Foto: grenseloskjaerlighet.com
- Inkluderende Sverige - 04.12.2012
- Lær av historien! - 27.11.2012
- Norge: et grunnstøtt Kon-Tiki - 21.11.2012
Norske borgere bidrar i økende grad til landets internasjonalisering gjennom å forelske seg på tvers av grensene. Men Norge har ikke vært kjent for å ha et åpent og tolerant familieinnvandringsregelverk. I 2010 vedtok Stortinget en enda strengere ny Utlendingslov. De nye reglene introduserte blant annet et minstekrav til inntekt som virker både bakover og fremover i tid. Det stilles ikke bare krav om en samlet inntekt tilsvarende lønnstrinn 8 i Statens lønnsregulativ, 225.400 per år, men også en tilsvarende registrert inntekt på fjorårets ligningsattest. Dette er åtte lønnstrinn høyere enn for tre år tilbake. Innstramningene ble kort forklart av politikerne at strengere regler skulle forhindre tvangsekteskap samt beskytte velferdsstaten.
Paradoks
Dette resulterte naturlig nok i en økning på antall avslag i familieinnvandring saker fra rundt 20 til 30 prosent uten at vi har noen sikre tall og statistikk for et stupende antall tvangsekteskap. Heller ikke har vi tall for hvor bedre beskyttet velferdsstaten har blitt ved å ekskludere flere nordmenn og deres familier. Det eneste som dessverre har blitt redusert er relevansen av norsk innvandringslov i den europeiske konteksten.
Endringene har skapt et paradoks: nordmenn som flykter fra Norge. Gruppen ”Kjærlighetsflyktning” består av nordmenn som velger å flytte til Sverige eller andre EØS land med sin ektefelle. Ved å bo i et annet EØS-land, for en periode, opparbeider de seg rettigheter i henhold til EØS-reglene, hvilket igjen gjør det mulig for dem å returnere til Norge. Dette er lovlig, har veldig klare fordeler og illustrerer ikke noe annet enn at det norske regelverket har blitt ukompatibelt med europeiske realiteter. Plutselig har Europa blitt mer tolerante enn Norge.
Bak fasaden om det åpne, tolerante, flerkulturelle Norge står egentlig en skeptisk majoritet.
Ikke tilfeldig
Til tross for at innvilgelser av familiegjenforening ble halvert fra 2009 til 2010, er det fortsatt familiegjenforeningsaker som dominerer UDIs behandlingskø. Familiesaker er nå flere enn asylsaker, med rundt 6000 saker per 1. Januar 2012. Dette utgjør nesten tredje del av innvandringssaker, når man ekskluderer 10 000 statsborgerskap sakene som også ligger i køen. Det er ikke tilfeldig at innstramningene er rettet mot den største gruppen. Der eksisterer bevisste innvandringshindre med unnskyldning at de forsvarer Norge og nordmenn, til tross for nordmenns rett og frihet til å velge sine egne ektefeller.
Bedre i andre land
EØS- reglene gir ”Kjærlighetsflyktingene” en bedre beskyttelse og muligheter til nordmenn enn norsk lov. I et 8- siders oppslag i Ny Tid den 17. februar rapporteres det om hvordan Norges regelverk forårsaket flere nordmenn til å flytte til England eller Sverige. Ifølge EØS- reglene stilles det krav at man ikke skal bli en byrde og ved å holde et EØS-oppholdskort skal ventetiden for saksbehandling i Norge være mye kortere ved eventuell retur. Ektefellen får ved denne ordningen opphold i Norge for fem år og unngår årlig fornyelser de første 3 årene. De slipper også å måtte betale kr 5000 for å gå gjennom den norske prosessen, som oppleves nervepirrende, hvis ikke nedbrytende både på jobbkarrieren og familie forholdet.
Ulogisk regelverk
Misforstå meg ikke, jeg sier ikke at regelverket kjører en åpenbart diskriminerende og rasistisk innvandringspolitikk. Den er ikke åpenbar. Heller kanskje ikke ment å være slik, selv om sluttresultatet er det. Dersom det ikke skal brukes andre innvandrermyter som forklaring for et ulogisk regelverk, skal det brukes tvangsekteskap isteden. Dersom alle sikkerhetstiltak til vår festning Norge feiler, skal ikke-europeiske ektefeller stoppes av ”inntektskravet” som er satt etter oljenasjonens høye standarder. Siden formue ikke lenger kan kompensere for manglende inntekt, blir det enda vanskeligere for mange nordmenn som har funnet kjærligheten under utenlandsopphold å få komme hjem. Deres samliv er fra dag én dømt til å utfordres til det ytterste av norske politikeres ”beskyttende” innvandringspolitikk.
Norsk skepsis
Hvorfor er dette så viktig blant norske politikere? Fordi bak fasaden om det åpne, tolerante, flerkulturelle Norge står egentlig en majoritet som er skeptisk til alt som kommer fra utlandet – bortsett fra oljeinntekter. Derfor må regelverket vedlikeholde nasjonen så «norsk» som mulig. Statistikk fra UDI viser at den største innvandrergruppen som får opphold i Norge slett ikke kommer fra asylmottak eller land hvor Norge har bidratt med bomber og sendt soldater til, men derimot som ektefellene til Kari og Ola Nordmann. Dermed har politikerne innsett at den største trusselen mot det monokulturelle Norge i dag kommer fra våre egne borgere som i økende grad bidrar til landets internasjonalisering gjennom å forelske seg på tvers av grensene.
En annen versjon av teksten er tidligere trykket i Stavanger Aftenblad.
