Ekstreme Europa

Det tror i det minste forsker Anders Ravik Jupskås som nylig skrev boka med tittelen som denne lederens overskrift er stjålet fra. Jupskås leder oss med kyndig hånd gjennom et kronglete landskap av populisme, radikalisme og ekstremisme i sin viktige og meget klargjørende bok.

Jupskås er en type forsker som alltid strever etter klarhet og som tydeligvis elsker å formidle. Den skriveglade statsviteren er bare 29 år gammel. Det lover dette godt for fremtiden. Det samme kan dessverre ikke sies om temaet han tar for seg. For mye ligger nemlig til rette for fortsatt vekst på ytre høyre. Heldigvis er de virkelig ekstreme gruppene fremdeles små, men på den annen side har høyrepopulistiske og høyreradikale partier nå etablert seg i flere land i Europa. 

Demokratisk

Europeiske holdningsundersøkelser viser at “høyrepopulistiske” holdninger er svært utbredt.

Man skal likevel passe seg for alarmisme. Europeiske holdningsundersøkelser som Ravik trekker fram i sin bok, viser at det man kan kalle “høyrepopulistiske” holdninger, for eksempel skepsis til innvandring og støtte til strengere staffer og patriarkalske løsninger i kjønnsspørsmål, er svært utbredt i alle europeiske land, særlig blant menn med lav utdanning. Det er i et demokratiperspektiv rett og rimelig at denne typen holdninger får sitt partipolitske uttrykk når de er så vanlige.

Hvor mye man enn måtte mislike politikere av typen Geert Wilders, Marine Le Pen eller Jimmie Åkesson, er det altså grunn til å tro at deres partier gjenspeiler betydelige strømninger i europeiske

Kulturell vending

Det betyr imidlertid ikke at det ikke er viktig å ta til motmæle mot de ofte fordomsfulle og splittende utsagn og analyser som kommer fra høyrepopulistene. Det som nemlig også er et viktig poeng hos Jupskås, er at det er først når politikere begynner å snakke om såkalte “kulturelle” spørsmål, altså det som skiller oss hva gjelder språk, religion og verdier, at slike spørsmål blir viktige for velgerne. Det er det som har skjedd de siste 30-40 årene. Den er denne kulturelle vendingen, som samtidig er en vending bort fra økonomiske spørsmål, som har gjort høyrepopulistene til den mest suksessrike nye partifamilien i Europa siden 1970-tallet. Det er på ingen måte uten betydning hva politikerne selv velger å fokusere på. Når velgernes oppmerksomhet styres i en bestemt retning, kan det være store gevinster å hente for populistiske folketalere med karisma spesielt og innvandrings- og islamkritiske partier generelt.

Poenget for vanlige velgere, og for politisk interesserte i særdeleshet, må hele tiden være å holde alle politikere ansvarlige for sine holdninger og handlinger og – når det gjelder mer ekstreme miljøer – å “tvinge” flest mulig aktører inn på den demokratiske arenaen. Det er her politisk debatt hører hjemme, ikke i mistenkeliggjøringens og konspirasjonenes grumsete farvann.