Foto: Pete Grubb
- Har terroristene blitt mer moralske? - 13.06.2013
Dessverre tyder reaksjonene på det brutale mordet på soldaten Lee Rigby på at England har lært svært lite etter over et tiår med bekymring for terrorisme. På tross av drakoniske lover blir vi fortalt at England ikke har vært harde nok mot «voldelig ekstremisme». På grunn av to menneskers handlinger må de 63 millionene andre av oss være forberedt på utenomrettslig overvåking av internetttrafikken vår. Fra ingen ringere enn Tony Blair får vi høre at problemet ligger «innen islam». For ofte, virker det som, lar universitetene våre muslimer delta på foredrag der de – hva kunne vært verre? – velger å sitte sammen med folk av samme kjønn. Andre kommentatorer – tilsynelatende mildere – har oppfordret til mer kontakt med «miljøene», til tross for at millioner allerede er brukt på Englands lovpriste (og ofte imiterte) «Forebyggingsprogram».
Motbydelige reaksjoner
Disse reaksjonene har helt mot å være autoritære, klisjeaktige eller rett og slett motbydelige, men de lider av et alvorligere problem – de er alle samme gale. Og dessuten, i sin misforståtthet har de gått glipp av det som faktisk er betydningsfullt og viktig med drapene i Woolwich.
Det første poenget som nok bør fremheves er at hendelsen ikke sier noe om britisk terrorismebekjempelse har vært mislykket. Hvis man skulle si noe, måtte det være at den har klart seg nokså bra. Den mest åpenbare grunnen for å si det er at – forferdelig som det var – sto drapsmennene i Woolwich for drapet på en enkelt person. Dette dødsfallet er slutten på en åtte års periode der jihadister ikke har lyktes i å ta livet av ett eneste menneske på britisk jord, med unntak av Kafeel Ahmed som døde av brannskader han pådro seg da han forsøkte å bombe flyplassen i Glasgow. Men viktigere er det at metoden som drapsmennene brukte knapt var egnet til å drepe flere enn dette. Bevæpnet med kjøttøkser og en pistol – som av en eller annen interessant grunn ikke ble brukt – var drapsmennenes mål ikke å ta livet av et stort antall mennesker. Målet deres var å forårsake ett høyst symbolsk dødsfall. Dete var med andre ord metoden til folk som enten visste at de ikke ville være i stand til å utføre et mer dødelig angrep, eller som ikke ønsket det. De ønsket ikke bombene, giften, eller angrepsvåpnene fra jihadist-manualene, på tross av anstrengelsene al Qaida har lagt i å oppfordre til og legge til rette for disse langt foretrukne angrepsmetodene.
Jihadistisk moral?
Kanskje drapsmennene hadde lært leksa si etter de mange bombeplanene som enten har blitt strupet på planleggingsstadiet, eller som noe sjeldnere har strupet seg selv under selve utføringen. Men det er en annen mer interessant mulighet: at de vet at de ikke har dekning for noe annet enn (i jihadistisk logikk) et angrep med ulastelig legitimitet. Hvis det er slik, kunne man argumentere med at ikke bare har britisk antiterrorarbeid lyktes med å avverge terrorangrep i praksis (enten det nå er på grunn av eller på tross av offisielt godtatt politikk), men også at den voldelige ekstremismen har utviklet seg ideologisk. Dette var med andre ord en type angrep som ble gjennomført av folk som var klar over at det ligger tydelige begrensninger på dem ikke bare praktisk, men også (så perverst det enn måtte høres ut) i sterk grad moralsk.
Det er disse trekkene som gjør at angrepet i Woolwich kan ses på som et paradigme for en ny type jihadistisk vold som har vokst gradvis fram de siste årene. Og det er her angrepenes betydning kan synes å ligge prinsipielt sett. Samtidig viser det hvorfor de fleste kommentarer om angrepene har vært irrelevante.
Logisk konsistent
For det første: Selv om angrepet åpenbart var «ekstremt» i atferdsmessig forstand, er mye av det som gjør angrepet problematisk at de forestillingene som lå til grunn for angrepet (at den britiske tilstedeværelsen i Afghanistan er umoralsk og at britiske tropper har blod på hendene) på ingen måte er uvanlige eller umulige å forsvare. Hvis man mener at britiske styrker ikke har rett til å være i Afghanistan, er det langt fra en hårreisende konklusjon at lokale afghanske styrker har rett til å drepe dem. Og hvis noen mener dette, er det ikke en så vanvittig påstand at denne retten også gjelder utenfor afghansk territorium.
