Foto: Flickr
- Dette har jeg og kona mi kostet Norge - 29.08.2013
Kjære Per-Willy Amundsen og resten av Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg: Dere har nettopp delt noen tanker om innvandring og økonomisk og kulturell bærekraft med nasjonen. Dere lanserte, via «lekkasjer», en rapport dere kaller Bærekraftig innvandring hvor dere slår fast at så få utlendinger som mulig skal få komme til Norge for å snylte på oss, og lanserer mer eller mindre troverdige ideer om hvordan dere skal få innvandringen ned og velferdsstatens overlevelsesevne opp.
Jeg har lyst til å fortelle en helt annen historie om samme tema.
Rapporten deres er klinisk analyserende i språket. Det skal ikke jeg være. Nei, jeg skal være pinlig personlig. Og jeg kan begynne slik: Dere gjør meg rasende, og ikke så rent lite såret, når dere prøver å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg forelsket meg i hun som nå er kona mi, og når dere anklager henne for å være en snylter.
Jeg vil begynne med et spørsmål. Dere skriver at for at en utlending skal få bo i Norge etter ekteskap med en norsk statsborger, kan paret ikke «ha større samlet tilknytning til noe annet land enn Norge».
Jeg hadde bodd i Mexico i over ett år da jeg møtte min kvinne, Jessica. Hun hadde aldri bodd i noe annet land. Vi er like gamle. Et kjapt regnestykke viser at vi til sammen hadde sterkere tilknytning til Mexico enn Norge. Hvordan skulle vi kunne utlikne min tid i Mexico og dermed skape nok samlet tilknytning til Norge? Betyr tilknytningskravet deres at Jessica og jeg aldri kunne skapt oss et liv sammen i Norge?
Det ville vært synd, i så fall. For meg, åpenbart. Men også for balansen på statsfinansene. Jessica er nemlig et overskuddsprosjekt.
Bærekraftutvalget følger SSBs inndeling av verden i tre kategorier. R1 er Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand; R2 er østeuropeiske EU-land; og R3 er alle de andre. Bærekraftutvalget plasserer Latin-Amerika, og dermed Mexico, i R3. Dere har, basert på SSB-tall, kommet fram til at hver innflytter til landet vårt fra R3-land koster 4,1 millioner kroner i løpet av et liv. Jeg, derimot, som gjennomsnittlig nordmann, bidrar med 53 000 kroner i årlig overskudd på balansen mellom statlig tilskudd og mine skatteytelser, sier dere.
Altså: Jessica er en utgiftspost, jeg bidrar, hevder dere.
Vel, dere tar feil. Jeg er 34 år gammel. Jeg vokste opp i Trondheim og gikk i barnehage fra jeg var ett år gammel, i grunnskolen fra jeg var sju og på videregående skole til jeg var 19. Det var kneoperasjoner, tannlegeregninger, vaksiner og mye annet, husker jeg.
Jeg tjente litt penger på ulike sommerjobber som ung, men skattefritak på lav inntekt for ungdom gjorde at lite av dette gikk tilbake til staten. De totale utgiftene for meg da jeg var ferdig med tenåra endte dermed rundt to millioner kroner, kan vi grovt anslå. På grunn av dårlig samvittighet for dette, jobbet jeg ett år etter endt videregående. Netto bidrag til staten via skatteseddelen: 60 000 kroner.
Siden har jeg studert i åtte år, og mottatt studielån og stipend i de fleste av disse åra. Siviltjenesten min som kaffekoker på et universitet bidro nok heller lite til verdiskapingen. Jeg var heldigvis ikke veldig mye til legen i disse åra, og tannskader etter bytur ble betalt av privat sektor (forsikring). Uansett: Før jeg begynte mitt arbeidsliv, hadde jeg belastet Norge mer enn tre millioner blanke kroner.
