Foto: Blandine LC
- Populisme: et redskap for eliten? - 09.08.2013
Som den nylige debatten mellom Philippe Marlière og Catherine Fieschi viser, er populisme et sterkt omstridt begrep, og likevel et som ikke kan unngås når man diskuterer dagens europeiske politikk.
Mer interessant er det at denne debatten kaster lys over et fremtredende tankemønster i dagens akademia og blant politiske beslutningstakere, der “politikk” ofte begrenses til sin liberale, “moderate” form. Det er liten tvil om at Fieschis argument fikk mange tilhengere på en plattform som OpenDemocracy, i det minste før Marlières svar. Så betryggende som det enn virker, kan argumenter av denne typen imidlertid lett føre til et nedlatende syn på «folket» og dets meget reelle problemer, usikkerheter og håp om forandring, uansett hvor misforstått de måtte være.
Videre må det å forstå populisme som noe mer enn en politisk retorisk stil føre til en del unøyaktige slutninger om hvordan det står til med våre demokratier i disse krisetider. Som Marlière og Fieschi er jeg enig i at populisme hviler på «det å sette eliten og folket opp mot hverandre». Men hvis dette vage «folket» er fundamentet for en populistisk ideologi, slik Fieschi hevder, kunne man muligens (og upresist) argumentere for at et populistisk parti er et parti av folket, den sanne demokratiske representant, og dermed gi det en voldsom innflytelse, særlig i vår sterkt utskjelte post-politiske verden.
Heller enn å nøre opp under dette ekskluderende og autoritære presset, er det vi må streve etter en gjenerobring av den frigjørende betydningen av demokrati.
En forvirret reaksjon på vår post-politiske verden
For nesten ti år siden kom Annie Collovald (Collovald, 2004), som Marlière opprinnelig henviste til, med den lysende observasjon at det nye begrepet populisme er «mindre tydelig, men også mindre stigmatiserende enn de begrepene det er ment å skulle erstatte, som fascisme eller høyreekstremisme». Som en logisk, men pervers utvikling ble det ekstreme høyre nå koblet til folket og fikk dermed en legitimitet som det hadde vært utelukket fra siden slutten av annen verdenskrig.
Høyreekstreme partier ble de virkelige demokratiske partiene, men andre “elitistiske” partier ble fremstilt som motstandere av folket og dets ønsker. Mens oppslutningen ved valg og blant folk fortsatte å være minimal, omgjorde koblingen som begrepet populisme hadde skapt mellom les classes populaires og det ekstreme høyre sakene som høyreekstreme partier forsvarte til folkekrav.
Det er verdt å huske at Front National stagnerte fra 1988 og “valgskredet” partiet opplevde i 2002 faktisk i større grad var et resultat av lav valgdeltakelse og mistillit til de to store partiene enn en uimotståelig vekst for Le Pen (Mondon, 2013). Likevel, som jeg har drøftet annensteds, førte forbindelsen mellom folket og det ekstreme høyre til en alminneliggjøring av dets politikk og programmer.
Denne situasjonen har forverret seg som følge av en tiltakende sosioøkonomisk krise og tap av tiltro til den demokratiske prosessen, som i sin tur har latt det ekstreme høyre bli det eneste alternativet blant partiene som tilbyr virkelig forandring og håp. Feilslått som det er, har dette alternativet likevel fått appell nettopp fordi det var det eneste. Mangelen på alternativer, som delvis henger sammen med det ekstreme venstres svakhet etter Den kalde krigen, gjør at det ekstreme høyre ikke trenger å komme med noen konkrete løsninger; de høyreekstreme kan sette fram selvmotsigende eller inkompatible forslag (antikommunisme, ultraliberalisme, antikapitalisme, proteksjonisme osv) og ha som sitt eneste sammenhengende budskap at de er «misnøyens parti».
Den voksende andel av befolkingen som fenges av det ekstreme høyre tynges av det Chantal Mouffe har kalt en følelse av å være ubrukelige i det “post-politiske” demokratiske maskineriet. Høyrepopulismens suksess er slik sett en direkte følge av de alternative ideologienes død, eller den er det Cornelius Castoriadis kaller «den andre verdsliggjøringen av verden» der «den liberale framgangen for deler av befolkningen framsto som blottet for mening, mens kommunismen framsto som et slags helvete» (Castoriadis og Droit, 2002). Men istedet for å anerkjenne behovet for et radikalt alternativ til det nåværende hegemoniske systemet har eliten for ofte lagt skylda på folket for deres irrasjonelle reaksjon og prøvd å hente alle slags radikalere tilbake inn i hovedstrømspolitikken for slik å styrke eget grep om samfunnet.
