Foto: Fanney Antonsdottir
Etter kommunevalget i september har det verken manglet på analyser eller spørsmål. Et av disse spørsmålene er hvorfor høyrepartiene gjorde det så bra, spesielt i Oslo, til tross for terroren 22. juli, som jo var rettet mot Arbeiderpartiet og det flerkulturelle Norge. Kan valgresultatet være et signal om at vi er allerede et land delt i to? Det er en del hendelser og realiteter, ved siden av valgresultatet, som gjør meg bekymret for at vi faktisk er det.
Delt by
Skolene i Oslo er delt i to, noen er fulle av nordmenn og andre fulle av innvandrere. Småkriminalitet og mer alvorlig kriminalitet har økt så sterk at myndighetene i Oslo har følt seg tvunget til å opprette et slags «kommunalt politi» (vektere) bestemte steder. Det vanlige politiet har ikke kapasitet til å behandle så mange saker. I enkelte hardt belastede miljøer forekommer det både hyppig vold og konflikter mellom innbyggerne og politiet. Mye av grunnen er at folk ikke forstår eller har tillit til systemet. I denne situasjonen har politikerne satset på å rekruttere velgere innenfor egen etnisk og sosial gruppe og dermed forsterke inntrykket av et delt samfunn.
Ny virkelighet
Politikere og media må få et klarere bilde av de faktiske forholdene. Norge er i ferd med å bli et delt samfunn. På den ene side står det flerkulturelle Oslo og omegn, på den andre side resten av Norge, det gamle Norge. Men Oslo og omegn utgjør i dag opp mot en femtedel av befolkningen i Norge.
På toppen av det hele er også Oslo delt i to, vestkanten og østkanten. I dag er denne skillelinjen ikke bare sosial, men også kulturell og etnisk. Hvis politikerne lukker øynene for dette, vil det kunne bli en kilde til alvorlige konflikter i fremtiden.
Tilpasser ikke politikken
Politikere i kommune og regjering takler ikke disse to ulike realitetene slik de burde, ved å sette inn tilpassede tiltak. De betrakter Norge som et enhetlig land og går derfor inn for en enhetlig politikk. De turer frem som om det flerkulturelle Oslo ikke fantes, og som om Oslo kan klare seg fint med den politikken som fører i resten av det overveiende blendahvite Norge.
Politikerne turer frem som om det flerkulturelle Oslo ikke fantes.
Problemet er egentlig ikke at vi har ulike sosiale klasser og ulike miljøer, men at politikerne og byråkratene ikke tar på alvor de sosiale problemene som skillene i samfunnet produserer. Personlig husker jeg godt hvordan ingen tok obligatorisk norskkurs alvorlig for 20 år siden. Mantraet den gangen var at språk kunne man lære seg selv, og uansett skulle jo mange av flyktningene reise tilbake.
Utdaterte løsninger
I dag ser jeg den samme passiviteten når politikerne konfronteres med de nye skillene i det flerkulturelle Norge. Tankegangen er at problemene kommer til å gå over av seg selv. Myndighetene har ofte en oppfatning av at folk som stiller kritiske spørsmål, overdriver problemene, men det er mye som tyder på at det er politikerne som har overdreven tro på systemet og de tradisjonelle løsningenes fortreffelighet. For ofte når jeg tar opp de økende sosiale og kulturelle skillene i Norge, får jeg et klapp på skulderen og et: «Ta det med ro, Alfredo. Dette ordner vi.»
