Hvor mange flyktninger snakker egentlig politikerne med?

Som journalist i Utrop snakker jeg ukentlig med flyktninger og asylsøkere. Verdens mest sårbare mennesker. Men også helt vanlige, intelligente mennesker med integritet og ikke minst et stort mot. De har humor og selvironi. Til og med religion kan enkelte spøke med. Nysgjerrige, åpne og ærlige mennesker.

Dette burde selvsagt være unødvendig å si. Men de er altså ikke bare ansiktsløse mennesker i overfylte båter. Eller noen som skal telles opp og registreres på en kvote. For så å plasseres i asylmottak, bosettes og integreres. Alt i passiv form. Slik at vi kan klappe oss selv litt på ryggen og tenke hvor heldige de er som får komme til oljelandet. Eller alternativt klage over at nå har vi vel snart tatt inn mange nok.

Derfor lurer jeg på hvor mange flyktninger de fleste politikere egentlig har snakket med.

«Det er de mest ressurssterke menneskene som kommer til Norge fordi de har råd til å betale menneskesmuglere», står det i partiprogrammet til Fremskrittspartiet.

Hvilken forutsetning FrP imidlertid har for å vite det, undrer det meg. Vet partiet hvilke måter du kan skrape sammen nok penger – om du er desperat nok til å spille russisk rulett med livet ditt? Har de snakket med noen som har overlevd verdens farligste fluktruter?

Jeg vil ikke si at den eritreiske jenta jeg møtte, var spesielt ressurssterk. Hun var tolv år da hun flyktet helt alene.

Familien ville at hun skulle slippe unna landets uendelige militærtjeneste. Og få medisinsk behandling som ikke var mulig i et av verdens fattigste land.

Hun ville ganske sikkert vært i Eritrea blant sine egne. Men «alt var håpløst, selv om jeg bare var et barn», sier hun.

Flukten tok mange måneder. Hun var livredd for å bli skutt av grensevakter. Hun tørstet og sultet seg gjennom ørkenen og gjemte seg for organhandlere. For til slutt å legge ut i en liten båt uten redningsutstyr.

Det er rundt ti år siden. Menneskesmuglerne skulle ha seksti tusen norske kroner. Hvordan familien samlet inn dette, vet jeg ikke. Men det virker ikke som en enorm sum. Jeg tror heller ikke disse menneskesmuglerne går «out of business» fordi ytre høyre vil «hjelpe i nærområdene».

Hun har nå tatt opp kampen mot diktaturet i Eritrea og transnasjonal undertrykkelse. Noe, som ironisk nok, er en viktig sak for FrP. Men akkurat det er en digresjon.

Uansett har hun nok allerede bidratt mer enn hva hun har kostet Norge. Et samfunnsmessig profittprosjekt rett og slett.

Når skal vi slutte å se på flyktninger som en ren utgiftspost?

Og når skal vi slutte å se på flyktninger som en ren utgiftspost?

«Vi må få alle i arbeid» er et mantra fra regjeringspartiet. Men de tusenvis som venter på søknad om asyl, får ikke jobbe uansett hvor motiverte de er. Vi slipper nemlig ikke asylsøkere ut i samfunnet før UDI har avgjort om de får bo i verdens rikeste land. Det kan ofte ta lang tid.

I mottakene er det mennesker med profesjonsutdanninger og erfaring fra yrker der Norge skriker etter arbeidskraft. Mastergrader – til og med doktorgrader sløser vi bort.

Som den tyrkiske opposisjonelle som måtte flykte fordi Erdogan-regimet kastet han i fengsel. Han snakker engelsk flytende, og ganske sikkert flere språk i tillegg til morsmålet. Den intellektuelle og innovative kompetansen Norge går glipp av her er det nok ingen som måler. Han sa han ønsket å kartlegge hvor tilfredse beboerne i asylmottakene er. Forske på det rett og slett. Men jeg tviler på at noen har tilrettelagt for det. Han har trolig resignert i likhet med mange andre.

For mange synker både tilliten til Norge og noe av motivasjonen når de går uvirksomme i måneder og år.

For mange synker både tilliten til Norge og noe av motivasjonen når de går uvirksomme i måneder og år. De vil rett og slett bidra – men får ikke lov. Skjønn det den som vil.