Populisme eller frykten for demokrati
I tillegg til å fungere legitimerende for det ekstreme høyre har populismen også blitt brukt av den sosiale eliten til å hevde at demokratier er umulige å styre som følge av såkalt autoritarianisme hos les classes poplaires. Det ekstreme høyres vekst ble den perfekte unnskyldning for dem som satt med makten, om det så var høyre- eller venstresiden, for å forklare egen manglende evne til å samle solid støtte ved valg: hvis sofavelgerne og de alternative partiene er på fremmarsj, er det fordi folket ikke vet sitt eget beste.
For Mouffe (2005) er det “i mange land mangelen på en virksom demokratisk debatt om mulige alternativer som har ført til framgangen for politiske partier som hevder å være ‘folkets stemme’” Det Mouffe kritiserer, er den tilsynelatende enigheten i det politiske landskapet, annetsteds beskrevet som konsensuspolitikk (Rancière, 2005): Vestlige demokratier har nådd et siste stadium i sin utvikling, «end of history»-argumentet. Folkets suverenitet – det demokratiske symbolet par excellence – har nå blitt satt til side av markedets verdier. Verre, folkesuvereniteten ses i dag «vanligvis som en foreldet forestilling, ofte oppfattet som et hinder for implementering av menneskerettighetene».
I våre demokratier brukes og perverteres menneskerettighetene rutinemessig for å kunne hevde at det «demokratiske» systemet arbeider for det allmenne gode, hinsides partitilhørighet: Når menneskerettighetene ses som et produkt av liberalismen, heves systemet over enhver mistanke. Det er slike faktorer som en kan argumentere for at har vært årsaken til at høyrepopulismen har dukket opp. Grunnene har vært fraværet av uenighet i dagens politikk og at en stor del av befolkningen ikke fester lit til det såkalte siste stadium for politikken.
Mens bruken av begrepet populisme for å beskrive det ekstreme høyre har svekket stigmaet som marginaliserte høyreekstremismen i flere tiår, har det at man skapte en kobling – riktignok en semantisk sådan – mellom slike partier og folket skjøvet skylden over på sistnevnte. Det som fremstår som truende hos det ekstreme høyre, er ikke ideene i og for seg, men rollen deres som «folkets stemme». Mens eliten i økende grad har lånt populistisk retorikk fra det ekstreme høyre for å vinne valg, har den også brukt populismens vekst for å sette begrepet «folket» i vanry og omdefinere hva demokrati betyr.
Slik sett har en av de viktigste følgene av høyrepopulismens vekst i vestlige demokratier vært en forskyvning av koordinatene i den tradisjonelle motsetningen mellom høyre og venstre. Det som vi var vant til å se som del av en klassekamp har blitt til en kamp mellom demokrater for menneskerettighetene og “tapere” som er beredt til å stemme på “monstrøse” figurer. For mainstream-politikere er folket, uansett hvordan det defineres, ikke lenger demokratiets basis, men med hensikt omskapt til et problem, et hinder for menneskerettighetsagendaen: Folkets jakt på alternativer og dets motstand mot å slå seg til ro med mainstream-partiene forkastet som kortsiktig, naiv og til og med farlig.
Mer presist i denne sammenheng har den koblingen begrepet «populisme» har skapt mellom det irrasjonelle og skambelagte ved å stemme på det ekstreme høyre på den ene side og folket generelt på det annen side fått eliten til å føle seg enda sikrere i sin sak: «Hvis folket har blitt autoritært og reaksjonært, er det på grunn av dets egen uvitenhet og naivitet», ikke på grunn av at de som var ment å skulle representere, eller forsvare, folket har forlatt dem (Collovald, 2004). Videre har dette rettferdiggjort premisset om at den eneste hensikten med valg er å sette et godkjentstempel på dem som vurderes – eller i mange tilfeller vurderer seg selv – som kvalifisert til å lede folket, og lar demos sitte igjen uten et valg og uten noe makt (kratos).
Derfor, har enkelte hevdet, er en populistisk reaksjon uunngåelig fordi folket er forutbestemt til å gjøre opprør mot de mer pragmatiske hensynene til regimet (Canovan, 1999). Populistiske oppblomstringer er ikke til å komme utenom i et demokrati, «rasjonelle» og «teknokratiske» regjeringer kan ikke tvinge sin legitimitet på folkets uvitenhet, og dermed er populisme nødt til å bli resultatet. Begrepet «populisme» blir våpenet mot alle «former for opprør mot den dominerende konsensusen» enten de er demokratiske, rasemessige eller fanatisk religiøse (Rancière, 2005). For Rancière «skjuler og avslører [populismen] på samme tid det store ønsket til oligarkiet: å styre uten folket, som betyr uten et splittet folk: å styre uten politikk».
