forlate sin egen datter i Norge da han ble deportert til Etiopia, beskrevet i en Utrop-artikkel den 21. Januar. Da ødelegger norske myndigheter livene til andre mennesker – fordi de ikke forstår konsekvensene av politikken de sverger til. Og fordi de heller ikke evner å rekruttere en mer mangfoldig sammensatt gruppe politikere der noen kanskje hadde hatt kunnskap, livserfaringer og hjerte til å trekke i nødbremsen og si at «jeg vet hvordan dette kjennes ut».

Et klassisk eksempel på kunnskapsløshet hos norske myndigheter er jo hvordan dette med «å være ærlig» angivelig vektlegges når det skal avgjøres om noen får komme inn i landet eller innvilges asyl. Og en mer latterlig og åpenbar kunnskapsløshet er vanskelig å finne: Norske myndigheter ber mennesker fra land der det er forbundet med livsfare å være ærlig med myndighetene om å være ærlig med myndighetene! For ikke å snakke om kravene til dokumentasjon på egen fødsel som norske myndigheter gjerne stiller – til mennesker fra land der kun 50 prosent av borgerne er i besittelse av fødselsattester! Hvis du, slik tilfellet er for millioner av mennesker, ikke aner når du er født, og i tillegg vet at å avsløre noe om deg selv til myndighetene kan gi deg fengsel eller dødsstraff, så skal det kanskje ikke så mye kullsort fantasi til for å forstå at det kan sitte langt inne å fortelle en uniformert, norsk politibetjent om intime detaljer i livet ditt og om en fødsel du ikke aner når fant sted. 

Så slik ting er akkurat nå, har vi altså en justisminister og et justisdepartement – og en lang rekke politikere – som, slik jeg tolker det, ikke har nok livserfaring til å se at de påfører andre mennesker enorme smerter. Det blir litt som flygelederen som går på do mens to fly er på vei mot hverandre og støter sammen og dreper 300 mennesker. Fillær’n, liksom: Jeg kunne jo ikke vite at dette skulle skje… Vel, nå har vi nå en gang tusenvis av mennesker i Norge som har stiftet nær bekjentskap med hvordan det er å være på flukt, så dette kan justisministeren absolutt erverve seg kunnskaper om.

Tafatthet fra FrP til Rødt

Og her vil jeg også påpeke at den hjerteløse behandlingen av de som har det vanskeligst i hele landet er relativt parti-uavhengig. Det har for eksempel gått inflasjon i begrepet «streng men rettferdig», som både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har brukt uavhengig av hverandre om sin egen asylpolitikk. 

Og heller ikke SV eller Rødt evner å si noe som er radikalt annerledes. De to partiene, begge et godt stykke ut på venstresiden, har riktig nok holdt seg for gode til å drive den konkrete hetsen av hudløse mennesker som kommer til Norge for å overleve, men ingen av dem sier i sine programmer at de opplever det mangfoldig sammensatte Norge som en ressurs og en styrke. De har bare en mer diskret måte å si tingene på, men beskriver mer enn gjerne innvandring som «en utfordring» som må håndteres, ikke så annerledes enn Fremskrittspartiet. 

Deportering av etiopiere

Så vi står overfor et enormt problem: Norske myndigheter mangler kompetanse. Og denne mangelen får enorme, og noen ganger dødelige, konsekvenser for menneskene som må forholde seg til norske myndigheter. 

For å flykte fra etiopiske myndigheter og søke beskyttelse i Norge, for så å få representanter fra de samme myndighetene inn på soverommet ditt og bli tvunget til å snakke med disse, det er i beste fall re-traumatisering, og mer ærlig sagt en form for tortur. Og at ikke Emilie Enger Mehl ser dette, at hun ikke klarer å finne paralleller til sitt eget liv som kan minne om dette, det er et tegn på dumskap. Og det er en dumskap som får hjerteskjærende konsekvenser for dem det angår. 

Jeg velger å gjøre som justisministerens lite lojale medarbeidere i tilsynsrådet hun drifter, og sier: Hvor er du, Emilie? 

Jeg velger å gjøre som justisministerens lite lojale medarbeidere i tilsynsrådet hun drifter, og sier: Hvor er du, Emilie? 

Hvor er du og hva gjør du når tilsynsrådet ditt karakteriserer Trandum som et fengsel? Hvor er du når beboerne – fangene – kroppsvisiteres og låses inne? Og mer overordnet: Hvor er du når medlemmer av menneskeheten hentes i sine hjem der de har bodd i over 20 år, rives ut av sengene sine og blir satt i en politibil i retning Gardermoen? Og hvis du trenger noen til å hjelpe deg med å sørge for at departementet du leder opptrer etisk forsvarlig, så var det kanskje en ide å be noen utenforstående om å komme innom og kontrollere hvordan det står til med etikken. Så enkelt er det.