- Inkluderende Sverige - 04.12.2012
- Lær av historien! - 27.11.2012
- Norge: et grunnstøtt Kon-Tiki - 21.11.2012
Ifølge selvbiografien til Jean-Jacques Rousseau, Les Confessions, skal Marie Antionette ha sagt “Qu’ils mangent de la brioche” – “La dem spise kake”, da hun fikk beskjed at franskmennene ikke hadde brød. Til tross for at Rousseaus selvbiografi er kjent for sine feilaktige historiske fremstillinger har uttrykket blitt et symbol på makthavernes blindhet og selvabsorberte egoisme.
Hvem som egentlig sa “Qu’ils mangent de la brioche” har mindre betydning. Men den underliggende tanken er like universell som verdiene til den franske revolusjon.
Pinlig smør-krise
Når debatten om lav-karbo førte til en kollektiv ”la oss spise smør”-refleks, hadde ingen forestilt seg at det skulle bidra til en smørmangel og skape internasjonal mediadekning som markedsførte oss like godt som Fram-ekspedisjonen. I Australia rapporterte avisen The Australian at årsakene til krisen ligger et sted mellom galskapen med lav-karbo og statens utdaterte monopol. Smørmangelen i Norge ble stor-nyheter verden rundt, og det til tross for at de ikke hadde hørt om fjorårets ”ribbe-krise”.
Manglende multikulturell politikk skaper akkurat de samme problemene som bekymrer vår håpefulle, nye ”flerkulturelle” generasjon.
Selv synes jeg det var befriende at utenlandsk presse, i en periode, ikke kun omtalte den selverklærte korsfareren Breivik, altså en slags kristen terrorist. Men for en lettelse dersom verdens rikeste land kun hadde gått tom for smør og ikke noe annet.
Vi slapp å høre på BBC, CNN eller Al-Jazeera om hvordan en terrorist – nedgradert til en utilregnelig psykotisk voldsmann, nesten klarte å sette vår regjering ut av spill før han rev bort fra oss en generasjon av fremtidens moderate og liberale politikere.
Jeg innrømmer at jeg fikk dårlig samvittighet da debattene stormet som verst om “Qu’ils mangent de la beurre” – La dem spise smør. Jeg hadde vondt i magen. Vondt av å se landsmenn brennende engasjert i en slik sak når vi har så mye annet som er viktigere å få orden på.
Heldigvis gikk ikke internasjonal media i dybden om andre saker som ligger under teppet. Per Fugelli traff spigeren på hodet 21. november da han skrev i Stavanger Aftenblad:
“Vi har gull nok, olje nok, velferdsordninger nok, blå resept nok, men nestekjærlighet er den største kapital et land kan ha. Jeg vet ikke hvor stor denne kapitalen er i Norge nå, for den føres ikke opp i bruttonasjonalproduktet.”
Selvfølgelig da Fugelli skrev dette, hadde vi også smør nok. I de smørefrie dagene var den 11. desember mest ironisk: Jessica Kiil, en kongolesisk nordmann ble slått ned utenfor det samme stedet hvor fredselskende masser tidligere hadde hevet en ”Qu’ils boivent du champagne” for fred og menneskerettigheter i Afrika og til de tre kvinnelige vinnerne av Nobel fredspris.
Skjult virkelighet
Utenfor i gatene, i et område fullt av politi, etter at de kongelige og eliten forhåpentligvis hadde dratt, fikk ikke Kiil den samme feiringen og ønsketenkningen om hennes bakgrunn og fred. I stedet traff hun to alminnelige norske utgaver av Antionette og Louis. Selvfølgelig er vår strafferett giljotinfri og gode nyheter for de voldelige – i tilfelle de blir tatt i Oslo hvor sikkerhetskameraene ikke virker skikkelig. Men kan også disse angriperne hatt vrangforestillinger, noe smittende som har gått rundt i det siste. Eller kanskje det var noe feil i smøret? Den mørke realiteten viste seg i beklagelsen fra innsatslederen Engeseth i Oslo Politidistrikt:
– Beklageligvis var det Jessica som opplevde dette denne gangen. Men det har skjedd før, og det vil skje igjen. Vi klarer dessverre ikke å være på ethvert sted til enhver tid.
