Foto: http://www.flickr.com/photos/47018070@N08/4412748105
- Umma – et omstridt begrep - 15.12.2012
I ethvert språk utvikles en del begreper som blir særlig sentrale innenfor det språklig-kulturelle fellesskapet. Den offentlige oppmerksomheten omkring gruppen Profetens Ummah har vekket en interesse for det arabiske ordet umma, som nettopp er et slikt nøkkelbegrep i sin kontekst. Et kjennetegn for begreper av denne typen er at de er mangetydige. De både former diskurser og formes av diskursene, og flere ulike grupper og interesser vil gjerne ta definisjonsmakten over dem og ta hevd på dem. Et begrep vil derfor ikke bare være sentralt i aktørenes prosjekter, men også i analyser av aktører og fenomener. Dette innebærer at analysene fordrer en viss begrepshistorisk bevissthet.
Umma forklares i tidlige arabiske leksikografiske verk rett og slett som «en religion» eller også mer generelt som «et folk med et felles utgangspunkt som de relaterer seg til». Det heter også at «enhver generasjon er en umma» eller at en umma er «en samling av en hvilken som helst type, med en forenende faktor som religion, tidsperiode, geografisk område eller annet».
Umma-begrepet finnes i arabisk språk forut for profeten Muhammad, og det finnes i koranpassasjer som stammer fra tiden før emigrasjonen til Medina år 622, og altså forut for formulering av den såkalte Medina-konstitusjonen. Halvor Tjønn tar altså feil når han i Aftenposten 12. november hevder at det er i sistnevnte «begrepet umma dukker opp for første gang.»
Når Storhaug forsøker å knytte ungdomsorganisasjonen Ung Muslim til gruppen Profetens Ummah, gjennom sinnrikt konstruerte organisatoriske og personlige relasjoner, fremstår det som nokså konspiratorisk.
I Koranen, som utgjør en av flere viktige kilder for senere arabisk begrepsdannelse, opptrer umma i en rekke sammenhenger og med en rekke ulike betydninger og referanser. I 6:38 heter det at alle slags dyr og fugler utgjør hver sin umma. I 16:120 omtales profeten Abraham som en umma i seg selv, her ofte utlagt i betydningen en leder eller et eksempel, mens i 2:128 ber Abraham om at det blant hans etterkommere vil oppstå en umma muslima – et fellesskap som overgir seg til Gud. I 43:23 fremstår umma som et fellesskap med en bestemt tradisjon, uten at det defineres nærmere om denne tradisjonen er forankret religiøst, sosialt eller på annen måte.
I 21:92 omtales en lang rekke profeter, og så, henvendt til leseren: «disse er deres umma, én umma». Her refereres det til et overgripende fellesskap av profeter og troende, også før Muhammad. I senere koranpassasjer, fra tiden etter emigrasjonen til Medina, får vi flere bestemmelser av ordet som kan leses som at umma innebærer det religiøst baserte fellesskapet mellom muslimene som fulgte Muhammad som profet (3:110), eller også en gruppe innenfor dette fellesskapet (3:104). Det ligger likevel alltid en dobbelthet latent i begrepet; det er samtidig en referanse til det overgripende fellesskapet av troende til alle tider og en referanse til det historiske trosfellesskapet rundt Muhammad. I henhold til overleveringer fra Muhammad, snakker profeten også selv om «min umma» eller «Muhammads umma».
Det er altså ikke så enkelt som enkelte hevder, at umma-begrepet første gang dukker opp i Medina-konstitusjonen. Ei heller er det entydig slik at når umma-begrepet i dette politiske styringsdokumentet omfattet Muhammads tilhengere, så besto disse tilhengerne utelukkende av muslimer. Dokumentet var nettopp en avtale mellom de som aksepterte Muhammad både som profet og som politisk autoritet og de som aksepterte ham kun som politisk autoritet. Partene kom delvis fra Mekka og tilhørte hovedsakelig Quraysh-stammen, og delvis fra byen Yathrib, senere Medina, og tilhørte mange ulike stammer.
Dokumentet innledes slik: «Dette er et dokument fra Muhammad, profeten, mellom troende og muslimer fra quraysh og Yathrib, og de som fulgte dem, slo seg sammen med dem og kjempet sammen med dem. Disse utgjør én umma, til forskjell fra andre mennesker.»
