Frykten for innvandrermenn dytter kvinner til ytre høyre

Kjønnsforskning.no har en svært god og informativ artikkel om kvinners fremrykkende rolle i ytre høyre-partier. Men en viktig årsakssammenheng utelates.

Stadig flere ytre høyre-partier i Europa er ledet av kvinner, viser Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap, til i artikkelen.

– Samtidig lavere oppslutning blant kvinnelige velgere, færre kvinnelige medlemmer og en lavere andel kvinnelige folkevalgte, både lokalt og nasjonalt.

Muriaas har, sammen med Jana Birke Belschner, forsker ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, nylig skrevet læreboka Å studere kjønn og politikk.

– De aller fleste partier, også på høyresiden, ledes fortsatt av menn. Kvinnelige partiledere er fortsatt unntaket, tilføyer Belschner.

Rosa pille

Fenomenet “ytre høyre-kvinner” er et tema som tas opp av forfatteren Lois Shearing i sin nyeste bok Pink-Pilled.

I boken forklarer hun hvordan kvinner ender opp med å stemme på Trump eller føle sympati for den fengslede britiske ytre høyre-aktivisten Tommy Robinson.

Som begrep henviser rosa pille videre til analogien fra filmen The Matrix om den røde pille. Rødpillen er en metafor for å beskrive en ubehagelig sannhet, i motsetning til den blå pillen, som ansees som en betryggende løgn.

Analogien ble óg i årene 2015-16 brukt som forklaring på at stadig flere unge menn begynte å stemme på instusjons, innvandrings- og likestillingskritiske partier. I 2016 stemte også et flertall av briter for Brexit og amerikanere for Trump.

Antifeminisme og innvandringskritikk

Nå følger også kvinnene etter.

Giorgia Meloni, leder for Italias brødre, Marine Le Pen for Rassemblement National og Alice Weidel for Alternativ für Deutschland er eksempler på fremtredende kvinner i lederposisjoner. Sistnevntes legning har også vært gjenstand for debatt, siden Weidel er åpent lesbisk i et parti som er negativ til visse lhbt-rettigheter, og selv har kvinnelig samboer med srilankisk opprinnelse.

Artikkelen nevner også Frp-leder Sylvi Listhaug og lederen for de konservative i Storbritannia, Kemi Badenoch, og den amerikanske senatoren Marjorie Taylor Greene. Særlig har Badenoch spesielt engasjert i spørsmål rundt kjønn og “woke-ideologi”, og har en sterk innvandringskritisk retorikk. Også hennes partikollega Suella Bravermann var kjent som for sin omstridte retorikk, blant annet bruken av ord som “kulturmarxisme”.

Fra influenserverdenen har man også folk som amerikanske Hannah Pearl Davis, kjent som JustPearlyThings. Hun kalles for kvinneversjonen av Andrew Tate og er selverklært motstander av kvinnelig stemmerett.

Fellestrekket at alle disse er kvinner, samtidig som de lever ulike identiteter. Greene og Davis er hvite og erkekonservative. Listhaug er innvandringskritisk i et land som har sitt Overton-vindu langt til venstre enn USA. Le Pen og Meloni er klassiske tradisjonalister fra den europeiske majoritet som har gjort sine partier mer stuerene, mens Weidel, Badenoch og Bravermann tilhører ulike minoritetsgrupper.

Kjønnsgapet som gir utslag i stemmeurnen

Flere analytikere viser til grunnene til det politiske kjønnsgapet. Unge menn jobber oftere i konkurranseutsatt sektor, og tar i større grad mindre høyere utdanning enn kvinner. Kvinner jobber oftere i “sikrere” jobber i offentlig sektor, og livssituasjonen tilsier ofte at de vil være i større grad avhengig av en sterk stat. Menn, og særlig unge menn, tenderer mer mot et syn om at staten må blande langt mindre i folks liv.

Evolusjonspsykolog, forfatter og samfunnsaktivist Jordan Peterson viser også til menn som “less agreeable”, som mindre komforme, enn kvinner. I en slik sammenheng kan menn forstås som mer kritiske til dominerende narrativer, enten det gjelder kjønnsroller, klima eller innvandring.

Siden kvinner er i generelle trekk mer konforme enn menn, vil de lettere akseptere ting som “åpne grenser” i innvadringsdebatten. Unge menn med lavere utdanning, som lever økonomisk usikrere liv, vil også være mer naturlig innvandringskritiske. Innvandringen til Vesten er i hovedsak enslig og mannlig, og unge majoritetsmenn fra arbeiderklassen er de som nå blir utkonkurrert av en ny innvandret underklasse.

Køln snudde alt

Under flyktningkrisen i 2015 var Angela Merkel selve symbolet for den stereotypiske kvinnelige humanismen, som førte til at Tyskland åpnet grensene. Hennes nåværende etterfølger, Friedrich Merz, vurderer å ikke engang følge FNs flyktningkvoter. I fjor gikk også en video viralt, hvor unge tyskere sang “Auslander Aus (utlendingene ut)” til tonene av en 90-tallslåt. Hvordan havnet man her?

I historiefaget snakkes det om “øyeblikk endrer ting på lang sikt”. Skuddene i Sarajevo førte ikke bare til to verdenskriger. En gateselger i Tunisia tok fyr på seg selv i 2010, og få uker etter var så å si hele den arabiske verden i opprør.

Nyttårsaften i Køln 2016, kjent i tabloidpressen som “voldtektsorgien”, kan nok nevnes i samme retning. Gjerningsmennene var som regel unge gutter og menn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Ofrene var unge etnisk tyske kvinner. Stemningen snudde seg. “Refugees Welcome” ble til “Rapefugees Not Welcome”.

Redselen for innvandrermennene

Skal forskningen være sannferdig trenger man å utforske med bred pensel. Og det virker som om en viktig årsak, en slags “elefant i rommet”, som ikke nevnes.

Nemlig kvinners frykt for innvandrermennene. For det er ikke bare snakk om Køln, men også om “grooming-gjengene” i England, kvinner som gatetrakasseres i Paris eller Bolt-sjåfører her hjemme. Nyhetssakene ligger ute, og det påvirkes oppvoksende unge jenters syn på menn med mørk hudfarge.

Studentfeministene i La Cocarde, som hører til på fransk ytre høyre, er et uttrykk for dette nye fenomenet. Hovedstrømsmedier kaller de for “femonasjonalister”. Selv kaller de seg for “neo-feminister”, og hevder tradisjonelle feminister på venstresiden ikke ser “utfordringene med ikke-vestlig innvandring”.

Vil kvinner stemme mer mørkeblått i tiden fremover?

Grupper som La Cocarde ikke har nådd likestillingens Norge, men bør likevel sees som viktig årsakssammheng.

Forskningen viser at “skjulte holdninger” bestemmer mye av vårt syn i møte med andre. Når narrativet om at mørke menn ikke kan styre seg får spre seg, vil det naturligvis føre at kvinner, og spesielt unge kvinner skaper vil stemme mer erkeblått.

Og dessverre, som i Køln, finnes det også konkrete selvopplevde historier som fører til dette fenomenet. Sannfinnenes leder, Riikka Purra, nevner seksuell trakassering som direkteårsak til at hun identifiserer seg som innvandringsrestriktiv.

Her har forskere og mediene en svært viktig oppgave i å avdekke disse “elefantene” og “mytene”. God gammeldags folkeopplysning er viktig i en tid hvor post-sannheter og polarisering får herje.