Foto: Dieter Zirnig
Vi pressefolk setter gjerne ting på spissen. Vi serverer «unike historier» og «historiske» øyeblikk. Er så årets Stortingsvalg «historisk»? «Unikt», kanskje?
For en flerkulturell avis, Norges første, er det ihvertfall en viktig merkestein når Frp for første gang har reelle muligheter til å komme i regjering. Men på denne plass kan det faktisk være grunn til å tone ned det historiske i dette.
Rett skal være rett: For Norge er det unikt og historisk at landets eneste høyrepopulistiske parti av betydning nå for første gang kan komme til makten. Men det er ikke riktig som det kunne virke som Jonas Gahr Støre mente i Dagsavisen nylig at dette er første gang et konservativt parti i Europa vil regjere sammen med et høyrepopulistisk parti. Per Sandberg (Frp) blåser av hele problemstillingen, og vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med blant annet Sverigedemokratene og Dansk Folkeparti. Og det kan han ha mye rett i. I Sverige og Danmark har nasjonalistiske, høyreradikale populistpartier, mens Norge har et populistparti som er delt mellom en velferdssjåvinistisk, populistisk fløy (Solvik Olsen, Jensen og andre) og en mer nasjonalistisk, identitetspolitisk fløy (Tybring-Gjedde, Sandberg m.fl)
Frp står fremdeles for noe «unikt» i mange spørsmål, blant dem det som handler om landets etter hvert tallrike og lengeboende minoriteter.
Utspillet til Støre tåkelegger imidlertid et sentralt utviklingstrekk i europeiske politikk de siste 20 årene: den stadig sterkere vektleggingen av integrering, innvandring og nasjonal identitet, som vi også har sett i det siste hos Frps såkalte «bærekraftsutvalg», der nettopp den nasjonalistiske fløyen var tungt representert.
Franske Front National (FN), Europas største høyreradikale populistparti, har riktignok ikke sittet i regjering. Men det er lenge siden FN rykket inn i både Europaparlamentet og diverse kommunestyrer i Frankrike. Men mer relevant i denne sammenheng: Både Frihetspartiet i Østerrike (FPÖ) og Det sveitsiske folkepartiet (SVP), som gjennomgikk et høyrepopulistisk hamskifte under ledelse av Christoph Blocher på 1990-tallet, har sittet i regjering. Og, ja, begge har regjert sammen med de tradisjonelle konservative partiene i sine respektive land. FPÖ fikk så mye som 26,9 prosent av stemmene da de ble valgt inn i regjering i 1999.
Det finnes også andre eksempler. I Italia har ytterliggående partier på høyresiden regjert sammen med den «moderniserte» høyrepopulisten Berlusconi. I Danmark har det høyreradikale populistpartiet Dansk Folkeparti vært støtteparti for regjeringer bestående av Venstre og Det konservative folkeparti. (Danske Venstre er for øvrig det partiet Frp i egne øyne ligner mest på.)
Er det dermed grunn til å fortvile? Kanskje ikke. Alle de tre øvrige partiene som sannsynligvis vil få en finger med i spillet når Norge skal få sin neste regjering, Høyre, Venstre og KrF, har en helt annen tilnærming til innvandring og integrering enn Frp.
Dessuten, og dette er viktig å ikke glemme, mye har skjedd siden Carl I. Hagen sto bak politiskjold og talte om «fremmedkulturelle». Frp har en langt mer profesjonell og tilsynelatende ansvarlig gruppe ledere og frontfigurer enn før. Likevel: Frp står fremdeles for noe «unikt» i mange spørsmål, blant dem det som handler om landets etter hvert tallrike og lengeboende minoriteter.
La oss derfor håpe at det stemmer, det som ble overhørt på et valgmøte nylig: En av Frps unge, lovende politikere, selv oppvokst på østkanten og tydelig oppriktig fornøyd med å ha hatt en «berikende, multikulturell barndom», sa det slik:
– Vi er en ny generasjon nå. Vi er fargeblinde. Vi er opptatt av integrering, men ser nok tingene ganske annerledes enn den eldre garde.
Artikkelen er leder i nyeste nummer av Utrop, som kommer ut i dag. Som abonnent kan du lese flere artikler fra papirutgaven på nett (Ipad, smarttelefon, PC osv).