Populisme: rasekamp erstatter klassekamp
Trekker man dette argumentet lenger, kan man se det ekstreme høyres vekst som en følge av at man har forlatt eldre, mer inkluderende politiske agendaer. Mens en stemme på det ekstreme høyre unektelig har en rasistisk og ekskluderende side, kan røttene delvis ligge i mer konstruktive krav fra velgerne.
Mange på venstresiden har oversett den underliggende klassekampen her ved å erstatte protestdimensjonen i stemmegivningen fullstendig til fordel for ideologisk tilhørighet. Avgjørende for denne neglisjeringen er det faktum at de som anklages for å stemme høyreekstremistisk utgjør den del av befolkningen som i størst grad har måttet møte de økonomiske utfordringene knyttet til innvandring og globalisering.
Med diskrediteringen av det ekstreme venstre etter Sovjetunionens fall og mainstream-venstres påfølgende dreining mot middelklassen ble det skapt et tomrom. Mens mange i den brede arbeiderklassen forble lojale til sosialdemokratiske partier og arbeiderpartier, endte et voksende antall opp som sofavelgere, mens de mest fremmedgjorte vendte seg mot det ekstreme høyre. Mangelen på alternative løsninger på tiltakende sosial utrygghet har gitt det ekstreme høyre fritt spillerom til å så og høste blant desillusjonerte deler av velgerkorpset. Som et resultat har forståelsen dreid seg bort fra klassekamp og over mot rase- og «sivilisasjonskamp». Ifølge Alain Bihr (1998) har dreiningen mot det ekstreme høyre skjedd når folk ikke lenger kunne omsette misnøye med sin nåværende situasjon i «en kraft av kritikk og skapelse, i et effektivt opprør».
Derfor er oppsvinget for det ekstreme høyre under dekke av populisme en mye dypere politisk sak enn et enkelt og entydig uttrykk for høyreekstreme holdninger og forestillinger. Forstått på denne måten er valg av partier som Front National ikke lenger avgrenset til et krav om at de “etablerte partiene” skal følge det de høyreekstreme tilbyr, men et rop om at man må takle virkelige problemer som deler av befolkingen opplever.
Forstått slik er det sosial utrygghet og dens kilde, heller enn innvandring, som har blitt den viktigste saken. Det betyr ikke at ondsinnet rasisme ikke finnes blant det ekstreme høyres velgere: Det betyr simpelthen at vi må erkjenne at velgere som har brukt disse partene som en måte å protestere på, i aller høyeste grad kan ha andre krav enn den rasismen eller nyrasismen som de ideologiske tilhengerne av disse partiene setter frem som løsning.
Dette har blitt bekreftet av Nonna Mayers undersøkelse av “niniste”-velgerne (verken høyre eller venstre). Niniste-ene, som utgjorde halvparten av velgerkorpset i 2002 var pessimistiske og forvirrede velgere som ikke klarte å finne sin plass i det politiske spekteret, som var fri for sterke ideologiske overbevisninger, som gjerne satt hjemme på valgdagen, og som på mange måter lignet typiske venstresidevelgere (Mayer 2002). Faktisk hadde disse velgerne ofte mer progressive moralverdier enn gjennomsnittet; for eksempel var de mer positive til abort og homofile og mindre strenge overfor mindre lovbrudd.
De støttet langt større grad enn andre Front National-velgere og i noe større grad enn gjennomsnittsvelgeren streikebevegelser av økonomiske grunner, samt at staten skulle skape jobber, 35-timersuka og økning av minstelønnen.
Men de var mer reaksjonære i spørsmål om innvandring og mistillit til staten. De var også mye mindre interessert i politikk, ikke knyttet til noe parti, ikke fiendtlig innstilt til venstresiden, men likevel mistenksomme overfor og skuffet over både høyre- og venstresiden. 94 prosent mente at «demokratiet [ikke] fungerer særlig godt eller ikke godt i det hele tatt» (Mayer 2002).
Selv om det ekstreme høyre har utviklet seg og blitt gjort mer spiselig siden Mayer gjorde sin undersøkelse, kan ikke en stemme til det ekstreme høyre ses utelukkende som et ekskluderende krav om strengere innvandringspolitikk. Tvert imot kan slik stemmegivning tolkes som et krav om et inkluderende alternativ, riktignok et keitet, kontraproduktivt og kritikkverdig sådan, om å forsvare en del av “folket” mot sosial utrygghet.
