Foto: Liberty
- Åpent brev til Vinnie Jones - 26.09.2013
- Innvandrerhets som PR-stunt - 16.08.2013
Jeg vil si meg enig med alle som mener at vi ikke kan diskutere migrasjon uten å ta med de historiske årsakene bak migrasjonsbevegelsene. Jeg er også på linje med dem som mener at det ikke er mulig å gi en vurdering av dagens innvandringssituasjon, noe sted i verden, uten å ta med påvirkningen fra kolonialismen og avkoloniseringen på disse prosessene. Dette er gyldige poeng og et hvert forsøk på å diskutere migrasjon som fenomen ville være ufullstendig hvis disse – og andre – perspektiver var utelatt.
Lite helhet i debatten
Likevel vil jeg hevde at du ikke trenger å være aktivist for fri innvandring for å skjønne at det er noe grunnleggende uetisk med måten Det konservative partiet gjennom sine maktmidler har brukt innvandringssaken i politisk øyemed den siste tiden. Den dypere debatten om innvandring kan settes til side på det nåværende tidspunkt, det er mer presserende saker å ta fatt i akkurat nå; og å fremheve disse kan godt bevege diskusjonen bort fra den kjente politiske retorikken om «ulovlig innvandring» og – på sikt – gjøre det mulig å få en bredere debatt om migrasjon som helhet.
Få politiske saker er mer kompliserte og mer ideologiske enn innvandring til Storbritannia, og likevel så sårbare for tom spekulasjon, en spekulasjon som synes å styrke eller svekke valglykken hos mangt et politisk parti. Problemet er mangelen på seriøse, harde fakta om tallene som brukes for å gi et bilde av dette fenomenet; selve innvandringens natur gjør det vanskelig å sette fingeren på den: Mennesker har en iboende tendens til å flytte på seg, inn og ut, en tendens til å komme tilbake, reise ut igjen, til å nekte å delta i statistiske øvelser.
Hvorfor det å oppholde seg på t-banestasjon skulle være en rimelig grunn til mistanke, er vanskelig å forstå. Det høres mer ut som en oppgave for en synsk innvandringsekspert.
Dårlig kunnskapsgrunnlag
Med dette i mente har Innenriksdepartmentet fått kritikk de siste ukene da det ble kjent at den eneste offisielle innvandringsstatistikken vi har, er basert på tilfeldige intervjuer med et begrenset antall reisende. Med andre ord finnes det ikke noen offisiell oversikt over hvor mange som reiser inn og ut av Storbritannia – bortsett fra disse tilfeldige intervjuene med et svært begrenset antall mennesker – noe som gir oss et lite brukbart statistisk utvlag om en så kompleks sak som migrasjonsbevegelser. Denne manglende klarheten kan kanskje åpne for triks med tallene og dermed frata oss enhver mulighet for fornuftig debatt, selv etter regjeringens egen standard.
Innenriksdepartementets forsvar overfor denne beskyldningen har vært å hevde at “nettoinnvandringen er på sitt lavest nivå på et tiår og antallet har falt jevnt kvartal for kvartal”. Denne uttalelsen, igjen hentet fra et begrenset datautvalg, synes å stå i motsetning til behovet for den ekstra innsatsen som Innenriksdepartmentet har lagt for dagen i krigen mot «ulovlig» innvandring. Sagt på en annen måte: hvis nettoinnvandringen er på sitt laveste på over ti år, skulle vi anta «ulovlig» innvandring også gikk tilbake. Såkalte tenketanker som Migration Watch UK ville være uenig i dette perspektivet, selvsagt. De kan sitere undersøkelser gjort av LSE, men som LSE selv innrømmer jobber de også ut fra anslag. Den delen av nettsiden til Migration Watch som er satt av til «ulovlig» innvandring er ikke blitt oppdatert siden april 2010, en manglende oppfølging av saken fra deres side som ikke akkurat vitner om at et stadig økende antall strømmer inn i Storbritannia. Spillet med spekulasjoner er derfor åpent for, vel, spekulasjon. Diskusjonen kan trekkes i den retning man selv måtte ønske. «Innvandring», «ulovlig innvandring» og andre varianter av temaet er derfor tomme begreper som venter på å bli fylt med mening.
