Foto: Bergensavisen/ ELIAS DAHLEN
- Slipp de lengeventende asylbarna inn i varmen! - 09.11.2012
- Haster med å ta til fornuften! - 05.05.2012
- Debatt: Hijab – en del av det flerkulturelle Norge? - 18.02.2009
Fakta om meg: Jeg har fulgt norsk asylpolitikk på nært hold siden NOAS ble stiftet i 1984. Var frivillig i NOAS i lokallaget her vest og i landsstyret med Annette Thommessen helt til hennes alt for tidlige død i 1994. Var mottaksleder ved Vestlandsheimen Statlige mottak i 5 år til 2003 og fikk innblikk i livet til asylsøkere i mottak. Vi hadde rundt 300 beboere, derav ca. 100 barn og 20 enslige mindreårige.
I 2003 fikk jeg gleden å være en av rådgiverne for gruppen SoHo (Se oss, Hør oss). SoHo ble startet i november 2003 etter initiativ fra åtte ungdommer fra Vestlandsheimen Asylmottak i Bergen. De var selv på det tidspunktet lengeventende asylsøkerbarn, noen av dem med over fem års ventetid i mottak. Resultatet av arbeidet var at flere organisasjoner (deriblant Redd Barna og Norsk Folkehjelp) engasjerte seg i kampsaken deres, og de fikk også støtte fra Barneombudet og politikere spesielt fra SV, Senterpartiet og Venstre. Hovedmålet var å sette fokus på situasjonen for de lengeventende asylsøkerbarna.
SoHo’s krav var at alle barnefamilier med en ventetid på tre år eller mer skulle få asylsaken sin opp til ny vurdering. Dette kravet fikk først gjennomslag i kommunalkomitéen, og deretter av et enstemmig storting våren 2004. Det førte til at en midlertidig forskrift ble utarbeidet av departementet. Resultatet ble at 234 barn og deres familier ble omfattet av denne nye forskrift til Utlendingsloven.
Det verste er at klager på UNE-vedtak behandles av samme saksbehandler, eller samme nemndleder som i utgangspunktet behandlet første klage.
Tilbakevendende problem
Forskriften omfattet bare disse barna – et engangsvedtak. Det var nemlig en forutsetning at man ikke kom opp i en lignende situasjon igjen. Det viste seg imidlertid at bare etter ett år var antallet barn med mer enn tre års ventetid like høyt. Men barnekonvensjonen gjelder for alle barn og er en del av norsk lovgivning. Utlendingsnemnda ble derfor i 2007 pålagt å behandle på nytt alle saker til familier med barn som har lang botid i Norge. Hjalp det?
Nei, i dag er vi i samme fortvilte situasjon. Det dreier seg nå om rundt 450 barn. Stortinget har nå mulighet til å rydde opp i dette en gang for alle. Barna er uskyldige ofre for foreldres valg, Regjeringens brutale innstramminger og UNEs ufattelige måte å behandle saker på ved å legge større vekt på innvandringspolitikk enn hensynet til barnas beste, som er nedfelt i Barnekonvensjonen.
Dårlig praksis
Jeg var selv nemndmedlem i år år. Bare et svært lite antall saker ble behandlet av oss i full nemnd. Det store flertallet avgjøres enten av saksbehandler, eller av nemndleder alene. Det verste er at klager på UNE-vedtak behandles av samme saksbehandler, eller samme nemndleder som i utgangspunktet behandlet første klage. Kan vi være bekjent av dette?
Jeg kjenner personlig flere av de enslige mindreårige asylsøkerne som bodde ved Salhus mottak og som ble satt i regjeringens kjøleskap i påvente av den store 18-årsdagen da de kunne tvangssendes ut. Jeg har sett hva det har gjort med dem, hvordan ventetiden har brutt dem ned som mennesker. Jeg tror den rød-grønne regjering kan bli husket som den regjering som gjorde seg ansvarlig for noe av det verste, mest brutale kollektive overgrep mot barn på norsk jord.
Sjanse til fornyelse
20. november skal Stortingsmeldingen om barn på flukt behandles av Stortinget. Dere har fremdeles en mulighet til å redde stumpene av troverdighet når det gjelder medmenneskelighet.
Under SoHo-saken i 2004 var Erna Solberg Kommunalminister. Flere lokale politikere også fra Høyre engasjerte seg i kampen for asylbarna. Ernas svar til dem var følgende: «Jeg kan forstå man blir sjarmert av asylbarna, men de skal UT!!»
For oss som kjempet for en human asylpolitikk var gleden og forventningene store med den rød-grønne regjering. Gleden var kortvarig. Iveren etter å tekkes alle Frps støttespillere gjør visst noen blind. Nå må Stortinget foreta en snuoperasjon. Vi har tradisjoner å ta vare på her i landet. Etter 22. juli var vi stolte av hvordan tragedien ble taklet av de ansvarlige. La det ikke bare bli et blaff av medmenneskelig varme. La også asylbarna bli hørt og sett. 20. november forventer vi at dere ordner opp i dette – en gang for alle.
