Emosjonelle ambassader

En plakat fra Studentenes og akademikernes hjelpefond, SAIH, har falt det iranske regimet og dets representanter på norsk jord tungt for brystet. I plakaten er den iranske revolusjonslederen Ayatollah Khomeini avbildet sammen med kjente diktatorer som Josef Stalin og Adolf Hitler på flukt fra en student bevæpnet med kunnskap. Plakaten inneholder også slagordet Beware! They are educated!

Irans ambassaden i Oslo forlangte at plakaten måtte fjernes da studentorganisasjonen spredte den til norske universiteter og høyskoler. I et tilsendt brev appellerte man overfor fondet om “at man hadde fornærmet følelsene til en stor nasjon”.

Trusseltone

I kjølvannet av hele affæren kan man si at SAIHs bildevalg var litt uheldig. For mange iranere er Khomeini en nasjonal samlingsfigur som behandles med ytterst respekt, selv tolv år etter sin bortgang. Samtidig er han for de iranerne som befinner i eksil helt klart en diktatorisk figur som skal demoniseres. Gjennom sin plakat hevder ambassaden at en viktig organisasjon som SAIH har tatt stillingstagen, og gått vekk fra den mer nøytrale linjen som det offentlige Norge- og ikke minst oljeselskaper som Statoil- har overfor makthaverne i Teheran.

Hva jeg finner usmakelig er tonen i brevet. SAIH blir bedt om å fjerne plakaten omgående, nærmest med en befalende tone ispedd en anelse trussel. SAIH har helt klart rett (i mine øyne) i å ikke gi etter for dette sensurkravet. Ambassaden opptrer som en liten sutreunge som ikke får viljen eller godteriposen sin, og helt klart gjør et overtramp på hva som er tillatt innenfor diplomatiets normer for “god oppførsel”.

Fra saklig..

Innenfor disse normene er en viss grad av ærlig og saklig kritikk tillatt. Norske diplomater har i mange år lært seg å forhandle i forhold til statsledere som ikke akkurat er mors beste barn. Godhjertede oppfordringer om å åpne opp politiske- og samfunnsmessige forhold har ofte gått hånd i hånd med strategiske og økonomiske avtaler. Formelen har i mange år gitt det norske diplomatiet toppkarakterer internasjonalt.

Også utenlandske ambassadører har rett til uttale seg i veldig spesielle tilfeller; men som oftest med formålet om at eventuelle gemytter skal roes ned.

..til usaklig kritikk og innblanding

Tjenesten har imidlertid ikke blitt gjengjeldt fra land med totalitære systemer som Iran og Kina. Vi husker jo ikke minst under nobelprisutdelingen til Liu Xiaobo hvordan kinesiske agenter gikk fysisk til angrep på eksilaktivister som bor i Oslo. Irans forsøk på innblanding bør kanskje heller ikke komme som en overraskelse.

Nå er det heller ikke min oppgave å fortelle den norske regjeringen hvem de skal eller ikke skal forbindelser med. Likevel er det viktig å ha i mente hva enkelte stater kan finne på og i hvilken grad de kunne tenke seg å pushe sin egen agenda- også på norsk jord. Og måten iranerne har opptrådt på gir ikke akkurat mer grunn til å være mer godtroende fra norsk side. Oljeavtale eller ei.