Skamløst villedende kampanje
Jeg vil hevde at vi er nødt til å komme oss ut av antakelsenes rike. Vi kan ikke basere våre antakelser på de begrensede dataene vi får fra Innenriksdepartementet (som de manipulerer etter eget forgodtbefinnende), eller de pseudovitenskapelige og uklare dataene fra Migration Watch. Det konservative partiets krig mot innvandring har ikke noen basis i virkeligheten fordi den ikke er et forsøk på å ta tak i realitetene som gjelder migrasjon til og fra Storbritannia. Det vi har sett de siste månedene, og med større intensitet de siste ukene, er en av de mest skamløst villedende PR-operasjonene som har blitt gjort den senere tiden. En PR-operasjon som ikke har hatt noen annen hensikt enn å vinne tilbake velgere man har mistet til UKIP (hvorav mange tidligere har vært opprørt over Labours påståtte slappe holdning i innvandringssaken). Sofisteri trenger selvsagt ikke noen forankring i virkeligheten: Det er en retorisk taktikk som politikere behersker til fingerspissene.
Tendensen til å bruke innvandrere som brikker i et politisk spill er knapt ny. I det siste har dette tatt form av en politikk som etter sigende skal være «hard i klypa» overfor innvandrere. Denne tilstramningen kan vi se i de nye reglene for familieinnvandring, flere deportasjoner av avviste asylsøkere, og forslag om at innvandrere skal betale for ikke-akutt helsehjelp (noe som samtidig tvinger leger og sykepleiere til å bli innvandringsbyråkrater). Den siste ukas stunt med å kjøre ut de såkalte «rasist-bilene» og de muligvis ulovlige gatekontrollene til UK Border Agency (UKBA) er bare to av de mer publisitetshungrige initiativene i denne politikken.
«Dra hjem»
Ordvalget på bilene, «dra hjem» (go home), er klart gjenkjennelig av alle som noen gang har opplevd rasistisk hets. «Dra hjem» er en hyppig brukt frase, en av favorittfornærmelsene blant xenofobe og rasister. Jeg har hørt det, mange som leser dette vil ha vært utsatt for det; og denne slengbemerkningen vil vi fremdeles få høre hvis innvandrerfiendtligheten fortsetter å vokse. Forrige uke hadde vi gleden av å se denne frasen pryde siden av varebiler som Innenriksdepartementet i all sin vennlighet hadde sendt ut på gatene. Jeg har på annet sted listet opp grunner til hvorfor denne unnskyldningen er så vanskelig å tro på og hvorfor bilene var en gave ikke så mye til «ulovlige» innvandrere, men også til tapte velgere. Uten å gå inn på det samme argumentet her vil timingen for disse stuntene neppe gå leseren hus forbi: Vi er på vei inn i det året da partiene trenger å vise handlekraft. Hva kan være bedre for dette enn en utendørs reklamekampanje?
Hvis «rasist-bilene» førte til reaksjoner blant Guardian-lesere og andre velmenende, var det som skulle komme mye verre; og det overrasker nok ikke mange av oss i den «mistenksomme» delen av befolkningen. I strid med sine egne «retningslinjer og instruks for håndheving» dro UKBA på fisketur på utkikk etter det de senere skulle kalle «innvandringslovbrytere». Retningslinjene slår klart fast at UKBA ikke kan stoppe folk uten grunngitt mistanke om at personen de stopper kan være en «ulovlig» innvandrer; og at arbeidet til UKBA må være basert på etterforskning, ikke ubegrunnede antakelser. Hvorfor det å oppholde seg på en bestemt t-banestasjon i rushtiden skulle være en rimelig grunn til mistanke, er vanskelig å forstå. Det høres mer ut som en oppgave for en synsk innvandringsekspert. Det at UKBA kan ha gjort seg skyldig i ulovlig etnisk profilering under disse gatekontrollene kan være vanskelig å komme på for noen som aldre har vært utsatt for dette før, av UKBA, av politiet, eller av en hvilken som helst annen myndighet. Hvordan kan man med noen som helst troverdighet påstå at disse kontrollene er noe annet enn diskriminerende? Hvordan ser en «innvandringslovbryter» ut for en ansatt i UKBA? Hvordan skiller en «innvandringslovbryter» seg fra en «lovlydig borger»? Hva slags «etterforskning» gjorde Innenriksdepartementet for å finne ut hvor de skulle og ikke skulle utføre kontroller? Hvor mange stoppet de for å få tak i x antall mistenkte «innnvandringforbrytere» de hevder å ha arrestert? Hvor mye kostet operasjonen? Har de sluttet med dette? Kommer vi til å se flere «rasist-biler» i gatene våre? Kommer de til å sparke inn inngangsdøren min bare for å sjekke? Vi vet ikke svaret på disse spørsmålene i dag, og en del av dem tviler jeg på at noen gang kommer til å bli skikkelig besvart.
