Demografrykt

Økonomisk vekst er tidens krav. Så å si alle politikere, både til høyre og venstre, ønsker det og skryter av at nettopp de har den politikken som skal til for å skape vekst i fremtiden. Men Europa har det vanskeligere enn mange andre med sin aldrende, og til dels krympende, befolkning.

Da flere land i Asia startet sin økonomiske vekst for 30-40 år siden, hadde de en forholdsvis ung befolkning. Det samme gjelder Midtøsten og Nord-Afrika i dag, der opp mot halvparten av befolkningen er under 25 (se her for et godt statistisk verktøy). Men flere faktorer hindrer økonomisk vekst i regionen, blant annet krig, konflikt, en autoritær politisk kultur, sviktende grunnlag for matproduksjon i deler av regionen osv. 

Aldrende Europa
Europa, derimot, er i en helt annen situasjon. Fra å ha hatt en forholdsvis ung befolkning og en tidvis eksplosiv økonomisk vekst i det lange tidsrommet fram til 1945, da Europa dominerte verden, har befolkningen nå for alvor begynt å eldes. I motsetning til Midtøsten og Nord-Afrikas 50 prosent, er bare 27 prosent av befolkningen under 25, og fødselstallene faller stadig. Hele 23 prosent av Europas befolkning er 60 år eller eldre, mens tallet i Nord-Afrika er sju prosent.

Problemene den aldrende befolkningen skaper for Europa har vært kjent lenge.

Samtidig vet vi at Europa er inne i sin verste økonomiske krise etter krigen (riktignok med spede tegn til bedring nå nylig). Enkelte forskere har hevdet krisen ikke bare skyldes uklok politikk, men er et symptom på dypereliggende, strukturelle problemer, der en aldrende befolkning er én viktig faktor. Om ikke lenge vil Kina med sin ettbarnspolitikk kunne oppleve lignende problemer.

Innvandring = løsningen?
Én mulig vei ut av krisen, i tillegg til at kvinner som allerede bor i Europa føder langt flere barn, er å importere store mengder ung arbeidskraft fra land med befolkningsoverskudd og stor arbeidsløshet. Midtøsten og Nord-Afrika har som vi har sett nettopp disse trekkene. Men etter 11. september 2001 og med økende sosiale problemer i innvandrerdominerte bydeler i land som Sverige og Frankrike, er ikke politikerne bare redde for å fronte en slik strategi, mange er blitt aktive og agitatoriske motstandere av innvandring, og da særlig fra muslimske land. Politiske partier basert på aggressiv motstand mot innvandring og “fremmedkulturell påvirkning” er ikke lenger unntaket i Europa. Krisen er bensin på bålet, samtidig som ett av svarene på den kan være nettopp økt (arbeids)innvandring.

Frykt for fremtiden
Problemene den aldrende befolkningen skaper for Europa, et kontinent som også har lange tradisjoner fra å betrakte sin egen kultur og sivilisasjon som overlegen hele resten av verden, har vært kjent lenge. I 2003 uttalte antropolog og forfatter og den gang formann i Rådet for sosial integrasjon av innvandrere i Spania, Mikel Azurmendi, følgende til Le Monde Diplomatique:

– Enten blir Europa til en stor ‘melting pot’ som USA, eller også blir det en katastrofe. Vi må velge mellom å bygge opp en europeisk blandingskultur, en postnasjonal mestiskultur, eller også ender det i et demokratisk sammenbrudd, hvor karismatiske ledere og krigsherrer trer frem, og stammer kjemper mot stammer i Europa.

En ny identitet
Dessverre er ikke innvandrertalsmannens spådom så langt fra den sannheten vi ser i dag, i det minste den sannheten som mest pessimistiske innvandringsmotstanderne tror på. Men som vi ser, presenterer Azurmendi også et konstruktivt alternativ: oppbyggingen av en ny, inkluderende europeisk identitet.

Det er nettopp en slik åpen tilnærming Utrop lenge har vært et talerør for. Legger vi alt fokuset på identitet og kontruerer et mytisk bilde av en etnisk ren fortid, gjør vi integreringsprosessen langt vanskeligere. Selvsikkerhet om egne tradisjoner betyr ikke selvgodhet. Det er viktig å huske i disse krisetider.