Og hvor mange har snakket med ungdommene i asylmottakene. De unge guttene som blir omtalt i innvandringsdebatten som «voksne menn» – og behandlet deretter.

Men de, som i likhet med meg selv, er foreldre til ungdommer vet at de ikke er modne før de bikker tjue og vel så det. De trenger mye omsorg, veiledning og ikke minst et privatliv.

Mine sønner har tilfeldigvis trukket vinnerloddet. Men nittenåringen fra Syria har tapt i livets lotteri.

Som barn flyktet han med familien, og bodde lenge i et naboland. Han kom til Norge sammen med broren for rundt et år siden. Og alle som har fulgt med på nyhetene fra Syria, vet at alle syrere kjenner mange som ble kastet i fengsel, drept eller utsatt for grusomme torturhandlinger.

Det er bagasje å ha med seg som nesten må være uutholdelig å bære. Likevel er han en av de modigste ungdommene jeg har møtt.

Han har tatt opp kampen for ivaretakelse av asylsøkeres psykiske helse og forbedring av boforholdene i mottaket han bor i.

Men da Assad-regimet falt og det tilsynelatende ble litt mindre farlig i Syria, kunne han lese i avisen fra de som bestemmer i Norge:«Reis hjem»! Samtidig ble asylsøknaden satt på vent. Og livet i limbo forlenget på ubestemt tid. Men Syria er slettes ikke «hjemme» og blir nok heller ikke trygt på ganske lenge.

Hans høyeste ønske er derimot å studere i Norge. Men mens min attenåring snart er russ, går livet forbi i mottaket. Han har enda ikke påbegynt videregående utdanning.

Til slutt valgte han å sultestreike i tre dager, men det var ingen andre enn beboerne i mottaket som spurte hvordan det gikk.

Nå velger han snart å forlate Norge, og legger skjebnen sin i et annet lands hender. «Jeg kom hit for å få hjelp, og ikke bli ydmyket», sier han nå.

Lyset hans har sluknet og pågangsmotet er erstattet med resignasjon og frykt. Jeg må bare si at jeg er lei for det. Og at jeg skammer meg over hjemlandet mitt.

Men jeg har ikke sagt at mammahjertet mitt blør.

Det er heller ikke måte på hvor mye ressurser Norge kan sette inn for å bevise at vi er «strenge, men rettferdige» i innvandringspolitikken.

Som da regjeringen ganske nylig inviterte etiopiske myndigheter til Norge. For å hjelpe oss å deportere en gruppe lengeværende papirløse etiopiere. Det er nemlig viktig at «Norge er gode på returarbeid».

Flere av disse ble innkvartert i Trandum asylfengsel i månedsvis. Innelåst i et terrorregime, der de ikke visste når noen banket på døren. For å gjennomføre identitetsavklarende intervjuer, og til slutt sende de flyet for praktisk talt å bli kastet på gata. I det som har blitt et fremmed land.

Jeg har vært på telefonen med flere av disse. Som faren som måtte reise fra sin åtte-årige datter. «Jeg savner henne hver dag – alltid», sier han. Og kvinnen i førtiårene som sørger over tapet av sitt hjemland, nemlig Norge, sier «jeg blir gammel nå».

Da er det en mager trøst at daværende justisminister sier i Stortingets spørretime at «Jeg har forståelse for at det kan være krevende for enkeltpersoner som kanskje har vært i Norge lenge».

Nei, det er ikke bare «krevende», men derimot en katastrofe for den enkelte. Nesten hver eneste person Norge velger å deportere, er en dyp menneskelig tragedie. Jeg er heller ikke sikker på at alle jeg har snakket med klarer seg bra. Men om det Norge har gjort mot disse får fatale konsekvenser, har vi nok ikke noe juridisk ansvar for.

Jeg har liten tro på at noen vil endre partiprogrammet sitt og å bli mer solidarisk med verdens mest sårbare mennesker. At det blir løftet høyere opp i valgkampen enn «dyrtid» og «kjøpekraft», tviler jeg på.

Men hadde flere politikere virkelig tatt en prat med flyktninger og asylsøkere, ville de kanskje revurdert noe av retorikken sin. Kanskje til og med sett på noen av prioriteringene sine. Og ikke minst sett hvilke menneskelige ressurser Norge sløser bort.