Foto: Geir Halvorsen
Jeg som alle andre har selvfølgelig sett den økende tendensen til at sigøynere, eller rom-folk, tigger på gaten, og om jeg har forstått avisene riktig skjer det ikke bare i Oslo, men i flere byer. Noen enorm økning kan det allikevel neppe være snakk om. Jeg ferdes daglig rundt i Oslos gater og synes i grunnen at antall tiggere, det være seg norske narkomane eller rumenske sigøynere, ser ganske stabilt ut. Særlig plagsomme er de ikke heller, der de stort sett sitter stille inntil husveggen med et pappkrus foran seg.
Gir heller til narkomane
Jeg havnet i en diskusjon en gang hvor min motdebattant hardnakket fastholdt at han heller ville gi penger til norske narkomane enn til sigøynere. Han ville altså heller gi penger til det som med stor sannsynlighet ville føre til kjøp av narkotika og dermed en kriminell handling enn å gi penger til det som med stor sannsynlighet vil gå til mat, reparasjon av hus, medisiner osv. Det er et tankekors.
Fornuftige tiggere
Påstander om at det står sterke bakmenn bak utenlandske tiggere, er ikke dokumentert og virker ikke sannsynlig. Hvor mye penger tror vi egentlig at det kan være i tigging? Organisasjoner og forskere på området bekrefter at dette i all hovedsak dreier seg om svært fattige mennesker som reiser til Norge (og andre land) fordi de ikke har annen mulighet til livets opphold. Er det noen på ramme alvor som tror at noen velger å sitte på gaten i all slags vær for å tigge om penger hvis de hadde hatt andre muligheter? At de fordeler områder av byen mellom seg og at de organiserer reisen frem og tilbake, synes jeg virker mer fornuftig enn skurkaktig.
Hvor mye penger tror vi egentlig at det kan være i tigging?
Smuler fra de rikes bord
Etter at Europas grenser åpnet seg, ser vi kontinentets fattigdom i våre egne gater. Det er ikke noe vakkert syn. Men å forby fattige mennesker å be om hjelp i form av tigging er ingen løsning. Norge er et av verdens rikeste land og tiggerne i våre gater spiser bokstavelig talt smuler fra de rikes bord. At det er uverdig og ubehagelig, er jeg enig i – men å forby det er svært misforstått.
Dilemma
Jeg har i flere år bodd i storbyer i Asia og opplevde tigging nesten daglig. Det er ingen behagelig opplevelse å komme ut av et supermarked fullastet med bæreposer med mat, mens en gammel kone stopper deg og ber om en slant penger – som jeg selvfølgelig har råd til å gi. Hvilket valg har hun som tigger? Det vet jeg egentlig ikke, men jeg vet hvilket valg jeg har – jeg kan gi litt av min overflod, eller jeg kan gå forbi. Gjerne godt hjulpet av de mange vaktene som kom løpende til når de så at Sir ble forstyrret på sin vei til bilen…
Av og til tror jeg at vi lever så avsondret i vår lille rike verden at vi tror at alle som er fattige – lut fattige – er kriminelle eller i hvert fall offer for kriminalitet. Sannheten er at det er ikke fattigdommen som er eksotisk, det er vår rikdom som er spesiell.
At vi har makt til å nekte tiggerne å be om hjelp, er jeg ikke i tvil om. Men hva har vi da igjen av vår ære?
