Foto: Flickr
- Lag marokkansk tagine - 05.08.2016
- Lag Caldo Verde - 05.07.2016
- Hils og si: – Hei Maroc! - 12.08.2014
– Ey, hvor kommer du fra? Et spørsmål jeg alltid får høre hvor enn jeg går i Oslos gater. Merkelig nok er ikke det nordmenn som stiller meg det spørsmålet, men ungdom som selv har en annen opprinnelse enn norsk. Jeg er en småbyjente, men Norges-vant, og jeg har aldri blitt spurt dette spørsmålet så mange ganger som i tigerstaden.
Nysgjerrige spørsmål
Det første som slo meg, da den nysgjerrige gutten stilte meg det spørsmålet var; «Hva har det med deg å gjøre, egentlig?» Men jeg tenkte jeg skulle la det gå for denne gangen: – Marokko, svarte jeg.
– Sverg 'a? Du se'kke ut som en marokkaner, ass. Jeg tro'kke på deg. Vær ærlig, hvor kommer du fra?
– Sverger bror, hu ække maroc, kommer det fra en av hans skeptiske kamerater. En anklagelse for å ha løyet til dem. Atter en gang var jeg ikke overrasket over reaksjonene deres.
At jeg ikke ser ut som en marokkaner, er vel ikke min «feil». Foreldrene mine skapte meg slik som jeg ser ut i dag. Som mine marokkanske venninner pleier å si; «Souhaila, du er en vaskeekte marokkansk-produsert skapning». Jeg velger heller å tro på dem.
I helgen traff jeg faktisk på en klasse- og barndomsvenninne gjennom 10 år fra Chile. Vi mimret over våre tidligere dager sammen. Det virket som en evighet siden. Hvor enn vi var i den lille svanebyen, Gjøvik, møtte vi på mange som mistenkte oss for å være tvillinger. Tvillinger fra Latin-Amerika. Som 6-åring bryr en seg ikke om sånne ting, men i mine senere år ble jeg tatt for å komme fra Midt-Østen.
Hvit pakistaner
En travel lørdag bestemte jeg og min søster oss å shoppe i tigerstaden, så vi tok toget og møtte et par venninner. Vi vandret gjennom Oslo City før vi ble stoppet av noen marokkanske jenter som kjente våre venninner. Nysgjerrige spurte de våre venninner hvor vi kom fra. Greit at de spurte våre venner istedenfor oss – men på arabisk? Jeg og min søster så merkelig på hverandre og lurte på det samme: «Er det oss de snakker om?».
– Om dere snakker arabisk, vil ikke det hjelpe. For de kan språket, svarer våre venninner.
Rødmende og flaue trakk de jentene seg tilbake og beklaget:
– Vi beklager. Vi trodde ikke dere var marokkanere. Vi trodde du var halvt spansk og halvt norsk, sier de mens de peker på lillesøster før de snur seg mot meg: – Og du ser ut som en hvit pakistaner.
Med årene ble det ikke mindre søkelys på dette temaet. Tvert imot. Iran, Irak, Argentina, Algerie, Spania, Palestina, Libanon, Syria, Kurdistan og Albania og Norge, faktisk. Dette er bare noe få av de landene jeg ble antatt for å komme fra, men jeg ble aldri tatt for å komme fra mitt opprinnelsesland, Marokko. Hvis jeg var heldig, kunne jeg kanskje få høre det to ganger i året. Jeg kunne bli overveldet av gledesrus hvis jeg ble tatt for å være marokkaner. Marokko er landet hvor jeg har røttene mine selv om jeg er født og oppvokst i Norge. Og jeg er stolt av mitt marokkansk opphav.
Så hvis dere møter meg på gata, hils gjerne og si: – Hei, Maroc!
