Hvordan utfordre høyrepopulismen?

Det er en utbredt bekymring hos store deler av europeisk venstreside at høyrepopulistene skal lykkes i å utnytte en strukturell krise i kapitalismen, som på 1930-tallet, selv om krisen langt fra automatisk medfører en radikal endring i opinionen. Hvis høyrepopulistene lykkes, vil det ikke bare ødelegge det som er igjen av den sosialdemokratiske konsensusen etter 1945, det vil redefinere politikken på en polarisert, Schmittsk måte. Innvandrere og flyktninger blir den fiendtlige «andre», mens de virkelige aktørene bak krisen, bankfolkene i Keynes’ kapitalistiske kasino, går fri.

Det er en særlig frykt for at sosialdemokratene, som har brukt tiår på å ta igjen de frigjørende sosiale bevegelsene fra 1960-tallet, nå er i ferd med å forvitre. Deres proletariske kjernegruppe søker en trygg havn i slagordet «sikkerhet» – uansett hvor illusorisk det måtte være – på et arbeidsmarked hvor mange hardt tilkjempede rettigheter gradvis har blitt nedbygd, angivelig som en uunngåelig følge av økende globalisering. Faktisk ble det klart lenge før krisen brøt ut, ved presidentvalget i Frankrike i 2002, at en betydelig del av proletariatet hadde stemt på Jean-Marie Le Pen, og etter det har hans datter Marine jobbet iherdig for å nå enda lenger ut til les classes populaires.

Kulturell identitet er flytende
Dette er imidlertid ikke en ny utfordring: I kapitalismens tidligere faser, før første verdenskrig, ble Wien omskapt til en flerkulturell by, som så mange byer over hele Europa i dag. Det var i denne konteksten at de østerrikske marxistene utviklet tanken om «personlighetsprinsippet», som innebar at enhver borger selv kunne bestemme sin nasjonalitet når de nådde myndighetsalder, noe som var en anerkjennelse av den kulturelle identitetens skiftende karakter. Liberaliseringen av statsborgerskapslovgivningen i Tyskland, som trådte i kraft i 2000 under den daværende sosialdemokratiske regjeringen, var basert på samme filosofi. Denne anerkjennelsen av det den avdøde filosofen Norberto Bobbio kalte «individualistisk samfunnsforståelse» lå også i hjerte av den anti-fascistiske konsensus, kanskje best gjennomført i Italia etter andre verdenskrig. De prinsippene som Europarådet ble grunnlagt for å virkeliggjøre i 1949 – demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten – er utenkelige hvis man ikke forstår den enkelte borger som politikkens grunnleggende enhet, bæreren av rettigheter og ansvarlig som rettssubjekt. Disse prinsippene er på grunnleggende kollisjonskurs med den metaforiske – og etter hvert reelle – sammenbindingen av hele grupper av individer som blir ensrettet og får klistret på seg merkelapper som signaliserer en stigmatisert gruppetilhørighet.

En del av svaret for den europeiske venstresiden er dermed å være den mest engasjerte og konsekvente forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten.

Fordømte deportasjon
Den kraften denne lysende normative tradisjonen har til å endre den politiske maktbalansen i innvandringssaker ble tydelig i 2010 da høyresiden ble isolert i Europaparlamentet som følge av en uttalelse fra sosialistene og demokratene som fordømte deportasjonen av rom fra Frankrike. Så fulgte, riktignok noe forsinket, den oppsiktsvekkende refsen fra den europeiske justiskommisæren Viviane Reding av den franske presidenten Nicolas Sarkozy. Reding var dumdristig nok til å henvise til transporten av jøder til konsentrasjonsleirene under Vichy-regjeringen. En del av svaret for den europeiske venstresiden er dermed å være den mest engasjerte og konsekvente forkjemper for demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten, som i denne sammenheng virker sammen for å forhindre diskriminering. Men utover det bør den europeiske venstresiden omfavne en kosmopolitisk politikk for å hanskes med mangfold på en demokratisk og progressiv måte.

