Foto: Blandine LC
- Europa 2013 er ikke Tyskland 1933 - 30.08.2013
Siden finanskrisen tok til, da det amerikanske markedet for subprime-lån krasjet og skapte en verdensomspennende økonomisk krise, har det blitt allment akseptert som sant at det ytre høyre er på frammarsj. Hvordan skulle det ellers være? Helt siden nazismens framvekst i Weimar-Tyskland har konvensjonell lærdom vært at økonomisk krise fører til framgang for det ytre høyre. Selv om det ikke finnes noen gjennomarbeidet akademisk teori som ligger til grunn for påstanden, er kanskje økonomisk krise gir ekstremisme-tesen den mest populære teorien i samfunnsvitenskapen overhodet (sammen med den nært forbundne moderniseringsteorien.) Den er allment akseptert kunnskap blant akademikere, journalister og politiske beslutningstakere.
Forestillingen om at finanskrisen har gitt det ytre høyre, det vil si både høyreradikale og høyreekstreme partier, ny framgang, baserer seg først og fremst på to mye omtalte eksempler, begge fra 2012: Front National (FN) i Frankrike og Gyldent Daggry i Hellas.
Sjokkerende valg
Etter endelig å ha tatt over for sin far, partigrunnlegger Jean-Marie Le Pen, fikk Marine Le Pen Front National på vingene som en fugl føniks fra asken. Etter flere års tilbakegang ved valg førte hun partiet fram til det beste resultatet noen sinne i parlamentsvalget i fjor. Enda mer sjokkerende var de to greske parlamentsvalgene i mai og juni 2012, da det til da marginale nynazistiske partiet Gyldent Daggry ble valgt inn i den greske folkeforsamlingen.
På tross av alt snakk om at det ytre høyre er på fremmarsj som en følge av finanskrisen, er det nøkterne faktum at ytre høyre-partier har fått økt oppslutning i bare elleve av 28 EU-land.
Mange høyreradikale partier har kommet inn i folkeforsamlinger siden 1980, men dette var første gang at et åpent høyreekstremt parti klarte det samme. For de fleste observatører, akademiske og ikke-akademiske, var disse to sakene symptomatiske for det ytre høyres vekst i Europa, det forventede resultat av den økonomiske krisen.
Liten reell vekst
En analyse av nyere valgresultater for ytre høyre-partier i EU-land gir imidlertid et veldig annerledes bilde. Hvis vi sammenligner årene før krisen (2005-2008) med resultater under krisen (2009-2013), er det det ytres høyres manglende valgsuksess som er mest slående.
For det første har mer enn 25 prosent, åtte av tjueåtte nåværende medlemsland, ikke noe ytre høyre-parti å snakke om. Interessant nok gjelder dette fire av de fem landene som har mottatt krisepakker fra EU (Kypros, Irland, Portugal og Spania); Hellas er det eneste unntaket! For det andre er valgresultatene blant de 20 landene med (noenlunde) relevante ytre høyre-partier nesten likt fordelt: Elleve har hatt en økning i støtten til ytre høyre i perioden 2005-2013, og ni har det ikke. For det tredje har bare fem av de elleve landene med økende støtte til ytre høyre opplevd en økning av en viss størrelsesorden i absolutt (snarere enn relativ) forstand.
Likevel: mot disse fem landene der det ytre høyre har vokst med mer enn fem prosent av stemmene mellom 2005 og 2013, står tre land som opplevde en nedgang på mer enn fem prosent (Belgia, Romania and Slovakia). De fem EU-landene som har opplevd en betydelig vekst i velgerstøtten til det radikale høyre er Østerrike (+13,1 prosent), Finland (+14,9 prosent), Frankrike (+9,3 prosent), Ungarn (+14,5 prosent) og Latvia (+6,9 prosent). Hellas når ikke helt opp (+ 4,7 prosent), nesten en dobling i støtten, og vil bli behandlet nedenfor.
Den største økningen for noe enkeltparti kom i Finland, der Sannfinnene hoppet fra 4,1 prosent i 2007 til 19,0 prosent i 2011. Interessant i vår sammenheng er det at Finland var blant de EU-landene som i minst grad ble rammet av krisen, men som gikk gjennom sin egen økonomiske krise et tiår før finanskrisen. Likevel spilte den økonomiske krisen en sentral rolle i valgkampen og valgsuksessen til til Sannfinnene (PS), som var innbitte motstandere av krisepakkene. Når det er sagt, er det sterkt debattert om partiet kan defineres som høyrepopulistisk, det kan nok i beste fall betraktes som et grensetilfelle.
Unntakene
De to andre vest-europeiske landene, Østerrike og Frankrike, har begge blitt berørt nokså moderat av økonomiske vanskeligheter, i motsetning til de to øst-europeiske landene (Ungarn og Latvia). Og mens det ikke er noen tvil om at partiene har tjent på politisk misnøye relatert til den økonomiske krisen, er både FN og Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ) etablerte radikale høyrepopulistiske partier, som har hatt tilsvarende valgresultater lenge før krisen tok til (henholdsvis i 1997 og 1999). Dermed gjenstår Ungarn og Latvia, to av de hardest rammede i den tidligere østblokken, som ikke er den regionen som har tatt den hardeste støyten under finanskrisen.
