Foto: Globalism Pictures
- Prinsipielt uenige om hijab i politiet - 28.06.2013
I en meningsutveksling i Utrop om bruk av hijab i politi og rettsvesen påstår redaktør Are Vogt Moum at jeg og mange med meg ikke evner å tenke prinsipielt om dette spørsmålet. «Det er svært vanskelig å finne prinsipielle argumenter mot at hijab lar seg kombinere med politiuniformen», skriver Moum.
Jeg vil poengtere det prinsipielle, men først vil jeg begrunne hvorfor jeg tar tak i denne problemstillingen.
Svake grupper opp mot hverandre?
«Homofile med minoritetsbakgrunn kjemper en viktig og ofte vanskelig kamp mot diskriminering, urettferdighet, ekstrem kontroll og trakassering, men den kampen bør føres på andre arenaer», skriver Moum, og nevner minoritetsmiljøene som eksempel.
Religiøsitet, i likhet med for eksempel seksualitet, er egenskaper som ikke kommer klart fram verken ved utseende, navn eller nasjonalitetsbakgrunn.
Jeg vil derimot mene at kampen mot urett bør foregå på enhver arena, enten det er i minoritetsmiljøer eller majoritetsmiljøer. På hvilke arenaer er det Moum mener at en bør avholde seg fra kamp mot diskriminering, urettferdighet, ekstrem kontroll og trakassering? Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) med innvandrerbakgrunn er minoriteter i minoriteten og er grupper som lett usynliggjøres når kampen står om inkludering av muslimer. I spørsmålet om religiøse symboler i politi og rettsvesen er det relevant og viktig å synliggjøre at den enes påberopte rett til arbeid kan være i strid med nødvendige forutsetninger for vellykket utførelse av arbeidet: at personer og institusjoner kommuniserer nøytralitet/upartiskhet for å skape tillit.
Religiøs tilhørighet er ikke synlig
Moum mener å kunne trekke logisk ut fra min argumentasjon at homofile muslimer ikke vil kunne føle seg trygge på at rettssikkerheten deres er ivaretatt «så fort man kommer i kontakt med en kvinnelig, muslimsk politibetjent og denne sier navnet sitt eller røper sin landbakgrunn».
Jeg vil derimot påstå at det er et faktum at religiøsitet, i likhet med for eksempel seksualitet, er egenskaper som faktisk ikke kommer klart fram verken ved utseende, navn eller nasjonalitetsbakgrunn. Ved å ikle seg et religiøst symbol som hijab kan man imidlertid rimeligvis bli oppfattet som å påberope seg en slik religiøs tilhørighet og det normgrunnlaget som knyttes til trosretningen (herunder sharia). Et hovedpoeng for meg er at det ikke bare signaliserer noe om bæreren av symbolet, men også noe om institusjonen som tillater symbolet og hvilke forventninger man kan ha til denne institusjonen. I politi og rettsvesen bør man i henhold til opplysningstidens idealer kunne forvente seg formell og symbolsk uavhengighet fra enhver religiøs og politisk autoritet. Det bør være idealer det er vel verdt å holde på, spesielt i et stadig mer flerkulturelt samfunn.
Grenser for symbolbruk?
Heller ikke homofili synes utenpå. Hva om homofile påberoper seg tungtveiende samvittighetsgrunner for å få ikle seg homofiles symboler i politiuniformen? Ville det vært likegyldig for troende muslimer? Eller kan ikke homofile mennesker tenkes å ha sterke nok grunner fordi man ikke samtidig henviser til en gud, eller bekjenner seg til bestemte tekster? Er det homofiles tolkning av symbolet eller andres tolkning som skal legges til grunn?
Det er et prinsipielt spørsmål hvor man i en rettstat skal trekke grensen for hva som bør slippe til av symbolbruk enten det er i politi eller domstol. Hverken symboler for religion, politikk eller identitet (som for eksempel den rosa trekanten for homofile) samsvarer med justisvesenets ideal om upartiskhet (avspeilet for eksempel i politiets og dommeres strenge kleskodeks).
Rimelig tvil
Moum skriver at «det er umulig å fastslå noen nødvendig sammenheng mellom hijabbruk og negative holdninger til homofile», og mener at det underminerer min argumentasjon. Mitt poeng er at det bør holde at det kan være – og oppleves – tvil om det er noen slik sammenheng, om enn bare i en minoritet innen en minoritet (for eksempel homofile muslimer.)
Selv vil jeg dessverre måtte vurdere religionen islams negative holdning til homofili som konsekvent og allmenn, og i stadig større grad en identitetsmarkør for muslimer, ser det ut til. Vi har unntak, men det har hittil vært langt mellom slike alternative stemmer i Norge og verden, som samtidig anerkjennes som muslimske av islamske trossamfunn. Det er synd, og noe det forbilledlig jobbes med også blant muslimer, men i den grad en grunnleggende homonegativ holdning fortsetter bør det også ha konsekvenser for samhandlingen med islam som religion og ideologi i det offentlige rom, slik rasistiske, antisemittiske og islamofobe holdninger systematisk bør møte motstand.
Demokratiske og rettsstatlige prinsipper
Det er «helt klart at grunnleggende demokratiske og rettsstatlige prinsipper som religions- og ytringsfrihet må veie tyngre enn personlig opplevd utrygghet», skriver Moum. Men faktum er at rettstaten nettopp er til for – har som hovedformål – å sikre individet mot å oppleve utrygghet og overgrep; religions- og ytringsfrihet er i så måte blant virkemidlene. Det er nettopp hensynet til demokrati og rettsstat som taler for nøytrale institusjoner (med strenge kodekser) for å sikre personlig opplevd trygghet, blant annet med religions- og ytringsfrihet, i sivilsamfunnet. Politi og domstol er ikke del av sivilsamfunnet, men grunnelementer i samfunnssøylene utøvende og dømmende makt. Disse er avhengig av tillit.
Skulle det derimot bli valgt inn en hijabbrukende (eller sågar burkabrukende) representant på Stortinget, landets folkevalgte forsamling, ville jeg derimot være blant dem som prinsipielt ville forsvare retten til å ytre seg religiøst i klesveien.
For ordens skyld: Skeiv verden har ikke tatt stilling til denne problemstillingen.
