Foto: Wikimedia Commons
- Dalai Lama er en klok mann - 08.10.2018
- Vi må finne tilbake til åndeligheten - 03.05.2013
“Norge er et gudløst land”, fikk vi høre for en stund siden. Kirken mister medlemmer, og det blir stadig færre kirkegjengere. Til og med sangerpresten Bjørn Eidsvåg proklamerer et farvel til kristen tro, hvis jeg forstår ham riktig. Hvor har de gått, alle de “frafalne”? Tallenes tale tyder på at mange har gått rett i humanistfella. Kanskje ikke så merkelig, for der i huset er det mange rom, og de fleste av dem er moderne.
Noen konverterer til en annen religion. Det er til å undres over, hva kan en annen religion gi, som den ene ikke kunne gi? Andre måter å gjøre ting på, andre ritualer, annen kultur. Mye eller lite, spørsmålet er om det er verdt en konvertering.
Åndeligheten undertrykkes
Men er vi gudløse? “Gud er tilbake” hevdes det i en ny bok. “Vi har bråvåknet til at religion er en daglig størrelse i mange menneskers liv”, sa Jonas Gahr Støre. Ja, vi bråvåknet fordi noen kom fra et land langt borte og gjorde ting på en annen måte. De kom med andre ritualer. Og det var lett å komme, fordi barrikadene våre var borte, eller i beste fall dårlige. Men skal vi bygge dem opp igjen? Det kan synes enda mer gudløst. Så hva skal vi gjøre?
En felles åndelig opplevelse som ligger forbi religionene kan bli den viktigste arenaen for integrering.
Vi kan si at mennesket har tre dimensjoner. Den fysiske, er akseptert og godt kjent. Det blir undervist i kroppens ferdigheter og begrensninger helt fra barnehage til høyeste studienivå. Den psykiske, også akseptert, men mindre kjent. Denne dimensjonen er for spesielt interesserte, og det blir undervist i den bare på høyere nivå. Men mennesket har enda en dimensjon, den åndelige (eller guddommelige). Den er i alminnelighet ikke så kjent og ikke så akseptert. Nevner man åndelighet, blir det stille rundt bordet. Det passer ikke, det lar seg ikke forske på i alminnelig forstand. Hvis vi kunne forstå at åndelighet ikke har det minste med religion å gjøre, ville kanskje ikke stillheten bli så påtrengende.
Åndelighet utfordrer makten
De vi kaller “de første kristne”, virket i det østlige Romerriket i begynnelsen av vår tidsregning. Ifølge historien helbredet de syke og hadde en åndelighet så sterk at det skremte vettet av selveste keiseren, og han begynte å drepe dem. Disse menneskene var uten religiøse institusjoner. Kunne det være deres gudløshet som skremte keiseren? Det sier ikke historien noe om, men den sier at henrettelsene fortsatte helt til Konstantin den store kom. Vi bør ikke tillegge ham det vi ikke vet for sikkert, men mye tyder på at han var både smart og maktbegeistret. Man blir ikke keiser uten det. Han så at dette, altså åndeligheten, var noe han kunne bruke i sitt maktapparat. Han sluttet seg til de åndelige, og gjorde en avtale om å stoppe forfølgelsene. Deretter etablerte han pavekirken. Det fatale
var skjedd. En religion var grunnlagt. Helbredelsene ble avløst av pontifikalier og purpur, og barrikader av kirketårn i gull strakte seg mot himmelen. Men åndeligheten ble ledet inn i en mørk tunnel, der den fortsatt er.
Opp gjennom historien har mange klart å komme ut av denne tunnelen. Disse har vist at det finnes en åndelighet som ikke nødvendigvis er knyttet til en institusjon eller religion. En av dem var Jeanne d’Arc. Hun var spirituell, eller åndelig om man vil, og hørte røster. Med andre ord, hun hamret i tunnelveggen så det sang. Senere ble hun brent. Ikke av dem som hadde nytte av røstene, men av dem som på den tiden ble regnet som guddommelige.
Her i Norge hadde Helge Hognestad (f. 1940), prest i den norske kirke. Han snakket om en “ny spiritualitet”, og folk strømmet til kirken. Dette var mens vi fortsatt var et gudelig land, så han måtte etterhvert levere inn både kappe og krage. Så kom Joralf Gjerstad (“snåsamannen”). Han var åndelig, og helbredet folk. Han ble verken brent eller avsatt, men han ble ignorert. Ikke av dem som ble helbredet, men av dem som forsker.
Det står å lese i Aschehoug og Gyldendals leksikon at kristendommen ble grunnlagt av en mann som het Jesus fra Nasaret. Denne mannen var åpenbart en dypt åndelig person, men etter rimelig omfattende studie av både dette og beslektede emner, kan jeg ikke finne et eneste holdepunkt for påstanden. Ut fra hans foredrag, undervisning, sitater, og øvrig gjøren og laden, kan det ikke tenkes at denne mannen ville noe slikt. Heller ikke hans mor.
Universell åndelighet
Ralph Waldo Emerson (f. 1803) er, foruten at han var prest, også blitt kalt Amerikas største filosof. Han brøt ut av kirkens og religionens ritualer og former, og arbeidet for en universell religion. Hvis han hadde levd i vår tid, og i et gudløst land som Norge, så hadde han nok kalt det en universell åndelighet i stedet. For åndeligheten kan ikke være annet enn universell, og er vel også det eneste som kan føre til en universell forståelse. Det kan ikke være en åndelighet for jøder, en annen åndelighet for muslimer osv.
Og det kan umulig være en åndelighet for oss som nylig har våknet, og en annen åndelighet for de som kommer fra det fremmede landet, selv om de tar seg forbi våre avfeldige barrikader og bygger opp sine egne.
Emerson mente forøvrig at menneskene trenger religiøse institusjoner, men bare som symboler for en tid. De må kunne legges vekk når man vil videre. Han kaller det “når det gode gjør opprør mot offisiell godhet”. Den danske filosofen og forfatteren Sven Damsholt skriver at religionene har en felles kjerne som ikke uten videre er tilgjengelig. Han mener det kreves en veiledning som møter mennesket der det står. For å finne denne kjernen er det derfor nødvendig at religionene er forskjellige.
Forbi religionene
Det spørs om ikke vi her er inne på den viktigste arenaen for integrering av ulike kulturer i våre samfunn, kanskje viktigere enn språkets arena. Nemlig en felles åndelig opplevelse som ligger forbi alle religionene. Religionene må på et tidspunkt kunne bygges ned og legges bort.
Barrikadene, enten de består av gullkupler, ritualer eller matvaner, må kunne forlates når deres tid som symbol er over, når de ikke lenger kan være veivisere til det evige liv. Noen vil kalle det gudløshet. Jeg vil kalle det en ny spiritualitet.
