Foto: Mark Roy
- En flerkulturell miljøpolitiker - 31.01.2013
- Ser lyst på den flerkulturelle fremtiden - 08.01.2013
- Ny, “vitenskapelig” Koran-oversettelse - 05.01.2013
I årsrapporten til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet for 2009 går det fram at ordene islam/muslimer fikk dobbelt så mange treff som ordet innvandring, og bortimot like mange treff som statsminister Jens Stoltenberg. Det er et overfokus på religion vi ikke trenger.
Hva er integrering?
Av samme rapport går det fram at gode norskkunnskaper oppgis av flest i den norske befolkningen (82 prosent) som viktig for å være godt integrert. Det sammenfaller godt med målsettingene i norsk integreringspolitikk. Medias dekning derimot er i utakt med både folks og myndigheters forståelse av hva som er viktig å fokusere på. Mens islam/muslimer var tema i 77.000 saker i 2009, var det til sammenlikning kun 2225 oppslag om norskopplæring for innvandrere. Det betyr at norske avislesere, radiolyttere og tv-tittere ble i 2009 utsatt for 35 ganger så mange medieoppslag om islam som de fikk om norskopplæring for innvandrere. Med andre ord har media et forbedringspotensial som kan være sunt for samfunnsutviklingen.
Vi har her å gjøre med journalister som velger å selge sin integritet til en billig penge.
En ny integreringsmelding ble nylig lagt fram, men myndighetene har ikke satt i gang et eneste tiltak for å motvirke nettopp denne overforkuseringen.
Media selger seg
Media, som tituleres den fjerde statsmakt, spiller en udiskutabel rolle i folks meningsdannelse. Makt tar seg best ut med en bevissthet om ansvar. Når enkelte medier velger å hausse opp mikroskopiske grupper med astronomiske overskrifter, som om de er representative for en større gruppe i samfunnet, er det sterkt misvisende. Å gjøre noe slikt bare fordi en har ramlet over et case, en kilde som er villig til å framstå med noe oppgulp, er en forkastelig arbeidsmetode. Dette er verken snakk om informasjonsformidling eller god journalistikk. Dette er mediehor. Vi har her å gjøre med journalister som velger å selge sin integritet til en billig penge fordi det gir status og penger i kassa. Kanskje kan de til og med smykke seg med en pris for sin ”modige” journalistikk, hvem vet. Denne ”handelen” har ofte sin bakgrunn i karrierejag og billigkjøpt prestisje i håp om å skape sensasjonelle overskrifter som gir klikk på nett og klapp på skulderen.
Nyanse-filter og miljøkjennskap
Det er dessverre for lettvint for en journalist å bortforklare kyniske framgangsmetoder og det obligatoriske konfliktfokuset i saker som angår innvandrerbefolkningen som ”journalistikkens vesen”, og at de ikke skriver annerledes om én gruppe enn en annen. Denne typen forklaringer holder ikke mål. For det vi glemmer, er at når nordmenn leser Valla-saken, faller det dem aldri inn å tenke at alle arbeidsgivere undertrykker sine ansatte. De kjenner arbeidslivet såpass godt at de vet at virkeligheten er mer nyansert.
Dette ”nyanse-filteret” kobles ofte ut, både hos leser og journalist, når det kommer til innvandrerbefolkningen. Det skjer en etnifisering av saksdekningen som ikke ville ha funnet sted dersom saken gjaldt en etnisk norsk. Det kom klart fram i dekningen av Faiza-saken, hvor en norsk-pakistansk kvinne ble kidnappet og drept i 2010. Journalistikken ble raskt kjørt inn i et etnisk spor, og konspirasjonene satt løst om at den drepte selv hadde arrangert ”forsvinningen” for å slippe unna tvangsekteskap. De av oss som kjenner miljøet ble skrekkslagne vitner til en forvrengt framstilling av saken. Vi så hvordan flere fordommer ble kokt sammen og fikk fritt leide fra journalistenes hoder og ut i de tusen hjem. Til sammenlikning så vi ikke slike tendenser i dekningen av Sigrid-saken.
Fra bagatell til helvete
Mediedekningen ser dessverre ikke ut til å gå integreringens vei, tvert imot knives enkelte medier om de mest blodsprutende overskriftene i en naiv koste hva det koste vil-stil. Religiøse minoriteter og andre nordmenn må stadig bære mer av byrden for å bearbeide misforståelser og få til et velfungerende flerkulturelt samfunn. Den prisverdige innsats som finner sted der ute i skolegården, i omsorgssektoren og i de mange nabolagene, overlates, i beste fall, til ”lokalavisa”. Det kan virke som en bagatell i dag, men på sikt kan det kanskje vise seg å føre til en uopprettelig negativ utvikling.
Kan Islam-skrekk kureres?
Ofte får muslimer i arbeidslivet høre fra sine etnisk norske kollegaer at ”jøss, men du er jo ikke sånn”. Med ”sånn” sikter de til bildene som er skapt gjennom den massive problemfokuseringen de er vant til gjennom medias svartmaling av muslimer. Denne aha-opplevelse er positiv, men hva med alle de som tilfeldigvis ikke har en muslim i sin nære omgangskrets? Mange nordmenns møte med det flerkulturelle Norge skjer i dag kun gjennom media. Det er derfor desto viktigere at media, i tillegg til å telle salgstall, viser moderasjon, modenhet og samfunnsansvar. Det innebærer å avkrefte inngrodde myter og fordommer, og ikke bare ta grumset til nye høyder fordi det selger best.
