Foto: Mustafa Öztürk
- Er «islamsk» bistand noe annet enn «norsk» bistand? - 15.06.2012
I skyggen av de store norske bistandsorganisasjonene finnes en underskog av norske diasporaorganisasjoner, deriblant muslimske bistandsorganisasjoner. Disse organisasjonene bidrar med betydelige beløp til å fremme utvikling rundt om i verden. En rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor (2010) viser at personer med ikke-vestlig bakgrunn er mindre aktive i det frivillige Norge, sammenlignet med resten av befolkningen. Vi vet samtidig at minoritetsbefolkningen i Norge overfører betydelige summer til landet de opprinnelig kom fra og slektninger der. Men utover dette har vi svært begrenset kunnskap om denne delen av Bistands-Norge. Hvorfor velger unge, norske muslimer å engasjere seg eller gi penger til disse organisasjonene?
En dyd å gi
Akkurat som for andre nordmenn er motivasjonen for å bidra kompleks. I islam regnes det som en dyd å gi til de trengende. Ved siden av denne generelle anbefalingen påbyr religionen å gi zakat (almissen), en fast sats av inntekten som skal gå til verdig trengende. Er det de religiøse påbudene som motiverer unge norske muslimer til å gi til bistandsorganisasjoner? Eller er det et ønske om å hjelpe trengende mennesker i eget opprinnelsesland? Foretrekker de å donere til muslimske organisasjoner? Og hva med vestlige bistandsidealer? Jeg har undersøkt dette temaet nærmere i min masteroppgave ved Universitetet i Oslo.
Trenger ikke være muslim
«Så lenge personen er trengende, uansett bakgrunn, rase, hva som helst, det spiller jo ikke noen rolle. Det er min tankegang, da. Du trenger ikke være muslim, det er et menneske, da gir du». Dette sitatet er hentet fra en samtale jeg hadde med en ung student. Dette sitatet er typisk for holdninger til bistand og global fattigdom blant de 15 muslimske ungdommene jeg har intervjuet i min masteroppgave.
De store aktørene i norsk bistand utnytter potensialet i altfor liten grad.
Mye av motivasjonen deres handlet om at de opplevde å leve i frihet og overflod og at de derfor hadde et ansvar for å hjelpe de fattige – de rikes ansvar og de fattiges rett i tråd med islam, men også gjenkjennelig fra stortingsmeldinger om utviklingssamarbeid og nettsidene til norske bistandsorganisasjoner. Ungdommene mente også at en bør gi dit nøden er størst, uansett hvem de trengende er og hvor de befinner seg. Det var heller ikke slik at de hadde noe mot å donere til organisasjoner som Leger uten grenser eller Redd Barna. For disse ungdommene er medmenneskelighet på ingen måte bare forbeholdt andre muslimer. I stedet fremhever de at medmenneskelighet er et islamsk ideal, og en universell verdi som alle mennesker og religioner kan enes om. Videre mente de at en bør skille mellom religiøs forkynnelse og bistand, selv om en organisasjon gjerne kan ha religiøse verdier.
En slik forståelse ligger også til grunn for de norske misjonsorganisasjonenes bistandsarbeid. Som disse eksemplene viser, er religiøst verdensbilde og et engasjement inspirert av islam på ingen måte et hinder for å passe inn i norsk bistandssektor.
Uutnyttet potensial
Min studie viser at selv om utgangspunktet er forskjellig – enten du er kapitalist, sosialist, muslim eller ateist, bunner som regel engasjementet i de samme grunnleggende verdiene om medmenneskelighet og solidaritet med de svakeste i samfunnet. Det bør kanskje ikke overraske noen, men det tyder på at det er større rom for samarbeid mellom de etablerte bistandsorganisasjonene og (religiøse) diasporaorganisasjoner enn det som er tilfellet i dag. Økt mangfold i kulturell, språklig og religiøs kompetanse bør være og er et mål for bistandssektoren. Mitt inntrykk er at de store aktørene i norsk bistand ikke er negative til samarbeid med diasporaorganisasjoner og rekruttering av minoriteter, men at potensialet som ligger der likevel i altfor liten grad blir utnyttet.
Det er ikke et mål i seg selv at alle som vil engasjere seg skal inn i de store, etablerte bistandsorganisasjonene. Et mangfold av ulike organisasjoner er bra, og vil kunne utfordre måten det tenkes på i sektoren. Men ideologier og tolkningsrammer blir fort tatt for gitt uansett hvor du jobber, det kan derfor være fruktbart å kommunisere på tvers av dem som arbeidskolleger. Et styrket samarbeid mellom organisasjoner og kompetanseheving hos de mindre diasporaorganisasjonene kan forhåpentlig bane vei for en forbedret rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn inn i de store bistandsorganisasjonene.
Ingen gratisbillett
Felles språk, nasjonalitet, etnisitet og religiøs tilhørighet kan være nyttig i utviklingssamarbeid – men det vil alltid være reelle og opplevde forskjeller mellom giver og mottaker av bistanden. Å være muslim, å være norsk-somalier eller å snakke arabisk er med andre ord ingen gratisbillett til innsikt i fattiges livssituasjon – men likevel nyttig i kombinasjon med utdanning, arbeidserfaring og engasjement. Norske unge med innvandrerbakgrunn og et religiøst engasjement innehar en særegen kompetanse som kan være svært nyttig. Dette er snakk om ikke å gå glipp av ressurssterke mennesker som uansett kommer til å gjøre seg bemerket der de slipper til. Er du sikker på at «din» organisasjon har råd til å gå glipp av dem?
