Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Bilder av døde barn, fedre eller mødre som bærer det døde barnet, bilde av sinte, sørgende palestinere eller bilder av ødelagte bygninger og skoler. Dette har preget nyhetsbildet de siste ukene. Disse bildene blir også brukt av Palestina-tilhengere for alt de er verdt. De fleste muslimer og venstresida i politikken som sympatiserer med palestinernes kamp fordømmer Israel sine angrep som forkastelige. De gikk i demonstrasjoner og protesterte mot Israels terror.
Israel har gjennom tiden hatt overlegen militærmakt i forhold til palestinerne. Støtte fra USA og NATO har uten tvil spilt en sentral rolle. Nettopp på grunn av dette er også andre naboland som er muslimske varsomme med å gripe direkte inn i striden. Israel er i stand til å knuse hele Palestina om de ønsker det. De kan bli mer brutale hvis de ønsker, men de gjør ikke det. Israel fremstår likevel som en bøllestat. Palestinere er drevet ut av sine tradisjonelle områder og er blitt en minoritet flere steder. Det er ingen tvil om at palestinere fortjener fred. Men palestinere har valgt militære metoder for å nå politiske mål. Det har svekket deres sak. Og de interne stridighetene styrker heller ikke deres sak.
Israel påstår at de driver med forsvarskrig. Men det finnes ikke forsvars- og angrepskrig. Det finnes bare krig.
Martyrdom som metode
Norge har blitt en krigsnasjon som dekker seg bak fredsspråk og fredspris.
I et forsøk på å holde Israel i sjakk har Hamas avfyrt raketter, ikke bare i det siste, men med jevne mellomrom over lengre tid. Hamas har stor støtte blant sin befolkning, og kvinner som barn deltar i demonstrasjoner som involverer steinkasting. Palestinske barn er blitt skutt i slike situasjoner. Konflikten har vart i mange år. Besteforeldrenes aggresjon får nå utløp gjennom barnebarna. De eldre bidrar til å forsterke og hjernevaske de unge i voldelig retning. En som dør i kampen for sitt land, er martyr. Selv om det er et barn. Når du er martyr, er du blitt ett med Gud. Hele det palestinske folket er gjennomsyret av hat mot jøder. Ghandhi som stod for ikke-vold, argumenterte for «Tapasya», villighet til selvoppofrelse, men han snakket aldri om å påføre smerte eller skade andre.
Vold avler vold, og militære metoder for å oppnå politiske mål har som oftest mislyktes. Etter å ha opplevd krig og uro i Sri Lanka, hvor jeg har min opprinnelse, har jeg kommet fram til aldri å støtte krig eller militære løsninger på politiske problemer uansett hvor mye rett man har på sin side.
Når vi i Norge demonstrerer mot Israels angrep, er vi automatisk med på å støtte Hamas og militære løsninger. Når vi poster bilder av drepte palestinske barn på Facebook og fordømmer Israels terror, støtter vi automatisk Hamas i deres valg av våpen og vold som løsning på den langvarige konflikten. Vi må slutte å kompromisse i fredsspørsmål ved å forsvare ulike former for «rettferdig krig». I krig finnes det alltid to parter. Og begge parter blir tapere.
Nulltoleranse for krig
Norge står ikke for nulltoleranse når det gjelder krig, men støtter krig som løsning. Norge er med i NATO og har støttet og sendt norske soldater til Afghanistan. Norge produserer våpen og eksporterer til land i NATO. Norge har angrepet Serbia, vi har deltatt aktivt i krigshandlinger i Bosnia og deltar i dag i okkupasjonen og borgerkrigen i Afghanistan. Vi har blitt en krigsnasjon som dekker oss bak fredsspråk og fredspris.
Så hva gjør vi hvis et et annet land angriper oss? Her er Gandhis svar: «Let them take possession of your beautiful island, with your many beautiful buildings. You will give all these but neither your souls, nor your minds. If these gentlemen choose to occupy your homes, you will vacate them. If they do not give you free passage out, you will allow yourself, man, woman, and child, to be slaughtered, but you will refuse to owe allegiance to them.»