Det finnes adskillig mangetydighet i Medina-konstitusjonen ordlyd, noe både teologer og forskere har grunnet over. Hva skiller mellom «troende» og «muslimer»? Er «troende» her en generisk term for alle som bekjenner seg til monoteistisk religion, mens «muslim» brukes eksklusivt for de som anerkjenner Muhammads status som profet? Eller er «troende» her en partikulær term for disse sistnevnte, mens «muslim» må forstås i sin opprinnelige, umarkerte betydning «de som overgir seg» – altså i denne sammenhengen de som har akseptert Muhammad som sin autoritet, men uten at troen nødvendigvis har nådd deres hjerter (jf. Koranen beskrivelse av beduinene 47:14-17)? Noe av tvetydigheten klargjøres senere i dokumentet, hvor det heter at «jødene fra Banu Awf utgjør en umma sammen med de troende. Jødene har sin religion og muslimene har sin religion.» I stedet for, som det ofte hevdes, at trosfellesskap og politisk fellesskap har smeltet sammen i dette styringsdokumentet, blir umma her en betegnelse på en politisk sammenslutning som bygger på en avtale med gjensidig ansvar. Her er ikke umma avgrensende overfor andre religiøst baserte fellesskap, men overfor andre politisk og territorielt baserte fellesskap. Senere, i den klassiske islamske litteraturen, brukes umma både om religiøse grupper og om «etniske» grupper. I dag brukes også umma med flertallsformen umam for nasjonalstat, og det arabiske navnet for FN er dermed al-umam al-muttahida.
Begrepet umma strekker seg over et vidt semantisk felt, og de historiske begrepsdannelsene har utnyttet hele dette semantiske feltet. Innebygd i umma-begrepet slik det brukes i dag finnes alle disse betydningene og hele dette mangfoldet av referanser. Umma brukes i overnasjonal, overgeografisk og overhistorisk forstand, for å knytte de troende sammen i et åndelig fellesskap som ikke er bundet av de rådende politiske forhold. Umma kan i en slik forståelse bestå i et meningsfellesskap som tidvis overlapper med ulike former løst organiserte nettverk, uten å nødvendigvis identifiseres med ett bestemt av dem. På den andre siden har andre tenkere ønsket å fremheve et umma-begrep som knytter nærmere an til en ideologisk ramme. For Sayyid Qutb (1906–1966) innebar en gjenreising av islam å gjenreise ummaen, forstått som en gruppe mennesker hvis liv, forestillinger, livsformer, systemer, verdier og vurderinger springer ut fra det han kaller det islamske levesettet. Denne ideologiske rammen blir i sin tur definert som en politisk orden; umma blir slik identisk med en (ideell) religiøs-politisk struktur; en stat. Dette er muligens en definisjon som gruppen Profetens Ummah vil kunne anerkjenne. Hege Storhaug demonstrerer imidlertid sine manglende begrepshistoriske kunnskaper når hun kategorisk slår fast at umma «betyr en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia» – som om denne smale, politiserte definisjonen er den eneste gyldige. (Aftenposten 16. november) Når så Storhaug forsøker å knytte ungdomsorganisasjonen Ung Muslim til gruppen Profetens Ummah, gjennom sinnrikt konstruerte organisatoriske og personlige relasjoner, fremstår det som nokså konspiratorisk. Og når linken mellom de to gruppene forsøkes forankres i at de begge grupper bruker begrepet umma, Ung Muslim i en fotballturnering arrangert under mottoet «Ett mål. En ummah», fremstår det som særdeles historieløst og spekulativt.
Man kan tenke seg ulike motiver bak valg av et navn som Profetens Ummah i dagens norske sammenheng. Det er nærliggende å tro at gruppen ønsker å signalisere en tilknytning til et bestemt fellesskap. Men hvis man ser på alle de som påberoper seg å tilhøre et trosfelleskap som har profeten Muhammad som felles referansepunkt, finner man et mangfold av motstridende synspunkter og oppfatninger, som også til tider innbyrdes kjetterforklares. Man kan tenke seg at Profetens Ummah ønsker å fremstå som de som utgjør Profetens umma, eller som representerer denne. Men forholdet mellom gruppens navn, intensjon og funksjon avhenger av mer enn selvdefinsjon. Det avhenger ikke minst av en bred aksept, og det er ingenting som tyder at gruppen nyter en slik aksept.
Nora S. Eggen er PhD ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, universitetet i Oslo. Innlegget var først publisert på minotenk.no.