For det andre: Forestillingen om at en eller annen slags kontakt med «det muslimske miljøet» er en meningsfull reaksjon på dette angrepet, må klart og tydelig avfeies som vås. Jihadister som de som utførte angrepene i Woolwich – svært ofte konvertitter i likhet med disse – er ganske enkelt ikke del av noe «muslimsk miljø» på noen som helst meningsfull måte. Identiteten deres ligner mer en ungdommelig subkultur enn noen slags etno-religiøs gruppe (dog er dette ikke noen perfekt sammenligning).
Ikke ulovlig å være politisk
Men så lenge dette gir støtte til dem som hevder at det er en spesifikk og mer eller mindre ensartet “ideologi” det er snakk om her som i likhet med en slags smitte må håndteres med karantene og innesperring, må dette synet også avvises. Jihadisme er ikke en organisert kult, ja ikke en gang et sammenhengende knippe forestillinger. Jihadismen kan man heller se som noe som springer ut av uheldige møter mellom fenomener som ikke i seg selv representerer noen trussel: fundamentalistisk islamsk praksis (som ofte er apolitisk, og som sin kristne motpart, fokusert på å få til en endring hos folk i samfunnets ytterkanter) og opposisjonelle politiske ideer, som er selve demokratiets livsnerve. Ingen av disse kan eller bør undertrykkes. Når de to fenomenene opptrer side om side med indikasjoner på at det er risiko for voldelig atferd, kan man argumentere for (som den britiske regjeringen faktisk gjorde i dette tilfellet) å forby dem. Hva annet kan regjeringen gjøre? Dagens terrorist kan være gårsdagens lokale aktivist som får ungdom vekk fra dop og hjelper barn over veien. Å tro på en religion er ikke en forbrytelse. Det er det heller ikke å innta et politisk standpunkt som mange andre deler.
Jihadister eller gerlijagruppe?
Alt dette tyder på at vi må rette oppmerksomheten mindre mot vage forestillinger om “voldelig ekstremisme” og mer mot spesifikke handlinger som virkeliggjør denne i seg selv meningsløse abstraksjonen. Det kan synes som det er noe nokså ekstraordinært ved den grusomme nedslaktingen som skjedde utenfor Woolwich-brakkene. Terrorisme, får vi ofte høre, er vold som kommunikasjonsform. Og likevel, hvis det stemte, er det kanskje underlig hvor smalt terrorismens teatralske repertoar har vært. Det er kanskje særlig tilfellet når det gjelder fenomener som jihad-salafistisk og hvit makt-terrorisme. Begge disse trekker selvbevisst på rik historisk ikonografi. En gruppe som Hamas, for å nevne ett eksempel, kan finne på å klistre Koranen, et og annet islamsk slagord eller et par kitschy skyer til sitt bildespråk preget av kalasjnikover, rakettkastere og palestinaskjerf, men den verdenen som de maner frem ligner likevel mye mer på verdenen til en typisk geriljakriger.
Ikke ta dem på ordet!
Jihadist-verdenen derimot består av galopperende hester, vaiende flagg, krumme sabler og spisse rustninger. Og likevel, til tross for dette, med ytterst få unntak, er den verdenen som manes fram av jihadister som faktisk går til angrep en verden hovedsakelig bestående av tradisjonelle kuler og bomber. Det er et paradoks her som jihadistene ikke er klar over. For det første, hvis volden først og fremst er symbolsk – en rituell handling i en kosmisk krigs tjeneste snarere enn strengt strategiske og kliniske henrettelser – da er det ingen grunn til at man ikke kan iscenesette angrepene slik man selv ønsker. Hvorfor drepe med en prangende ny kule når man kan drepe med en profetisk pil? Hvorfor bruke bilbombe når man kunne ri tappert i krigen på hesteryggen? Hvorfor bruke en selvmordsvest når hadithen som man mener legitimerer selvmordsangrep forteller om den heroiske handlingen det er å kaste seg med hodet først inn i fiendens rekke, ikke for å prøve å dø, men fordi man ikke frykter for sitt eget liv?
Drapsmennene i Woolwich sa de hadde kommet for å starte en krig. Det ville være en forbannet dum regjering som tok dem på ordet.
Fotoet til saken.
Saken er opprinnelig publisert på OpenDemocracy.net. Gjengitt med tillatelse og oversatt av Are Vogt Moum for Utrop.