Veksten til Bevegelsen for et bedre Ungarn (Jobbik) har fått betydelig oppmerksomhet i akademia og offentligheten forøvrig, selv om partiet ofte har stått i skyggen av de foruroligende politiske vedtakene til Viktor Orbáns Fidesz-regjering. Jobbik oppnådde overveldende 16,7 prosent av stemmene ved sitt første valg i 2010, og erstattet det marginale Ungarske Rettferds- og Livspartiet (MIÉP) som landets fremste radikale høyrepopulistiske parti. Dette var den nest største økningen etter Finland.
Men der Sannfinnene kan være for moderate til å bli sett på som radikale høyrepopulister, er Jobbik kanskje for ekstreme. De balanserer på stram line mellom det høyreradikale og det høyreekstreme, delvis representert av det politiske partiet (Jobbik) og dels av den paramilitære bevegelsen (Den ungarske garden). Selv om Ungarn har vært ekstremt hardt rammet av den økonomiske krisen og har flørtet med en krisepakke, sto valgkampen i 2010 egentlig ikke om finanskrisen. Riktignok tjente både Fidesz og Jobbik på utbredt politisk misnøye, men det som lå bak, var delvis økonomisk (mao den økonomiske krisen) og delvis politisk (Gyurcsányskandalen). Teorien om den økonomiske krisen i sin reneste form synes, merkelig nok, å være det lite omtalte baltiske landet Latvia. Det ble ekstremt hardt rammet av finanskrisen – Paul Krugman kalte Latvia «det nye Argentina» i 2008. Det at det det radikale høyrepopulistiske partiet Nasjonalalliansen (NA) praktisk talt har fått doblet oppslutning mellom 2006 og 2011, bør derfor ikke overraske noen. Dessuten, i perfekt overensstemmelse med Weimar-scenarioet, gikk NA inn i den latviske regjeringen i 2011, dog som en lillebror i koalisjonen.
Noe stemmer ikke
Det gåtefulle elementet i dette er likevel at NAs vekst kom i 2011, etter at den økonomiske krisen hadde begynt å avta. Mens økonomien var i fritt fall i 2008-9, økte NA med bare 0,7 prosent ved valget i 2010 (sammenlignet med 2006). Likevel, etter at økonomien stabiliserte seg i 2010, tok partiet et sprang fra 7,7 til 13,9 prosent ved valget i 2011. Samme år kunne den latviske økonomien vise til en vekst i BNP på 5,5 prosent!
Kort sagt går regnestykket rett og slett ikke opp. På tross av alt snakk om at det ytre høyre er på fremmarsj som en følge av finanskrisen, er det nøkterne faktum at ytre høyre-partier har fått økt oppslutning i bare elleve av 28 EU-land (39 prosent), og betydelig økt oppslutning i bare fem (18 prosent). Akkurat som tilfellet var under verdenskrisen, dvs i Weimar-Tyskland (og i mindre grad i Italia), har den ubegrunnede generaliseringen ut fra et par høyt profilerte eksempler (altså Frankrike og Hellas) skygget over det faktum at det store flertallet av EU-landene har radikale høyrepopulistiske partier som er marginale både politisk og ved valg, så vel før som etter finanskrisen. Mot slutten av juli 2013 hadde omkring halvparten av medlemslandene et radikalt høyrepopulistisk parti i nasjonalforsamlingen, og bare tre satt i regjering, og da som juniorpartner i en koalisjon.
Brukes politisk
Det er ikke dermed sagt at det ytre høyre er irrelevant i dagens Frankrike, eller at situasjonen i Hellas ikke er meget, meget bekymringsverdig. Det er heller en advarsel mot selektiv oppmerksomhet og sensasjonspregede generaliseringer, samt en oppfordring om å holde øynene åpne for de virkelige politiske truslene som finnes i dag.
Over hele Europa bruker politikere den påståtte faren for en ny oppblomstring på ytre høyre, støttet av teorien om den økonomiske krisen som drivkraft, for å presse gjennom illiberale tiltak. Et relativt moderat eksempel er den greske statsminister Antonis Samaras’ økte støtte til en hard tone i debatten om innvandring og innvandrere. Et ekstremt eksempel er den ungarske statsministeren Orbáns frontalangrep på landets konstitusjonelle orden. Begge har forsvart sine handlinger som nødvendige i lys av økt press fra ytre høyre, og holdt fram sine regjeringer som det eneste realistiske alternativ. Og selv om begge land helt klart står overfor en spesielt farlig ytre høyre-opposisjon, som er ekte antidemokrater, er ingen av de to partiene Jobbik eller Gyldent Daggry i nærheten av å oppnå politisk makt.
Kort og godt: Europa er ikke på randen av et scenario av typen Weimar-Tyskland. I skarp kontrast til situasjonen i Tyskland tidlig på 1900-tallet er ekstremistene lilleputtspillere i politikken i det 21. århundrets Europa. Og enda viktigere; mens Weimarrepublikken var et demokrati uten demokrater, har demokratiet hegemoni i dagens Europa. Det er viktig at europeerne stadig er på vakt mot det ytre høyre, men de bør ikke lammes av irrasjonell frykt, som kan gjøre dem til ukritisk valgkveg for opportunistiske og maktsyke «demokratiske» politiske ledere.
Kronikken ble opprinnelig publisert på OpenDemocracy.net. Oversatt og publisert med tillatelse. Oversetter for Utrop: Are Vogt Moum.
Cas Mudde er førsteamanuensis ved Institutt for internasjonal politikk ved University of Georgia (USA). Han er ekspert på høyrepopulisme og har skrevet flere bøker og artikler om emnet, blant annet Populist Radical Right Parties in Europe (2007) og vært medredaktør for boka Populism in Europe and Latin America: Corrective or Threat for Democracy? (2012).