Populisme: et symptom, ikke en løsning
Selv om det er viktig å ta populismens vekst alvorlig, er det helt sentralt å ikke feiltolke det populistiske presset, noe som ofte har vært tilfellet.
Veksten til det populistiske ekstreme høyre de to siste tiårene bør ikke ses som noe positivt, «konstruktivt», eller som et «korrektiv», siden den tjener som en indikator på den bekymringsfulle tilstanden til vestlige demokratier på begynnelsen av det tredje årtusen. Før disse partiene ble akseptert som en del av det gode selskap var de fleste av velgerne deres ikke motivert av ekte tilslutning til tankegodset deres (Mayer 2002), men av en vilje til å trosse de styrende institusjoner og en elite som de så som skjødesløs og udemokratisk.
Derfor kan man ikke sette likhetstegn mellom velger og parti, da risikerer man å legitimere slike partier ytterligere og dermed styrke deres appell. Istedet for å skylde på folket for dets ideologiske tilkortkommenhet, som fører til irrasjonell stemmegivning, må man anerkjenne viktigheten av proteststemmene som finnes blant velgerne på den ekstreme høyresiden. Protesten kaster lys over problemer i virkelige demokratier, slik som mangel på et alternativ og ønsket mange har om å gå i en ny retning.
Å definere populisme som en retorisk stil er derfor essensielt om vi ønsker å lytte til de ulike krav som settes fram av “folket” i bredest mulig forstand. En slik bruk av begrepet gjør det mulig for analytikere og politikere å unngå å falle i den populistiske fella som vil ha oss til å tro at de såkalte populistpartiene virkelige fyller et demokratisk behov. Heller enn å nøre opp under dette ekskluderende og autoritære presset, er det vi må streve etter en gjenerobring av den frigjørende betydningen av demokrati, og bortenfor det igjen, av politikk.
Som Josiah Ober (2008) har bemerket, går man god for “antidemokratisk polemikk fra 400-tallet som en presis beskrivelse av den politiske virkeligheten” hvis man går god for at at demokrati bare betegner en stemmegivningsprosedyre for å fastslå flertallets vilje. Demokrati, i motsetning til monarki eller oligarki, er ikke opptatt av tall: demokrati er ikke flertallets vilje, men henviser til «makt» i betydningen «evnen til å gjøre noe». Derfor overser man mye av demokratiets verdi og potensial ved å redusere det til valg.
Det å stemme i seg selv er ikke demokratisk hvis det bare fremmer den ekskluderende og urettferdige status quo som alle de store partiene (inkludert de høyrepopulistiske) i dag forsvarer, eller hvis stemmegivningen finner sted i et klima som beherskes av feilinformasjon. Det som gjør en bevegelse demokratisk, er ikke allmenn stemmerett i seg selv, men viljen hos deltakerne til å gi seg selv makten til å delta. Derfor er det kun erkjennelsen av at bare gjennom en radikal nytenkning om hva det vil se å være et demokrati i dag at demokratisk endring kan skje: Demokratiet må være for alle, eller ikke være i det hele tatt.
Teksten er først publisert på OpenDemocracy.net. Gjengitt med tillatelse. Oversatt av Are Vogt Moum for Utrop.
Litteratur:
BIHR, A. 1998. Le spectre de l’extrême droite; les Français dans le miroir du Front national, Paris, les Editions de l’Atelier – les Editions Ouvrières.
CANOVAN, M. 1999. Trust the People! Populism and the Two Faces of Democracy. Political Studies, XLVII, 2-16.
CASTORIADIS, C. & DROIT, R.-P. 2002. Entretien. In: DROIT, R.-P. (ed.) La compagnie des contemporains: rencontres avec des penseurs d’aujourd’hui. Paris: Odile Jacob.
COLLOVALD, A. 2004. Le populisme du FN : un dangereux contresens, Bellecombe-en-Bauges, Ed. du Croquant.
MAYER, N. 2002. Ces Français qui votent Le Pen, Paris, Flammarion.
MONDON, A. 2013. Nicolas Sakozy’s Legitimisation of the Front National: Background and Perspectives. Patterns of Prejudice.
MOUFFE, C. 2005. The ‘End of Politics’ and the Challenge of Right-Wing Populism. In: PANIZZA, F. (ed.) Populism and the Mirror of Democracy. London ; New York: Verso.
OBER, J. 2008. The Original Meaning of ‘Democracy’: Capacity to Do Things, not Majority Rule. Constellations, 15, 3-9.
RANCIÈRE, J. 2005. La haine de la démocratie, Paris, La fabrique éditions.