Jeg tviler på om det er smør som bekymrer Kiil mest, men for en nasjon som er vant med å se seg selv på toppen av listene, kunne det ikke blitt verre enn da vi ble gjort til latter. Noe Svein Egil Omdal gjorde oss oppmerksom i Stavanger Aftenblad den 17. desember:
“Så kom smørkrisen. Nå ler de av oss i Danmark, i USA og Kina, i Sverige og England, Bulgaria og Australia – antakelig i mange nok land til at de kunne stemt Palestina inn i FN.”
Ille nok, men vil vi heller at verden begynner å stille spørsmål om andre saker fra Norge? Som for eksempel om rasistisk vold, menneskerettsbrudd tilknyttet tvangsretur av asylsøkere (inkludert barn), familier som rives fra hverandre, en kommune som sponset smugling av barn og korrupsjon? Problemet forklares videre av Omdal at vi i Norge liker å løfte opp vårt ufortjente rykte i verden, samt kneble opposisjonen som viser til dobbelmoralen og de mørke sidene i samfunnet vårt.
Omdals forklaring om hvorfor smørkrisen klarte å nå slike høyder i media takket være “vår egalitære pressestruktur, der alle klasser leser de samme avisene” gir liten lettelse, samtidig som det viser at det skrives og leses mest om det “folk flest” bryr seg om.
Grunnløs optimisme
Da rosetoget begynte å gå ut av stim allerede under voldtektsdebatten, var det nok tegn på at den kjærligheten vi skulle vise ikke er evigvarende. Dagens engasjement og åpenheten om våre svakheter ser ut til å bli påsmurt tynnere en smøret selv.
Når økende egoisme og materielle besettelse bryter ned moralske og etiske verdier, blir vi mer oppmerksom på hva neste generasjon sier og gjør. Med en grunnløs, sjelesøkende optimisme håper vi at de som kommer etter oss skal være klokere, mer tolerante, åpne og sjenerøse. Dette naive nyttårsforsett ser selvfølgelig bort fra den sterkt berusede ungdommen som slåss på byen.
Ungdommen på Stovner representerer kanskje et slikt håp. En av dem, 19 år gamle Rasmus Olstad Semmerud skrev i Dagsavisen den 14. desember og protesterte mot egoismen og de negative holdningene som tar over landet raskere enn imaginære innvandrere med jihadiske intensjoner:
“Vi har jo, dessverre, blitt et bortskjemt, bedrevitende og gjerrig folk som tenker altfor mye på oss selv.”
Flerkulturell bekymring
Semmeruds ærlige uttalelse fremhever at manglende multikulturell politikk skaper akkurat de samme problemene som bekymrer vår håpefulle, nye ”flerkulturelle” generasjon.
Uansett bakgrunn, religion eller tradisjon er det naturlig at vi reflekterer over året som gikk. I motsetning til hva Stoltenberg forsikret oss etter 22. juli om at Norge ikke skulle forandre seg, ønsker jeg forandring. De som ikke lenger er med oss, døde for et bedre Norge. Om vi aldri skal glemme dem, må vi vise dette i handling. Inntil Utøyas drømmer blir oppflyt på den måten, skal det alltid være noen som gråter i evighet.
Skal de gråtende være de som mistet sin elskede den 22. juli, Kiil eller andre som opplevde vold? Eller de beskyttelsestrengende, sultende asylsøkerne – statsløs eller ikke, voksne eller mindreårige, mann eller kvinne som tvangreturneres til en usikker fremtid? Eller skal det være ofrene av vårt familieinnvandringsregelverk som må feire julen uten sin kjære eller barn?
Artikkelen er tidligere publisert i Stavanger Aftenbladet (4. januar).