Dette er ikke en politikk for rotløshet i den vanlige betydningen av ordet, men er i tråd David Helds definisjon av begrepet kosmopolitisk, kjennetegnet ved det tredelte kravet om likeverd mellom borgerne, gjensidig anerkjennelse av vår menneskelighet og upartiske offentlige myndigheter som tar avgjørelser der kulturelle krav står mot hverandre. Dette medfører, slik Ulrich Beck har argumentert for, en politisk filosofi for «konstitusjonell toleranse», som sørger for at staten kan være hjem for individer med alle slags nasjonaliteter.

Feilslått multikulturalisme
En svakhet hos bevegelsene fra 60-tallet var ikke individualismen, og i enda mindre grad det anti-autoritære, men relativismen og gruppetenkningen som ofte ledsaget «identitetspolitikken», som representerte én fremvoksende retning. En naiv støtte til multikulturalisme fra venstresiden assosieres ofte i offentligheten med en usammenhengende blanding av minoritetsgettoer. Demokratene i USA led særlig under denne forestillingen, til en slik grad at det før Obama fantes en uuttalt enighet om at bare en hvit person fra sørstatene kunne være en troverdig presidentkandidat.

Dette igjen la til rette for at en «integral» nasjonalisme, som i tidligere faser av globaliseringen ble støttet av konservative, kunne gjenoppstå. Denne nasjonalismen hadde som antakelse at individer fra minoritetsgrupper måtte assimileres inn i den eksisterende nasjonale etos – eller reise et annet sted. Det famøse slagordet til Gordon Brown, tidligere statsminister i Storbritannia, om «britiske jobber til britiske arbeidere» falt inn i denne kategorien, i likhet med den meningsløse debatten Sarkozy lanserte om fransk «nasjonal identitet».

Beskyttelse av rettigheter
I stedet må venstresiden holde fram en visjon om et virkelig integrert samfunn som drar økonomiske fordeler av den kulturelle dynamikken som påfølgende tiår med innvandring har gitt USA, men som sperrer den enkle veien for arbeidsgivere som vil konkurrere om stadig lavere standarder og utnytte arbeidsinnvandrere, formelt eller uformelt. Den verdige veien er en utvikling der sterk beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter og universelle velferdsordninger basert på progressiv skatt – tradisjonelle sosialdemokratiske temaer særlig i de nordiske landene, setter bedriftene i stand til å maksimere sine menneskelige ressurser i møte med global konkurranse, samtidig som de etter hvert frigjør arbeidet fra sin status som en ren vare. Det er ingen tilfeldighet at det xenofobe høyre har vokst fram som en trussel ved valgene i Sverige mens sentrum-høyre sitter i regjering. Dette er en regjering som ikke har lyktes med å demontere velferdsstaten, men i stedet har økt forskjellene ved å gi skatteletter til de rike. Nå som sosialdemokrater over hele kontinentet har frigjort seg fra «den tredje vei», som var en tilpasning til en diskreditert nyliberalisme, må de svare på ropet om «sikkerhet» med en lovnad om å gjenreise «folkhemmet» med skattlegging av sosialt unyttige finanstransaksjoner og høye lønninger som kastes bort på statussymboler.

Håp om ny politikk
Det er tegn til – selv om det er vanskelig å se særlig mer enn en måned framover nå når eurosonen vakler på randen av stupet – at venstresidens muligheter er i ferd med å styrkes i Europa. Den sterkt innvandringsskeptiske regjeringen i Danmark, som ble drevet av sin avhengighet av det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti, ble skiftet ut i fjor av en koalisjon ledet av sosialdemokratene. Francois Hollandes seier med Parti Socialiste (PS) i det franske presidentvalget var også en betydningsfull triumf. Men det har vært nesten som om det beste man har kunnet håpe på fra den progressive siden har vært en tilbakevending til det «normale» styret Holland lovet. Dette kan være en refleksjon av en helt og holdent sunn tilbakevisning av demagogien til figurer som den nå utstøtte italienske statsministeren Silivio Berlusconi. Men den populistiske appellen slike typer har, er fremdeles en meget alvorlig trussel, som må møtes.
 
Robin Wilson er grunnlegger av tenketanken Democratic Dialogue i Belfast. I dag arbeider han som uavhengig forsker.

Teksten er oversatt fra engelsk av Are Vogt Moum for Utrop. Teksten ble først publisert på OpenSecurity, som er en del av OpenDemocracy.net.