Slo tilbake på opphavsmennene
Likevel har det som kunne blitt et fantastisk politisk kupp, slått tilbake. Etter å ha blitt fordømt både av høyre- og venstresiden har Innenriksdepartementets strategi med å være «harde i klypa» overfor innvandrere blitt det siste beviset på Det konservative partiets manglende kontakt med det virkelige liv i Storbritannia og dessuten på det privilegerte ståstedet de konstruerer sitt eget skjeve bilde av virkeligheten fra.
Det som står igjen etter forrige ukes innvandrerhets, er sinnet hos dem som føler at det kunne vært dem som ble plukket ut av UKBAs ansatte, de som forstår problemene som diskriminering skaper, og anvendelsen av disse hardhendte politimetodene på et så flyktig fenomen, i det som til syvende og sist er skattefinansiert stemmefiske.
Sinnet har allerede blitt omgjort til politisk handling, ikke bare i twittosfæren, men i det Twitter-brukere kaller «den virkelige verden», slik som Southall Black Sisters sin aksjon mot UKBA-raid og Libertys egen kampanje, også den med varebiler, der de ber Innenriksdepartementet tenke seg om en gang til før de pisker opp etniske motsetninger på den måten de har gjort så effektfullt denne gangen. Man kan også håpe på at Det konservative partiet har mistet et stort antall velgere på grunn av disse stuntene.
Farlig institusjonell rasisme
Før vi hopper videre til diskusjoner om problemet med “ulovlig” innvandring og behovet for å gjøre noe med dette problemet, må vi har klart for oss hvordan dette temaet har blitt brukt politiske. Vi må også erkjenne den grunnløse og tilfeldige argumentasjonen brukt av alarmister og xenofobe. Vi har tidligere sett hvilken effekt institusjonell rasisme kan ha i våre egne nærmiljøer. Hvis ikke målet er den samme typen sosiale uro, er det vanskelig å forstå den manglende innsikten hos personen som kom på disse høyt profilerte operasjonene.
Det er selvfølgelig for tidlig å anslå hvordan disse siste stuntene vil påvirke nærmiljøene. Vi kan bare håpe at fornuften vil seire over retorikken og at harde fakta fra det virkelige liv i våre multikulturelle byer vil seire over en PR-gimmick. Kanskje vi i fremtiden til og med klarer å få til en sårt tiltrengt fullstendig debatt om innnvandringens natur, en debatt som strekker seg forbi tall (både faktiske og antatte). Dette bør bli en debatt som tar innover seg årsakene bak fenomenet; dets historie.
Fernando Sdrigotti er forfatter, fotograf og akademiker. Han har gitt ut et bredt utvalg arbeider både på spansk og engelsk hos blant andre 3:AM Magazine, Psychogeographic Review, Dandelion Arts Journal, Migrant Voice og Revista eSe. Hans første bok, Tríptico, kom ut i 2008; og to nye bøker kommer snart ut, Ordinary Stories in Minor English (hans første novellesamling) og en roman på spansk, Shetlag [sic]. Han er også sjefsredaktør for det nært forestående Minor Literature[s] nettmagasin. Han bor og arbeider London.
Kronikken ble opprinnelig publisert på OurKingdom, som er en del av OpenDemocracy. Oversatt og publisert med tillatelse. Oversetter for Utrop: Are Vogt Moum.
