Foto: Geir Friestad/http://www.flickr.com/photos/geirf/7840870480/
- Inkluderende Sverige - 04.12.2012
- Lær av historien! - 27.11.2012
- Norge: et grunnstøtt Kon-Tiki - 21.11.2012
På en liste over verdens mest inspirerende personer hadde Norge bidratt sterk med banebrytende oppdagere, vitenskapsmenn, diplomater og modige forskere. Amundsen, Nansen og Heyerdahl er noen av dem som minner oss om mot og ambisjoner i en stadig mindre verden. I dag møter vi annerledes utfordringer og mål. Dessverre er det mindre sannsynlig at vi skal sitere nye nordmenn fra det 21. århundret.
I denne globale alder av innovasjon og innvandring kunne Erik Hansen, landssjef i Norge og Skottland for Progressive Global Energy nylig rapportere om rasistiske og diskriminerende holdninger (Dagens Næringsliv 9. november). Hansen siterte tilbakemeldinger som «god kandidat, men feil farge», eller som «vi vil ha cowboyer, ikke indianere». Dette kom i kjølvannet av Global Mobility Forum som ble holdt i Oslo 18. oktober. Der var både industri, byråkrati og andre næringslivstopper samlet for å diskutere hvordan Norge kan bli en mer konkurannsedyktig nasjon ved å hanke inn globale talenter.
Modig og tolerant forbilde
Et land med grunnleggende holdningsproblemer kan ikke være en seriøs deltaker i den globale jakten på talent.
Når vi snakker om mot, ambisjoner og mål hadde en forventet at arven til Heyerdahl førte til et storsinnet, modig og tolerant Norge, som verdensleder i forskning og innovasjon. Men et Norge som Hansen beskrev fortjener ikke den tittelen. Et land med grunnleggende holdningsproblemer kan heller ikke være en seriøs deltaker i den globale jakten på talent. Den æren skal gå til multikulturelle land som har investert i utenlandske talent via måltilpasset arbeidsinnnvandring igjennom flere ti år.
Ved å innvilge permanente oppholdstillatelser (og eventuelle statsborgerskap) basert på utdanning og arbeidserfaring har disse landene oppnådd økonomisk vekst og stabilitet over flere ti år. For eksempel, mellom 2010 og 2013 har Australia planlagt å innvilge ca 123.000 oppholdstilattelser per år til faglærte/utdannete. Dette tilsvarer 68 prosent av den totale innvandringen over de tre årene. Tall fra Canada er like imponerende. I 2010 fikk ca 169.000 opphold i Canada basert på utdanning og fag – 66 prosent av den totale innvandringen. I 2011 var tallene rundt 156.000 – 62 prosent av den totale innvandringen. Disse innvilgelsene er forøvrig permanente og gir rett til opphold og arbeid til familiemedlemmer og tilgang til velferd og helsesystemet. I tillegg har de rett på statsborgerskap etter noen få år – og det uten at de nye landsmennene må gi avkall på sitt opprinnelig statsborgerskap.
Norge i bakleksa
På vår lille Kon-tiki-flåte var arbeidsinnvandringen utenfor EØS fra 2008 til 2012 gjennomsnitt 4,4 prosent av den totale innvandringen per år. Når vi inkluderer arbeidsinnvandringen fra EØS borgere blir ikke andelen høyere enn 49 prosent per år av total innvandringen de siste fire årene. Men å inkludere EØS-arbeidere i en slik diskusjon om kunnskapsinnvandring er misvisende. EØS-borgere har tross alt rett til å bo og jobbe i Norge. For de fleste EØS-borgere består migrasjon kun av en enkel registreringsprosess og langt fra en grundig planlagt, søknadsbasert strategi.
Arbeidsinnvandrere fra tredjeland (utenfor EØS) er veldig underrepresentert i Norge. Uansett hvor de kvalifiserte kommer fra, ser vi ikke en tilsvarende rekruteringsordning fra norsk innvandringsregelverk. De få visumkategoriene som nevnes for blant annet faglærte; kokker, forskere eller sjøfolk, er ikke nok til å gjøre vårt firkantede regelverk konkuransedyktig. Canadas omfattende «arbeidsinnvandring, investor eller talentvisumprogram» eller Australias kompliserte «utdannet/faglærte innvandringsprogram» ser vi derimot ligge flere tiår foran oss.
Monokulturelt
Manglende juridiske rammer i det norske innvandringsregelverk er en av bekymringene. Det er tydelig at vi også har en lang vei å gå når det gjelder holdninger og mentalitet. Dessverre komplimenterer de hverandre. Vår nasjonstat, som så mange andre i Europa, er bygget på monokulturell identitet – ikke en nasjon som tenker stort som havet, eller opptrer kreativt som de gamle polynesiske sjømenn eller viser Heyerdahls mot. Her har vi en stat hvor minoritetene ikke kan være borgere med mindre de sier opp sitt opprinnelige borgerskapet. Tror vi virkelig da at verdens beste skal frivillig foretrekke oss over andre?
Norske ambisjoner som en kunnskap- og innovasjonsnasjon er foreløpig ikke mer enn en ønsketenkning. Fordi samtidig som Norge leker «cowboy og indianer», krysser verden over hav til nye kontinenter. At strømmen uansett skal føre flåten vår til riktig sted, er en norsk-naiv ønskedrøm. Det er tydelig at vi utsetter oss for mer ønsketenkning enn Heyerdahl selv gjorde i 1947. Den storsinnete visionæren i det norske innvandringsregelverket eksisterer ikke. Vi ser heller ikke lederskap i det private næringslivet som ikke kan gjøre noe bedre enn hva Hansen raporterer. Det er heller ikke realistisk å håpe på modige og sterke politiske ledere som fremmer et strengt regulert, men liberalt arbeindsinnvandrings system. I allefall ikke så lenge Norge er et moderat, fremmedfiendtlig land.
Bygger murer
Når Heyerdal satte sin lit til strømmen i Stillehavet, gikk han mot alle odds og alle konvensjonelle tankeganger. Det er ingen tvil at han var en visionær, en mann forut sin tid, en mann som ikke var redd for å stå opp mot majoriteten og som våget å gjør det modigste. Men han kjente til strømmene og kalkulerte dem.
I 2012 renner den globale arbeidskraftstrømmen annerledes enn Norge forestiller seg. Vår Kon-Tiki driver uten visjon og ligger 30 år tilbake i tid. Om Heyerdahl kunne se dette, hadde han sikkert vært overrasket over at både som stat og som folk, ser vi de globale strømningene drive forbi. Ja, Heyerdahl hadde sansynligvis også vært skuffet over å se at hans muligens viktigste visdom og undervisning blir ignorert: at et samfunn forsterkes ved å tilpasse seg forandring og at vi bør våge å være modige nok til å oppdage, å oppfinne og å fornye oss selv. Nasjoner, mektigere enn hva Norge noen gang kan bli, har forsvunnet ut i historiens strømninger nettopp fordi de var altfor opptatt med å bygge murer rundt seg, for å holde “verdens beste land” for seg selv.
I mellomtiden sov godt Norge. De oljedyppede tauene som binder sammen flåten holder enda en stund. Men om tauene begynner å løsne, ikke bli overrasket over at noen av de “flerkulturelle” da hopper av.