Dessuten: Jeg ødslet store deler av studielånet mitt i andre land enn Norge. Jeg bodde i Spania, Sverige – og til slutt i Mexico, hvor jeg forelsket meg og bestemte meg for å leve med en kvinne som ikke er norsk.
Jessica kom til Norge høsten 2008. Vi giftet oss samme år, og siden har hun vandret iblant oss. Det første året hun var her, jobbet hun ikke. Man får ikke det før oppholdstillatelsen er på plass. Men Jessica kostet heller ingenting. Hun kom til landet vårt ferdig utdannet, ferdig sosialisert, ferdig formet. Hun var 29 år gammel og hadde vært en ren utgiftspost for Mexico, men det siste er jo ikke vårt anliggende her.
Høsten 2009 fikk Jessica norskkurs på Rosenhof i Oslo. Der kostet hun penger, kanskje så mye som 50 000 kroner. Hun fikk så raskt en praksisplass i den flerkulturelle avisa Utrop og fikk der til sammen 100 000 kroner over ett års tid. Dette er penger Oslo kommune legger i potten, så i denne perioden kostet Jessica rundt 150 000 kroner minus bitte små skatteinntekter.
Jeg var i jobb i samme periode, som journalist. Jeg var fortsatt en utgiftspost for staten. Ifølge en utregning i Nettavisen koster hver papiravisjournalist staten 430 000 i året. Jeg var i denne perioden i Dagsavisen, som mottar mer pressestøtte enn noen andre. Med andre ord: Min inntekt var totalsubsidiert av staten.
Ved fylte 30 år hadde jeg dermed kostet Norge over fire millioner kroner. Og selv om jeg byttet jobb til en annen avis som mottar mye mindre pressestøtte, klarte jeg ikke å betale ned mer enn 140 000 kroner via skatteseddelen det påfølgende året. Ved inngangen til 2011, det året jeg og gode kolleger startet et lite magasin som opererer på siden av alle momsfritak og statlige støtteordninger foruten Kulturrådets innkjøpsordning av tidsskrift til bibliotek, skyldte jeg fortsatt nesten fire millioner. Det kommer til å ta meg mange år å betale tilbake.
Jessica og jeg har ikke fått barn, men det kan jo saktens skje en dag. Ifølge dagens SSB-definisjon vil disse eventuelle barna regnes som norske. Og så vil mønsteret gjenta seg, slik det gjør for alle som bor i Norge: Vi koster penger opp til en viss alder, og så bidrar vi, og så koster vi penger igjen. Om vi er så heldige at vi klarer å holde oss i live, eller om vi ikke reiser til hjemlandet til det mennesket vi deler livet vårt med.
Jessica, på sin side, begynte å jobbe som frilanser for tv-kanaler i 2011. Hun har et enkeltpersonforetak. Som sådan har hun ikke skattefradrag, hun har ikke rett på sykepenger, hun er MVA-registrert. Hun har de to siste åra betalt 300 000 i skatt og 200 000 i moms siden, samt omtrent 20 000 i sykeforsikringspenger til NAV (NAV har hittil gått i pluss på dette regnestykket).
Per nå, dermed, har R3-Jessica bidratt med godt over 350 000 til de norske statsfinansene. Jeg, nordmannen, skylder altså fortsatt rundt fire millioner kroner.
Men skal jeg være helt ærlig: Det plager meg ikke i det daglige. Dette er heller ikke noe Jessica bruker imot meg når vi krangler. Vi er mest opptatt av å prøve å leve livene våre, sammen, i det landet jeg kaller mitt eget og som fortsatt, av og til, oppfattes som ubehagelig kaldt av den kvinnen jeg forelsket meg i og som bidrar som best hun kan til dette fellesprosjektet som vi kaller Norge.
Innlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladets nettutgave 26. aug 2013. Gjengitt med debattredaktør i Dagbladet Cornelia Kristiansens og Plot-redaktør Jo Moen Bredeveiens samtykke.
